Nei’et har en plass i norsk historie. Jeg tenker på Kongens Nei til tyskerne våren 1940. De ville ha ham til å bøye seg for tyskerne. Motstand var nytteløst. Mange stortingsmenn mente situasjonen var håpløs. Men kong Haakon, kongsemnet fra Danmark, kunne ikke. Han hadde sverget troskap til Norge. Eden var det viktigste. Sviktet han den var han ikke lenger konge.

Kong Sverre var også en som sa Nei. Nei til utstøtelse og bann. Også han trodde, med en tro sterk som fjell, på sitt kall til å være Norges konge. Det var aldri tvil. Og hans menn trodde på ham.

En tredje som sa Nei så det satte avtrykk i norsk historie, var Hans Nielsen Hauge. Hans tro på almuens rett til å lese Skriften og tolke den selv, var urokkelig forbundet med hans egen tro. Han er den egentlige grunnlegger av det beste ved sosialdemokratiet; likestilling, fred, solidaritet, borgernes initiativ og gründervirksomhet. Opplysning i alle betydninger av ordet. Det var et fellesskap som ansporet det private initiativ, ikke så det som en trussel.

Hvis solidaritet betyr at man er solidarisk mot andre, er det ikke solidaritet. Det er Flokkens solidaritet. En flokk mot en annen. Å kalle dette frigjøring fører galt av sted. Når den politiske klassen har gjort Palestinas frigjøring til sitt prosjekt har den gått i en tribal felle.

Palestina

Norge har havnet på feil spor i forhold til Israel og jødene, og med jødene mener jeg også jødene i Europa. Det som begynte som solidaritet med palestinerne er blitt noe helt annet.

Ikke på noe tidspunkt har det offisielle Norge ønsket å ta rev i seilene. Det har vært gjort uttallige forsøk på å advare. Etter 22/7 sa israelerne: – Forstår dere nå? Den norske ambassadør Svein Sevje svarte: – Terroren er ikke den samme. Den terror vi utsettes for er uforskyldt, den dere utsettes for har dere selv påført dere.

Motforestillinger er uønsket og langsomt forsvinner evnen til å tenke alternativer. I stedet blir politikk noe som ligner en ferd ned en stor elv og det er lite vi kan gjøre, annet enn å ta imot.

Man gir seg selv handlingsrom overfor en klassisk ”sak” som Israel, og det gir inntrykk av handlekraft, at man bryr seg.

Dette er en posisjon Norge ikke er alene om. Der Spiegel skrev denne uken at den tyske regjering ønsker å innta en mer kritisk holdning til Israel og distansere seg.

Tyskland vender seg mot Israel

Israel må ikke tro at det kan ta Berlin og Brussel for gitt. Foreløbig er de mest markante avstemninger avverget av folk som er opptatt av Tysklands ansvar og image. Men vindretningen er klar. Det er bare et spørsmål om tid. At Norge lenge har vært ”der” vet vi. Det har mest betydning for oss. At Tyskland beveger seg i samme retning innvirker på hele Europa.

Der Spiegel så nyhetsverdien i dette skiftet, men hadde ingen kritiske bemerkninger til begrunnelsene: Bosettingene, manglende forhandlingsvilje osv.

Man ønsker ikke å anlegge et perspektiv som gir en ny erkjennelse, som når en israeler dømmes til livsvarig for å ha drept en palestinsk tenåring. Det var et hevndrap etter at tre jødiske studenter var drept på Vestbredden. Men Israel ønsker ikke at private vendettaer skal få spre seg. Da vil de miste kontrollen. Derfor var dommen knallhard.

Hva ville skjedd om rollene var byttet om og han var palestiner? Da ville han trolig fått en gate eller plass oppkalt etter seg. Og Europa og USA lukker øynene.

Slik fjerner vi oss fra vårt eget verdigrunnlag.

Jødehatet i Europa

Det finnes en direkte sammenheng mellom fiendtligheten til Israel og det jødehatet som reiser hodet i Europa. Nå har hatet kommet hit, og vi sitter som rådløse tilskuere til en utvikling vi selv har satt i gang.

Man snakker ikke om hvordan dette kunne skje. Som så mye annet i dagens Europa vil man ikke snakke om det.

