Avisen Klassekampen har i tre dager satt søkelyset på nasjonalstaten. Utgangspunktet var Civitas og Senterpartiets frokostmøte om samme tema 27. april, og det er sjelden kost avisen serverer til leserne, for nasjonalstatens forsvarere er tydeligere og mer historisk bevisste enn på lang tid.

I tirdagens utgave av Klassekampen skrev Lars Trägårdh, professor i historie og sivilkunnskap, at dagens antinasjonalistiske strømninger er preget av uvitenhet. Han hevder at dagens mennesker har lett for å glemme at det er forestillingen om nasjonen som la grunnlaget for det moderne demokratiet og velferdsstatens solidaritetsprosjekt. Han peker på at det er umulig å forstå den franske og amerikanske revolusjonen uten å trekke inn nasjonen, nasjonalismen og nasjonalstaten.

Han reagerer på at det settes likhetstegn mellom nasjonalisme og rasisme, at man glemmer at forestillingen om nasjonalstaten er helt nødvendig for samfunnet slik vi kjenner det i dag.

Lars Trägårdh tar et kraftig oppgjør med den postnasjonale retorikken, og viser til forskere som i den dekonstruktivistiske ånd oppfattet nasjonen som en «sosial konstruksjon», en «oppfunnet tradisjon» eller et «forestilt fellesskap», og han skriver:

Slik mannlighet og kvinnelighet for en del kjønnsforskere ble betraktet som snevre og ekskluderende former for essensialisme og begrenset normalisering, ble nasjonen betraktet som kunstig og falsk, som en sosial og politisk tvangstrøye.

Det er interessant at Trägårdh ser felles ideologiske trekk mellom kjønnskamp og avvisning av det nasjonale fellesskap. Undertegnede har gjort det i flere år, men har hatt vanskelig for å få gehør for dette. Trägårdh ser imidlertid også visjonen om menneskerettigheter som en utfordring nasjonalstaten, for ideen om rett til fri bevegelse og individuelle rettigheter, uansett hvor man beveger seg, kolliderer med nasjonalstatens krav om borgerskap og folkesuverenitet:

Men denne akademisk fargede kritikken av nasjonstanken hadde kanskje ikke fått like stort gjennomslag hos liberalere og det postsosialistiske venstre hvis den ikke hadde falt sammen med framveksten av en ny politisk visjon basert på ideen om menneskerettigheter (MR). Etter Berlinmurens fall skulle den erstatte sosialismen som den sekulære religionen som kunne trekke til seg unge idealister. Med tiden skulle MR-idealene, ofte i allianse med miljøbevegelsen, danne utgangspunkt både for populære akademiske programmer og politiske bevegelser. For liberale tenkere kunne også MR kobles til en kritikk av velferdsstaten og et postnasjonalt ideal der bedrifter og individer fritt kunne operere i det globale markedssamfunnet uten å forstyrres av klåfingrede politikere med nasjonaldemokratiske agendaer.

Kjernen i MR-ideologien er at alle individer har grunnleggende rettigheter og friheter. Problemet er når disse blir konvensjoner og forpliktende for nasjonene som tilslutter seg dem. Da finner det sted rettsliggjøring av politikken som kan oppfattes som et angrep på demokratiet selv:

Til en viss grad handler denne forvirringen om at MR-politikken bygger på en bevegelse fra politikk til juss der statsborgernes demokrati stilles opp mot mer elitistiske prosjekter som er basert på konvensjoner og juridiske krav. MR-bevegelsen, som miljøbevegelsen, har en tendens til ikke bare å være postnasjonal, men også postdemokratisk. Begrepet «populisme» brukes i dag stadig oftere for når «folket» er uenige med de opplyste elitene. Det er et illevarslende tegn. Det kan oppstå en voksende kløft mellom demokrati og juss, som samtidig utgjør en spenning mellom postnasjonale eliter og nasjonalt sinnede borgere.

Med disse ordene som bakteppe, var det ingen overraskelse at Jan Erik Grindheim, leder i Europabevegelsen, i et intervju med Klassekampen 27.april sa om dagens situasjon i EU at det er elitene han setter sin lit til, når Europas fremtid skal avgjøres, og det er utrolig hvor udemokratisk det er mulig å uttale seg:

Jeg tror et samfunn trenger eliter, både politiske, økonomiske og andre. Og jeg håper de europeiske elitene manner seg opp i stedet for å snu kappa etter vinden.

I dagens Klassekampen setter professor Øyvind Østerud standarden for diskusjonen, og peker på at det ikke er nasjonalstatenes comeback vi er vitne til. Han hevder at de har vært der hele tiden, men bare kamuflert, og at de trer frem i krisetider. Han mener at nasjonalstaten er den eneste kjente rammen vi har for demokrati og velferd, og at EUs organer mangler legitimitet til å håndtere tøffe kriser. Samtidig er han svært skeptisk til dem som overser den folkelige motstanden.

Østerud mener at føderalistene alltid undervurderer motstanden mot tettere integrasjon, og peker på at Storbritannia ikke er så spesielt som man skal ha det til. Selv i et kjerneland som Frankrike var det med et nødskrik Maastricht-traktaten, altså selve unionstanken, gikk gjennom i en folkeavstemning i 1992 og Østerud har liten tiltro til at skepsisen vil forsvinne dersom de europeiske elitene bare holder kursen:

Allerede i dag er Front National Frankrikes største parti på målingene. Hva vil skje dersom føderalistene presser på videre? Hvor stort vil partiet bli da? Vi har ingen erfaringer som tyder på at slike folkelige protester forsvinner bare de som styrer står på sitt.

Demokratiet ble opprettet på grunnlag av folkelige protester og forståelsen av et nasjonalt fellesskap. I dag problematiseres begge deler. Det sier mye om tiden vil lever i. Men mye tyder på at situasjonen er i ferd med å snu, vi er ikke så marginale som eliten vil ha det til.