Nyt

https://www.youtube.com/watch?v=N0170DLJlZM

 

Det indbyder til reflektioner når valg af studentråd på Vestbredden og i Storbritannien har samme fællesnævner: Had mod Israel.

Storbritannien diskuterer ivrig Ken Livingstones “gaffes”, men måske man heller skulle se at studenter vælger ledere med de samme syn på Vestbredden og i Storbritannien? Hvad siger det om fremtiden?

BBC joyously headlinedas its ‘First black Muslim woman president.’ Wahey!  Another victory for diverse Britain.  But amid the preliminary bunting some people still remembered that Malia Bouattia is principally known for two things: a reportedly extreme opposition to some things Jewish, and an equal opposition to measures which protect the country which gave her and her family sanctuary when they fled from Algeria.  Ms Bouattia denies being an anti-Semite and insists she is, instead, simply anti-Zionist.

Det er ikke bare jøder som har grund til bekymring.

Ms Bouattia made her name in student politics with a ‘Why is my curriculum white?’ campaign.  And it seems nobody ever gave her the simplest answer, which is, ‘I dunno.  Maybe for the same reason that if you went to Algeria you might find it somewhat ‘black’.’  Of course it would probably be considered not just rude but racist for someone who found themselves in the unlikely situation of fleeing the UK to go and live in Algeria to start a campaign called ‘Why is my curriculum black?’  But maybe that’s because of the Crusades, or the British Empire or some other tired excuse of the new demagogues.

Naz Shah, MP for Labour, fik stor sympati ved forrige valg da hun gik ud med sin story om at hun var tvangsgiftet med sin fætter fra Pakistan. Man tror instinktivt at hun dermed er det medfølende menneske som har forstået vestlige værdier.

I noticed earlier this year from her appearance on an edition of the BBC’s The Big Questions that although she had suffered some of the harsher corners of Pakistani culture, Ms Shah was no moderate.  And then yesterday morning the wholly unsurprising news emerged that she has spent recent years railing against the Jews and the State of Israel on social media.  Specifically she seems to approve of a plan to remove all the Jews of the Middle East from Israel.  If there is any irony to a Bradford Muslim telling the Jews of the Middle East to ‘go back to where they came from’ then it is clearly lost on Ms Shah.

I går fik vi vide, at Shah var rådgiver for skyggefinansministeren, den samme mand der ville ha oprydning. Men ikke bare det. Shah sidder også på parlamentskomitéen for bekæmpelse af antisemitisme.

Her ser vi eksempel på et nytt træk ved det multikulturelle samfund: Ord betyder ingenting. Man kan bekle alle positioner, bare man siger de riktige ting. Hvad betyder ord som nultoleranse når det er mulig at sidde på en komité mod antisemitisme og alligevel foreslå at Israel skal nedlægges og befolkningen “transporteres” til USA?

Of course this is the same Ms Shah who sits on a Parliamentary Group investigating anti-Semitism.  She has already issued the pro-forma statement stressing that in the wake of this unfortunate outing of her views she will be ‘seeking to expand my existing engagement and dialogue with Jewish community organisations, and will be stepping up my efforts to combat all forms of racism, including anti-Semitism’. Yes – that’s it!  All that’s needed is for Shah to ‘fight’ racism just that little bit harder.  Hitherto she just hadn’t been doing it quite enough.  All she needs to do now is promise to crush ‘all extremists’ a little bit more and the sunlit uplands will be reached for all of us.

Det den politiske og kulturelle elite ikke vil indrømme, er at det er kommet millioner til Storbritannien for hvem “britisk” ikke betyder noget som helst. De har ingen respekt for britiske autoriteter. De har sine egne.

The mistake is far more basic.  For decades, successive governments in Britain pretended that if you brought millions of people from other cultures into this country and gave them enough time plus all the provisions of the British state then before long they would be down the pub and failing to attend church like everyone else. For some time now it should have been clear that a great many people who come into our country have no such desire.  They – and very often their children – have another set of ideas, a different attitude towards the purpose of life and an alternative view of what constitutes respected ‘authority’.

Ja, de er glade over at kunne komme til Storbritannien, til at kunne nyde friheden til at leve deres liv som de vil. Men dét er nettop problemet: De lever ikke britiske liv, de lever som de gjorde hjemme, og resultatet er at Storbritannien bliver stadig mindre britisk.

Slik Frankrig bliver stadig mindre fransk, og Danmark mindre dansk.

Hvad gør man med det? De liberale møder sig selv i døren. Friheden for de andre bliver til noget helt andet end de havde forestilt sig.

 

 

Topbillede: Naz Shah og Malia Bouattia

 

http://blogs.spectator.co.uk/2016/04/what-a-week-for-integration-britain/

3 svar til “Studentvalg i Palæstina og i UK”

  1. Reidar S siger:

    Ikke britisk?
    Kom til å tenke på Danelagen gjaldt på store deler av den øya for en tid siden, så at nye regler innføres er vel ikke ukjent?

    • olaves siger:

      80 islam”rettslige” områder er funksjonelle i GB—–altså–contra MAgna Carta.

  2. amobe siger:

    Det er akkurat dette som er kjernen.

    Den dagen hun fikk vervet gikk tankene automatisk til de erfaringer en selv har hatt vedrørende norske muslimer som bekler ulike verv.

    En har en helt annen virkelighetsanskuelse enn oss andre noe som sterkt påvirker beslutningsutfall.
    Så også ståstedet for sin verdensanskuelse. De politiske refleksene er samstemt innenfor hele gruppen, det er det fatale.

    En bruker konstant som offerargumentet “them & us”, men er ironisk nok den eneste gruppen i samfunnet som fremmer dette via sine inngrodde og uforanderlige holdninger mht identitet utviklet fra barnsben av;
    “I’m not British, but Muslim.”

    Andre borgere tror en tenker som nordmenn flest med samme ståsted i norsk historisk tradisjon utviklet via utallige slektsledd fram til i dag. Dette skyldes ikke naivitet, men en troskyldig kortslutning i sin tilnærming og resultatet er at disse divergerende ståsted bare blir mer og mer befestet uten innsigelser.

    Eksemplene er blitt mange siste årene.