I denne blindsonen vokser jødehatet. Venstredreiningen i Labour gjør at det kommer til overflaten. Det er ikke Ken Livingstone dette handler om. Det handler om Europas fremtid. Det at norske medier og politikere viser minimal interesse for ”bråket” i Labour, ser vi og forstår hvorfor. De har samme problem og aner ikke hvordan de skal håndtere dem. En voksende del ser det ikke som noe problem i det hele tatt. Bråket skyldes ”blairites” eller jødisk mediemakt. Aldri problemet i seg selv.

Jødehat er igjen blitt en faktor i Europa, et fenomen som slår inn i hverdagen. For jøder. Hvordan reagerer europeerne? De forstår på signalene fra toppen at man ikke skal bry seg for mye. Det er greit å fordømme, slik Thorbjørn Jagland fordømte selvmordsbomberne på israelske busser da han var utenriksminister. – Vi fordømmer på det sterkeste, var Jaglands refreng.

Ord er det billigste som finnes og disse ordene betød ingenting.

Skyggesider

Norges politikk lå fast. Palestinernes skyggesider skulle man helst ikke nevne og det var aldri snakk om gjøre noe.

Israels skyggesider skulle man blåse opp. Norge har deltatt i fordømmelsen som har forsøkt å gjøre Israel til en pariah. Vi kaster kanskje ikke de største stenene, men vi deltar, eller står som tilskuer.

Dette har gjort noe med Israel og det har selvsagt gjort noe med oss. Israel har hentet styrke ut av posisjonen som Prügleknabe, syndebukk. Israelerne har sett at de bare har seg selv å stole på – og diasporaen. Selv i USA kan det skifte.  Mange jøder søker seg til Israel. Israels eksistensberettigelse er sterkere enn noen gang.

Opptattheten av jøders vilkår rundt om i verden gjør at Israel følger godt med. Antisemittisme er en temperaturmåler på tilstanden i et land eller kontinent. Israelerne har lenge sett at Europa er ille ut.

Svikter oss selv

Når vi svikter Israel svikter vi oss selv. Dette handler ikke om bosettinger på Vestbredden. Det handler om nye helt annet. Det handler om oss.

”Vi” velger alltid et perspektiv som gjør at Israel kommer dårlig ut. Selv når jøder blir drept av naboen er det hans eller hennes skyld hvis noen har et våpen og skyter angriperen. Vi nærmer oss en situasjon som minner mistenkelig om den som eksisterte i 30-årene: Die Juden sind an allem schuld. Alt er jødens skyld. Selv når man blir drept i sitt eget hjem. Slik ser jødehatet ut.

Denne holdningen og politikken ender med mord. Også denne gangen vil det være Europas skyld. Det er Europa som igjen lukker øynene og ikke vil se hva det holder på med.

Jødehatet er bare et symptom på en større malaise. Vi er ikke lenger hva vi var. Vi er i ferd med å bli noe annet.

Åndelig motstand

Mange stritter imot. Skal de kunne gjøre motstand og forsvare seg må de forstå terrenget de befinner seg i. De må forstå farene.

Denne uken slo VG opp at en lærer ved en privat kristen skole på Sotra utenfor Bergen hadde laget et skjema, hvor Muhammed var sammenlignet med Jesus. Det falt ikke ut fra Profetens fordel. Jesus helbredet mens Muhammed slo i hjel.

Dette hadde tanten til en elev oppdaget og hun reagerte kraftig. VG slo saken opp som om avisen stilte seg fullt og helt på hennes side. Fremstillingen var uhørt. Rektor tilsto helligbrøden og lovte at det aldri skulle skje igjen. Kari Vogt kalte det indoktrinering.

I det nye Norge er fakta det samme som indoktringering og løgn blir sannhet. Det er fundamentet vi bygger det nye samfunnet på. Det kommer ikke til å gå godt.

Når selv ikke kristne privatskoler tør å stå opp for Kristus og sannheten, hva er det da igjen av en nasjon?

Historien fra Sotra har alle elementer som gjør at hatet brer seg: Det er ikke bare et hat mot jøder, det er et hat mot Kristus og sannheten, i begge betydninger, både den åndelige og den historiske.

Det er en sammenheng mellom de to; For Vesten er den frie vilje og fornuften uadskillelige fra troen som begynte med Abraham. Det er en grunn til at islam hater jødene. Abraham kjente Jahve. Muhammed ville være både den første og den siste. Men aller mest problemer har de med Kristus som ble menneske.

Historien fra Sotra forteller oss det vi lenge har visst: Man må velge. Kristus eller Allah. For Allah godtar ingen ved siden av seg.

