I Brussel er offentligheden i en mental overgangsperiode – på vej fra én dominerende tankegang til en anden.

Den længe dominerende tankegang har givet nogle mærkelige resultater, for eksempel at sund fornuft afvises som skadelig populisme eller farlig ekstremisme. I de kredser, der bekender denne tro, er det normalt at indvandringen overstiger fødselstallene, mens det er ekstremt at ønske denne tilstand til ophør. I denne form for bakvendtland, hvor det normale betragtes som ekstremt, har “ekstremistene” en farlig ideologi, der tilskynder vold, mens islam ikke har det. Det er en andens skyld, hvis islam går amok.

I afventning af at dagens normalitet får gradvist status som den nye ekstremisme, regerer forvirring i offentligheden. Det gør læsning af meget af kommentarspaltene i europæiske aviser til et uudholdelig ork. Agterudsejlede opfattelser forsøges ræddes med en flom af svada.

Derfor er det befriende, når nogen skærer igennem oceaner af bullshit, som Amotz Asa-El gør i Jerusalem Post den 26. marts. Avisens tidligere redaktør sætter den nuværende situation i titlen, opsummerede med ordene “War venter Europa”, i et absolut nødvendig historisk relief.

Måske er det fordi Israels problemer bliver vores problemer, at man ser Europa tydeligere fra Jerusalem. Fornuften tilsiger, at Israels løsninger så også bør være vores løsninger, men europæerne har et handicap israelerne har ikke: De har glemt deres historie og kender derfor strengt taget ikke længere sig selv. De nærer dog fejlagtige overbevisninger om sig selv, for eksempel. en moralsk overlegenhed i forhold til Israel.

Asa-El trækker indledningsvis en historisk parallel:

“Du gråter som en kvinne fordi du ikke kunne forsvare deg som en mann,” sa Muhammad XIIs mor idet den gråtende emiren forlot Alhambra-palasset, for høytidelig å overgi det siste islamske riket i Vest-Europa til Spania.

Dette var i 1492. Nå svinger pendelen tilbake. Idet noen muslimer denne uken fikk det kristne Europa til å søke dekning på ny, var det EUs utenrikssjef Federica Mogherini som felte tårer.

Den islamiske stat (IS) har proklameret, at “korsfarernationerne” haver “sorte dage” i vente, meget værre end dem, vi har set hidtil. Efter Paris-terroren den 13. november konstaterede også præsident François Hollande, at “Frankrig er i krig.” Nu har IS på en eller anden måde erklæret hele EU krig.

Den islamistiske krigen mot Europa har nå nådd selve EUs hovedkvarter; den rystet flaggstengene som står langsmed det, like før et fremtredende EU-medlem – Storbritannia – sendte ut en reiseadvarsel mot EU-hovedstaden.

Vil den islamistiske terror blive EUs bane?

Artikelforfatteren gør en kronologisk analyse af udviklingen:

Dagens muslimske utfordring vokste frem i løpet av knapt tre generasjoner, etter at Vest-Europa åpnet dørene for en innvandring som regionen i stor grad har mislyktes med å absorbere.

I løpet av historien har Europa og islam imidlertid ligget i strid med ujevne mellomrom helt fra det åttende århundret, da muslimske hærstyrker erobret Spania, for siden å invadere Frankrike via Pyreneene, innen de gikk i land i Italia og nådde frem til Roma.

At muslimene deretter hersket fra Barcelona til Sicilia er muligens irrelevant for dagens kristne europeere, men for noen muslimer er det både et levende og instruktivt minne. På tilsvarende måte er de ottomanske erobringene i den andre enden av Europa forblitt et traumatisk minne både i Hellas, Bulgaria, Serbia og Ungarn.

Med dagens udvikling fremstår pludselig ikke den historie, så uendelig fjern længere.

