Hva er nå lykken, til syvende og sist? En artikkel i Il Giornale forklarte det i går: BNP, utsikter til et godt liv, sosiale ordninger. Så Danmark er øverst på listen i World Happiness Report, Sveits på andreplass, og Island og Norge på tredje og fjerde… Det er ikke så rart: Roen, freden og alt det grønne gjør folk lykkelige. Tingene som forventes å influere positivt, gjør nettopp det.

Likevel finner vi Israel på ellevteplass (tenk at Italia er på femtiende). Og da må den som ikke forstår hvorfor, anstrenge seg, gjøre et filosofisk sprang ut av de velpleide skogene med all den friske luften, og tenke seg om. For Israel, som bestandig har vært i krig, er lykkelig – svært lykkelig, sågar stadig mer lykkelig: Landet er gått opp fra en fjortendeplass på den forrige listen til dagens ellevte, til tross for terrorismen, de fryktelige tapene av liv, den vanskelige jobben med å få ørkenen til å blomstre, det til tider svært varme klimaet – og til tross for de uavlatelige innenrikspolitiske sammenstøtene mellom svært forskjellige ideer, med de supersekulære i Tel Aviv, de ultraortodokse, fredsbevegelsen, nybyggerne, høyre og venstre.

Og det selv om det kommer harmdirrende, standhaftig kritikk fra omverdenen, og selv om det finnes sosiale skiller som gjør at landet er stilt overfor fattigdom i deler av befolkningen. Hvordan er det mulig? Hvis jeg, som har bodd her før og bor her nå, tenker på den lykken som kan beskrives statistisk, er det første som faller meg inn de mange barna. Man ser dem både i Jerusalem og i Tel Aviv, i parkene, langs strendene og myldrende langs gatene. Det er barnevogner å se på offentlige steder, og det er barn i supermarkedenes handlevogner, ombord på offentlige transpormidler, og på kafeer og restauranter. De spør om ting, de synger, de maser.

I Italia og ellers i Europa er det negativ demografi. Det jødiske folket har derimot funnet sin gjenfødelses land i Israel, og derfor er det lykkelig. Det har mål og mening. Det har lidd mye, men overlevd. Det har gjort Israel til rede for sin moralske seier. Det har gjort det på best mulige måte, og blitt uunnværlig for resten av verden med sine medisinske og teknologiske oppdagelser. Det har bygget universiteter, veier, jernbaner og satellitter, det har utviklet de mest moderne datamaskinene. Det lytter til musikk og leser bøker. De unge organiserer fester, og familiene spaserer uavlatelig hver helg – i øyeblikket ser de ferskentrærne blomstre, om litt også valmuene. Så Israel er simpelthen fornøyd med å leve, og daglig fortsette den vellykkede kampen for fortsatt å klare seg. Veien gjør mange til helter, men det er ikke noe nytt, og man gjør ikke noe stort nummer av det.

Den andre åpenbare grunnen til det jødiske folkets lykke, er at fellesskapet forblir forent også når det går gjennom harde konfrontasjoner. Folk i Israel er fornøyd fordi de er sammen. Familien er intakt. Ungdommer tilhørende samme generasjon har mange anledninger til å føle seg som et fellesskap, ikke minst militærtjenesten. De religiøse høytidene er også en anledning til å leve en fantastisk kulturopplevelse sammen, hva enten man er religiøs eller sekulær. Under Yom Kippur er Jerusalem og Tel Aviv øyer av stillhet. Uten den vanlige trafikken utendørs er barna ute på sykkel. Folk holder seg i ro og faster. Supermarkedene selger bare usyret brød under påskeuken, og alle vet hvorfor: Alle, både religiøse og sekulære, var slaver i Egypt. Og i dag er de frie – i Israel. Og derfor er de lykkelige.

Opprinnelig i Il Giornale den 18. mars 2016.

Fiamma Nirenstein er forfatter og journalist, og som tidligere italiensk politiker var hun nestleder i deputertkammerets utenrikskomité. Etter å ha gjort aliyah for en tid tilbake, er hun nylig blitt utnevnt til Israels neste ambassadør til Italia.

Øverste billede: Israelske teenagere beder sammen om tilgivelse under Yom Kippur