Islams historie er så full av grusomheter helt fra begynnelsen av at den som skal integrere muslimer får et valg: Si sannheten eller la være. Norge har valgt å la være. Det er det læreren på Sotra fikk merke. Men ved å beskytte islam velger skolen bort Kristus.

Undervisningen blir til en benektelse. Under dekke av toleranse og likestilling er det islam som triumferer. De norske bøyer hodet.

Islam gir ikke rom for tvil eller andre guder. Religionen leverer et ultimatum: Min versjon eller så er du fiende.

Den store omstillingen

Den sosialdemokratiske likestilling betyr at Allah og Gud likestilles. Men de er ikke samme gud. Hvis man vil opprettholde en slik forestilling vil Allah vinne frem og få definisjonsmakt.

Det er allerede ved å skje i undervisning, pedagogikk, medier, politikk, kultur, rettsvesen og kirke. Nordmenn er fortsatt altfor preget av kristen-sekulær kultur til at det helt har slått igjennom. Men det er den forkynte lære og det var utøvelsen av denne læreren på Sotra fikk merke.

Det er reaksjoner og motstand basert på kristen tro som ikke tolereres, og forklaringen er enkel: En motstand som følger Kristus kan bli en farlig motstander.

Læreren på Sotra gjorde bare det som enhver lærer skal: han fortalte sannheten. Den historiske som er basert på kildekritikk. Ikke eventyr. I den offentlige skolen er dette blitt en umulighet. Man skulle tro det ville gått an på en privat kristen skole og at man med en kunnskapsminister fra Høyre ville funnet forståelse. Men nei.

Dette var ikke forkynnelse, men den historiske sannhet som enhver kan sjekke opp med noen tastetrykk.

Hvordan ser fremtiden ut for et samfunn som omfavner ikke bare løgnen, men også hatet og volden?

For bak denne fornektelsen – av historisk sannhet – og av Kristus, ligger en unnsigelse av oss selv.

Nordmenns verk

Vi sier Nei. Det går en linje vi aldri vil krysse. Det vil være å overgi Norge til kaoskreftene som i dag ødelegger Midtøsten og store deler av Nord-Afrika.

Derfor var det ingen bagatell det som utspant seg på skolen på Sotra. Den demonstrerte at de som styrer samfunnet har overgitt det. Det er Norges eksistens som står på spill.

Hvis dette hatet og volden får vinne frem blir ikke Norge til å kjenne igjen.

Det er ikke muslimer som gjør dette. Det er vi som gjør det mot oss selv.

Var det vi hadde så lite verdt?

Ære mennesket – ære Kristus

Arven er bygget opp gjennom generasjoner. Det viktigste er ikke de fysiske resultater, men kulturen som fikk landet til å blomstre. Alt dette vil forsvinne uten at kjernen holdes intakt. Den kjernen heter respekt for sannheten og tro på Kristus. Når mennesket tror på Kristus ærer det mennesket. Under Allah betyr ikke enkeltmennesket noen ting.

Dette må være det mest sensitive man kan snakke om i dagens Norge. Man gjør det bare ikke. Man snakker om islam til det står ut av ørene, men man ønsker ikke å se på hva Kristus betyr. Nå unnlater man å gjøre det av hensyn til muslimene. Du skal ikke støte, er blitt det nye budet. Derfor er krenkelse blitt et så sentralt begrep. Det fremstilles som hensyn, men er i virkeligheten et redskap for underkastelse.

Hver enkelt må oppdage at det er dem selv det handler om. Hvis de ikke forsvarer det gudsbildet de er skapt i, vil de stå alene og gå tapt.

Det handler ikke om at alle skal ”tro”, men de må kanskje erkjenne at det ikke er noen gratis lunch på religionens område. Ikke før trodde vi at vi hadde avskaffet religionen, før en ny meldte seg, mer maktfull enn vi noen gang hadde kjent.

Dette er en erkjennelse som gjør vondt for vestlige mennesker. Det rører ved forestillingen om den absolutte frihet, på enkeltmennesket som bestemmer suverent over seg selv, helt inn i skifte av kjønn og identitet.

Her kommer det plutselig inn en religion som krever total kontroll og ikke nøler med å innføre drakoniske straffer. Det avtvinger en viss skjult beundring, for det kompromissløse. Kristendommen er blitt vassen, hvor forfriskende med en fremmed kultur der man virkelig tror. Og under lurer beundringen for den sterke.

Hvordan rekonstruere tro som er gått tapt?

