For mange år siden utga Document Forlag boken Det ufattelige var sant, en psykologisk studie i hvorfor advarslene om et pågående massedrap på jøder ikke ble hørt eller forstått. Det var særlig det siste som var bøygen: Normale mennesker tror ikke at det unormale er mulig.

Dette gjaldt ikke bare utenforstående, folk i ikke-okkuperte land. Det gjaldt utrolig nok også jødene i Tyskland og senere de okkuperte landene.

Mennesket blokkerer noe det føler det ikke kan gjøre noe med. Det klynger seg til håpet. Jødene i Tyskland rasjonaliserte hvorfor de ikke trodde noe kom til å skje dem: De var jo en del av den tyske nasjon. (Til tross for at jødetellingen på slutten av første verdenskrig burde fortalt dem det motsatte).

Forfatteren Walter Laqueur konkluderte med at menneskenes ønske om å beskytte det mest dyrebare de hadde – livet og hjemmet – var det som gjorde at de reagerte for sent om overhodet. Kjærligheten til livet ble skjebnesvanger.

Det finnes en parallell til våre dager: Vi ser utviklingstrekk som får hårene til å reise seg på hodet. Men folk later som ingenting. Selv overfor seg selv. De tror at det vil “løse seg”, selv om det ikke finnes holdepunkter for en slik tro.

Deres ønske om normalitet gjør at de lammer deler av hjernen og fortsetter å stemme på de samme partiene som skapte problemene og ikke viser tegn til å endre kurs. Før var det innvandringen, nå er det energipolitikken.

Den tilsynelatende normaliteten er ikke uttrykk for at folk er dumme. Det er uttrykk for hjelpeløshet og at de klynger seg til håpet og hverdagen.

Kjøp «Det ufattelige var sant» av Walter Laqueur fra Document Forlag her.

Videoen er klar til å sees via Odysee, der vi nå har en egen Podcast kanal! Lag en konto på Odysee her! – Odysee vil da gi oss poeng som hjelper oss å klatre i algoritmene! Følg oss på Rumble.

Følg oss også på PodBean, iTunes og alle steder der podcasts finnes. Husk å rate oss med 5 stjerner, så flere likesinnede sannhetssøkere finner oss der!

Bestill gode bøker fra Document forlag:

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!