Men til forskjell fra tidligere muslimske inntrengninger i Europa, som fant sted etter militære erobringer, skyldes tilstedeværelsen i øyeblikket en for det meste fredelig innvandring, hvis årsaker og virkninger ikke bringer tankene hen på stridighetene med muslimer i middelalderens Europa, men snarere på Romerrikets tilbakegang og fall.

Før Roma ble “overgitt til det hemningsløse raseriet hos stammene fra Germania og Skytia,” som Edward Gibbon formulerte det i “Romerrikets nedgang og fall”, var antallet romere som sluttet seg til hæren, jevnt for nedadgående. Middelklassen ble påtvunget høye skatter for å finansiere storslagne offentlige arbeider. Byene som en gang var rikets sosiale ryggrad, forvitret under vekten av den fremmede migrasjonen. En hedonistisk elite holdt seg stadig mer unna politikken. Og troende som tilhørte en ny religionen, truet den sosiale, politiske og kulturelle orden.

Scene fra filmen “The Fall of the Roman Empire” (1964) af Anthony Mann.

Det er umuligt ikke at anerkende disse ting i den senere tids udvikling i Europa:

Som i det gamle Roma har Europa i praksis åpnet dørene for en mindre privilegert arbeidsstyrke, som brakte med seg fanatikere med en triumfalistisk tro, mens europeerne selv har fått færre barn, jobbet mindre, betalt høye skatter for store offentlige arbeider, og krevd stadig mindre militærtjeneste av sine borgere.

Et økende antall europeere mistenker at verdensdelens porøse grenser og sårbare valuta er en del av et sykdomsbilde bestående av politisk svakhet og selvpåført sårbarhet.

Det hele var under utvikling, og allerede betent, lenge før dette tiårets uroligheter i Midtøsten. Nå som flyktningene fra de arabiske borgerkrigene ankommer Europas kyster i hopetall, virker det som om utfordringen Europa står overfor, fortsetter der hvor Romas endelikt og islams overfall slapp.

Men nutidens europæere anerkender ikke nødvendigvis denne trussel for hvad den er. Det svækker også muligheden for at afværge den, og resultatet er ikke nødvendigvis smukt. Troen på, at vores samfund i det hele, kan modstå hovedparten af migration bliver mere krampagtig, men selv det man inderst inde mistænker er ønsketænkning, er passiverende.

Den erfarne kommentator er klar i sine anbefalinger:

Det første Europa må gjøre, er å definere fienden.

Å si at fienden er “terrorismen” er ikke bare misvisende, men også forvirrende.

Terrorismen er ikke fienden, men fiendens våpen. Fienden er den islamistiske fundamentalismen, ideologien som nærer terroristene og tapper Europa for blod.

Den andre målet må være å gjenopprette den politiske vitaliteten som EU uforvarende har svekket.

I så måte er den verste skaden blitt gjort ved å lansere euroen, en ubrukelig valuta som får sterke økonomier til å trenge seg på svake, først ved å gi dem finansielle gaver, for deretter å lure dem, mens de i mellomtiden oppdrar dem til uansvarlighet.

Genoprettelsen af det politiske ansvar kræver at euroområdets status afklares én gang for alle, siger Asa-El. Stater, der vil deltage i den fælles valuta, skal i praksis opgive deres nationale suverænitet og tillade at en central myndighed påtager sig ansvaret for skatteopkrævning og budgetterne – de andre skal vende tilbage til deres egne valutaer.

Skal de ikke, i parentes bemærket, opgive resterne af demokratiet med det samme? Styrer et folk virkelig sig selv om mange af dets vigtigste beslutningstagere taler et sprog, der ikke er alment forstået?

Ansvarlighed anses tilsyneladende som vigtigere end demokrati:

Dette vil bli en vanskelig operasjon, men det vil gjenopprette forståelsen av at alle europeere – både borgere og myndigheter – er på vei tilbake til selvhjulpenhetens virkelighet.