Tankefulle mennesker vil kanskje spørre seg selv om det kanskje er slik at samfunnet ikke klarer seg uten tro. Men hvordan rekonstruerer man noe som har sluttet å fungere?

Her kommer historien inn og ordet/Ordet. Ved å studere historien forstår man hva som er godt og hva som er dårlig. Man forstår hvor mye menneskenes karakter betyr. Man forstår hvor lang tid det tar å bygge opp noe og hvor kort tid det tar å rive ned. Det er det faktisk ganske mange mennesker som vet fra egen erfaring. Alle som oppdrar barn merker det.

Rådet har alltid vært: Følg det gode og sky det onde, så skal alt gis deg underveis. Noe oppstår under arbeidet: Kjærligheten vokser, omsorgen for livet.

Livskreftene er flere og langt sterkere blant folk enn man får inntrykk av. Men man må vende seg mot noe for at det skal komme imot en.

Sansen for vår egen historie, og de nedarvede verdiene er en vei. Studie av litteraturen. Når noe er truet vil flere oppdage at det er ved å gå tapt. Skriften må ikke bare leses, den må forstås.

Vårt største problem er at vi har hatt en elite, særlig utdannet ved universiteter og høgskoler, som er mer opptatt av å demontere denne arven og tradisjonen enn å tilføre den noe.

Dette prosjektet – avkristningen – har vært et villet foretak. Kall det hva du vil: I sin kjerne har det et hat til Kristus. Men det er det samme som å hate det beste ved vårt samfunn. Det er det samme som å hate seg selv.

Nå begynner fruktene på treet å vise seg. De smaker bittert. Stadig flere får smake dem. Da gjelder det å jage oss inn i den nye fremtid og få oss til å glemme den gamle historien.

Hukommelse er et mektig våpen

Det gjelder å huske. De som har levd og kjenner det gamle Norge må fortelle hvordan det var.

Ordet tro ble gitt et sekterisk stempel. Men hva betyr tro? De som styrer dagens samfunn er forblendet av vrangforestillinger som minner om tro. Overtro.

Ettertiden vil spørre seg hvordan det var mulig.

Det finnes ingen enkle svar. Sider ved historien ligger i mørke. Den er gåtefull.

Gåtene ligger ofte opp i dagen. Det er gåtefullt at vi oppgir en tro frivillig som har ligget som kjøl under båten i 1000 år. Og det til fordel for en tro som ikke har noe å tilføre, men kobler oss til et voldsregime som er ved å rive Midtøsten og Nord-Afrika i filler.

Det er ikke til å tro.

Hva er tro?

Så hva er tro og hva er vantro og hva er løgn og hva er sannhet? De som mener seg ferdig med troen kan man si har hengitt seg til en ny form for overtro. Det er deres kristendomsfiendtlighet som gjør islams inntog mulig. Uten troen på et postkristent, postnasjonalt Europa ville ikke islams dominans vært mulig. Det bygger på forestillinger som er bare tro/overtro: At man kan avskaffe nasjonalstatene og proklamere fellesskap. At alle kulturer er likeverdige osv.

Det ligger en masse tro på lur hos politikerne som mener de er hinsides en bestemt tro. De vil bare ikke innrømme det. Vrangforestillinger er også en form for tro når de bli så massive.

Grenseløs sammenblanding

Karakteristisk for den nye ideologien er mangel på grenser, mangel på respekt for de ulike domener av livet; Rot med identiter, rot med begreper, sammenblanding og forvirring. Toleranse for det intolerante. Frihet til ufriheten. Denne grenseløshet og sammenblanding av “domener” åpner opp for at islam med sin grenseløshet lettere kan vinne frem.

Noen ønsker det skal skje.

Mot det stiller vi 2.500 års vestlig historie. Som bygger på individet og samvittigheten. Fornuft og frihet utgjør et uadskillelig hele. Du kan ikke utøve fornuft uten frihet og du kan ikke bruke fornuft uten samvittighet. Samvittigheten sitter i det indre mennesket og det er ingen ytre makt som kan diktere hva den skal si.

Men jeg sier dere…

Rabbineren Jesus var en slik person. Han sa noe som brøt med fortolkningene. Han sa:

-Det står skrevet, men jeg sier dere…..

Dette er fortellingen om hvem vi er. Vi lytter. Vi valgte å følge ham. Å følge Kristus er en spesiell forpliktelse på å være menneske.

