Foto: Bente Haarstad

Dette er kirkegården i Ervika, på Ytre Stadlandet i Sogn og Fjordane. Den ble visstnok innviet en gang på 1500-tallet, etter at et spansk skip forliste der.

Det sies at Havet, Døden og Kjærligheten i siste instans er den viktigste inspirasjon for kunstnere, og kirkegårder ved havet har inspirert både diktere og komponister til betydelige verker.

Her i landet vil man først tenke på komponisten Fartein Valens (1887-1952) symfoniske dikt Kirkegården ved havet op. 20, skrevet 1933-34. Verket er også kjent med den franske titel Le Cimetière marin, lånt fra et dikt av Paul Valéry (1875-1945), som Fartein Valen leste i en spansk gjendiktning under et opphold på Mallorca 1932-33. Valérys dikt, med engelsk gjendiktning kan leses her.

Paul Valéry hentet sin inspirasjon fra en kirkegård ved sitt hjemsted i Sète i nærheten av Montpellier i Sør-Frankrike.

Foto: Fagairolles 34 – Wikimedia Commons

For Fartein Valen gikk tankene til et sted han kjente svært godt, den nedlagte kolerakirkegården ved Leirvågen utenfor Valevåg i Sveio kommune. Den ble anlagt under en koleraepidemi på Vestlandet i 1848.

Foto: AFNDG – Wikimedia Commons

Youtube er dessverre ikke alltid nøyaktige i sine opplysninger om verk og medvirkende, men det er grunn til å anta at vi her hører Filharmonisk Selskaps Orkester og Miltiades Caridis i innspillingen fra 1971.

I sine senere verker benyttet Valen sin egen, temmelig frie variant av Arnold Schönbergs (1874-1951) tolvtoneteknikk

Vi avrunder med noen ord fra Esaias 40, 6-8 (DNB 1930)

Hør! Det er en som sier: Rop! Og en annen svarer: Hvad skal jeg rope? – Alt kjød er gress, og all dets herlighet som markens blomst. Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det; ja sannelig, folket er gress. Gresset blir tørt, blomsten visner; men vår Guds ord står fast til evig tid.

(Fra og med kapitel 40 antas det at profeten Esaias‘ bok er skrevet av post-eksiliske forfatere).