Asa-El mener, at det er helt nødvendig at prioritere sikkerheden meget højere. I nogle vestlige lande har man forstået det længe, i andre kommer man efter:

Denne prosessen er allerede begynt i Frankrike og Storbritannia, hvor militærets, politiets og etterretningens budsjetter er blitt styrket de siste månedene, etter flere år med dype utgiftskutt. Men som hele verden ble vitne til denne uken, forblir den administrative apatien og sløvheten et stort europeisk sikkerhetsproblem.

Det å forhindre at sprengstoff og våpen passerer travle terminaler krever ikke bare lokalisering av flere metalldetektorer, noe det forresten også var en skrikende mangel på i Belgia. Det krever tusenvis av etterforskere som døgnet rundt saumfarer hva tusenvis av allestedsnærværende kameraer avslører, mens sivilkledde agenter følger mulige spor etter potensielle uroelementer.

Verving og deployering av alle disse vil koste en formue, men det er noe Europa må gjøre hvis verdensdelen skal beseire den islamistiske fienden den står overfor. Dette vil også innebære en påtrengenhet som vil gå på akkord med sivile friheter, noe som har lenge vært forstått i USA, for ikke å snakke om Israel.

Utopia med åbne grænser, skal opgives med det samme, fortsætter han. Men det sidder dybt inde. For europæisterne er det slutningen af en drøm, de kan ikke forestille sig et EU uden. Israel har været igennem noget lignende med deres hegn mod Vestbredden. Det betød slutningen af haukenes drøm om Stor-Israel, og duernes drøm Oslo-freden.

Hegnene kommer, men ikke på grund af initiativer fra oven:

I praksis er Europas nedrevne gjerder allerede i ferd med å gjenoppbygges i Ungarn, Østerrike og Bulgaria, også på grunn av press fra grunnplanet, mens grensekontrollene dukker opp igjen mellom Danmark og Sverige.

Storbritannias reiseadvarsel mot Brussel denne uken var også en form for gjenopprettelse av Europas indre grenser.

Men grænser er ikke nok, skriver Asa-E. Det tager en generel mentalitetsændring, og det skal resultere i konkrete foranstaltninger.

Internt må Europa fortelle sine folk at de er i krig, og at de selv må bli med og utkjempe den.

Det vil bety utvidet militær verneplikt og opprettelse av frivillige sivilforsvarsorganisasjoner som vil bidra til å bevokte offentlige steder. Det betyr også å overtale unge par til å få flere barn, for det kristne Europas demografiske krise fører til den formen for sosial degenerering som gjorde ende på Romerriket.

Eksternt må Europa gå inn i nabolagene, sinnene og hjertene til sine muslimske innvandrere, og der kjempe for sine overbevisninger – både fysisk, ved å spore opp fiendene og behandle dem som sådanne, og oppdragelsesmessig, ved å formidle egne ideer og overbevisninger.

Så er spørgsmålet, om vi er fortsat i stand til at opdrage? Jeg spekulerer på, om vi ikke behøver at starte med os selv først? Kan vi trække os op af vores bootstraps?

Fjenden har været mere målrettet end Europa, slutter Asa-El. Men europæerne har også brug for en retning i livet, noget de næppe har haft i lang tid – i hvert fald ikke på nationalt plan, som israelerne havde: Bevidstheden om deres egen historiske undertrykkelse, og den viden, at Israel er en garantist for friheden, fylder tilværelsen med mening og ansporer til store store personlige forsagelser for landet.

Det skal også Europa komme. Alternativet er ikke lystelig:

For uten å gjenopprette en allmenn følelse av mål og mening, politisk myndighet, personlig ansvar og sosial vitalitet – kan det kristne Europa være fortapt.

Der foreligger endnu ingen klar kollektiv bevidsthed om disse dystre udsigter, omend det nok har sneget sig en diffus, nagende tvivl om fremtiden. Om det bliver magtesløsheden, der fester grebet, eller selvopholdelsesdriften, der rydder sindet efter det næste blodbad, er endnu uvist.

Jerusalem Post