Denne lojaliteten til sannheten er sterkere enn noe annet. Hvor mange mennesker er det ikke opp gjennom historien som har sagt: – Jeg kan ikke annet.

I dag er det som i eventyret: Trollet kommer og lukter kristenmannsblod. Derfor reageres det så sterkt på en sammenligning mellom Kristus og Mohammed. Muhammed krenkes, men det er Kristus som er problemet.

Der hvor troen på Kristus er sterk kan ikke islam vinne frem. Derfor gjelder det å angripe der det kan lages koblinger mellom Kristus og vår historie. En vammel Kristus kan de tåle. Men ikke en som aktivt står opp for menneskene. Det er var det eksemplene på Sotra gjorde. En kvinne ble grepet i hor. Jesus tilgav henne og Muhammed drepte henne.

Dette betyr ikke at det ikke er plass til muslimer i et mangfoldig Norge. Det er nettopp i et kristent land at muslimer kan være trygge. I et islamisert samfunn blir det vold, også mot muslimer.

Så mye vet vi nå.

Derfor kommer vi aldri til å godta et Norge som islamiseres, der islam gjøres til benchmark. Der alle standarder skal tilpasses islam, at denne religionen som er utpreget intolerant skal ha ekstra krav på beskyttelse. At man vil forfalske historien sier noe om hvor gjennomgripende forandringene blir. Vi er allerede kommet et godt stykke på vei når undervisning i fakta møtes med sanksjoner.

Frykten for oss selv

Følgen av dette er at vi ikke tør å vedkjenne oss vår egen tro. For den som gjør det kan ikke la være å si: Dette er løgn.

Den som tror står derfor sterkere, men troen kommer ikke gratis i våre dager. Man blir uglesett. Men det er stor trøst å hente i historien og ikke minst hva mennesker sier: Stadig flere forstår at det å bytte Kristus med Allah er en dårlig deal.

Mange har et komplisert forhold til troen. Et begrep som protestantismen har gjort det vanskelig å omgås. Men det er ikke så vanskelig: Alle tror på noe, spørsmålet er hva.

Læreren ute på Sotra stod i et sannhetens øyeblikk da han ble tvunget til å avsverge både den historiske sannhet og sin tro.

Vi kan holde de to fra hverandre og allikevel hang de sammen der og da. La oss si at læreren selv ikke hadde trodd på Jesus, men trodde på historiske fakta. Da ville han følt pålegget fra myndighetene som et overgrep, som noe samvittigheten forbød ham.

Han ville følt stor uro over et land hvor myndighetene går inn og regulerer sannheten. Da ville han begynt å grunne, hva som er sannhet. Kan vi ha et samfunn hvor historiske sannheter skal være underlagt følsomhetens lov? En politisk etikette.

En god lærer ville forstått at dette handler om noe mye mer. Han/hun ville også kanskje spurt hvor det går an å finne støtte i en tid hvor selv en privat kristen skole opplever ”skoletukt”.

Det er ikke mye støtte å få i Den norske kirke. Kun Vebjørn Selbekk var befriende klar: Læreren hadde ikke noe å beklage.

Kristus er ikke like kirken

Da er det verdt å huske at kirken og Kristus ikke er identiske. I kritiske perioder av historien har også Kristus’ representant på jord sviktet. Vi gjennomlever en slik periode.

Det er vanskelig å ta inn. En del mennesker later til å tro at det som er galt i vårt samfunn bare er en feil som kan rettes på. Når den er rettet vil det hele gå så meget bedre.

Det er på tide å erkjenne at det er selve fundamentet som er angrepet. Det betyr at vi står helt alene. Folket er fragmentert. Myndigheter, offentlighet, politisk klasse – mener noe helt annet enn vi gjør. Og hvem er ”vi”?

Hvem er “vi”?

Det er det store spørsmål. Jeg vet godt at det fortsatt er en god del som ikke tåler ordet kristendom.

Hvis man på forhånd vil utdefinere noe og ikke tar det i betraktning, er samtale vanskelig.

Mangel på kunnskap, selv elementær kunnskap om hvordan Vesten ble til, gjør mange samtaler ørkesløse.

Hvis man kjenner Vestens historie forstår man at episoden fra Sotra var emblematisk for vår tid. Den sa noe om valg som er truffet. Disse valgene er vi aldri forelagt, vi er aldri spurt. De kan godt få høre vårt svar:

Vi sier Nei.

Bilde: Hieronymus Bosch The Carrying of the Cross