LEDER

Hvordan få verden til at gå ihop? Var det ikke meningen at medierne skulle hjelpe oss med det? Er det ikke det vi betaler for? Istedet ser vi igen og igen at medierne sætter sig på sin høje moralske hest og den stormer frem i forkert retning.

Donald Trump udløser de mest bisarre følelser hos journalister. Skal de forsøge at forstå eller bruge ham som et skrækeksempel? Som en slags Joker fra Batman som truer Gotham City.

Poul Høi heder Berlingskes mand i USA. Han skriver at med sejeren i Sør-Carolina har Trump vist at all bets are off. Han trodser alle normale politiske tyngdelove.

Men i stedet for at forstå, faller også Høj for fristelsen til at demonisere Trump og hans rivaler. Det anstændige Europa troede at lavmålet var nået med George W. Bush og hans waterboarding. Nu står Trump på scenen og sier at waterboarding er småtteri mod hva fienden gør, og skal ind igen i verktøjkassen hvis han blir president: Donald Trump og Co. kaster sig ud i torturkapløb

Cluet er historien om general Pershing som Trump fortalt på aftenen før valgdagen:

john.pershing

Pershing blev i 1909 sendt til Filippinerne, som dengang var en amerikansk koloni, hvor han skulle nedkæmpe et muslimsk oprør. Og Pershing vidste, hvordan man indprentede frygt og respekt i den slags modstandere, fortalte Trump. Pershing udvalgte 50 muslimske krigsfanger til henrettelse, og han tog 50 kugler og dyppede dem i svineblod – for dermed kunne oprørerne ikke komme i paradis efter deres henrettelse.

»Pershing beordrede sine mænd til at lade riflerne med kuglerne, og han linede de 50 fanger op, og soldaterne skød 49 af dem. Til den sidste fange sagde Pershing:

»Nu løber du hjem til dine venner og fortæller dem, hvad vi har gjort«. I 25 år var der ingen problemer med dem,« som Trump sagde ifølge MSNBC.

MSNBC er kendt for at være politisk korrekt. Berlingskes korrespondent deltar i koret: Kan en slik mand bli president?! De synes å ha glemt hvordan generaler som Patton og bomber-Harris vant krigen mot Nazi-Tyskland. Dresden og Hamburd ville efter dagens målestokk været dømt som massive krigsforbrydelser. Efterhvert som krigen varte ved ble også de allierede brutaliserede.

Krigen mot islamismen har varet en tyveårs tid og er bare blevet mer brutal. Den er asymettrisk, dvs fienden fører krig i sivil i våre egne byer. Jeg kan ikke huske nogen gang å ha seet journalister som har våget å gå ind på hva det betyr: Hvordan skal man udkæmpe en asymmetrisk krig i våre egne byer?

I stedet er de optaget av personværnet til terrorister og at muslimer kan føle sig krænket og mistenkeliggjort.

Journalister som Poul Høi er et eksempel på en mentalitet, en tro på at det fremdeles er free lunch. Det er det ikke.

Trump er læt at hænge ud, men han går hjem hos amerikanerne og det er ikke fordi de er blevet rabiate. Det er fordi det under overfladen ligger det samme USA som besejrede nazismen. Europa var ved å forblø, kun amerikansk massiv slagkraft ræddede os.

Det tales meget om Aldri mer! men ikke så meget om hvordan krigen ble vundet.

CIA Director Michael Hayden gestures during a news conference at CIA headquarters in Langley, Va., Thursday, Jan. 15, 2009. (AP Photo/Luis M. Alvarez)

I den højteknologiske ende fortsetter USA med å gøre det krig handler om: Dræbe fienden. Den tidligere CIA-sjef Michael Haydon har et usedvanlig åbenhjertig advokatur for droner i New York Times. To Keep America Safe, Embrace Drone Warfare

I think it fair to say that the targeted killing program has been the most precise and effective application of firepower in the history of armed conflict. It disrupted terrorist plots and reduced the original Qaeda organization along the Afghanistan-Pakistan border to a shell of its former self. And that was well before Osama bin Laden was killed in 2011.

Hvorfor begynte USA med drone-krigen?

But by 2008, we knew that the terrorist threat had increased to intolerable levels, both to American forces in South Asia and to the United States itself. From our surveillance platforms, we could observe training camps where men leapt off motorbikes and fired on simulated targets. Early that year, the C.I.A. and I began recommending more aggressive action.

Demokratier begynder ikke kill-programs uden videre. Det sker efter nøje vurdering. Etterretningstjenestene blev overbevist om at en ny trussel var ved å bygge sig op. De måtte overbevise politisk ledelse. Bush ville ikke ha ansvaret for et nytt 9/11:

But even if I was convinced that we could routinely provide high-quality intelligence to enable precision targeting, we still had to convince policy makers in the government that they should take advantage of it.

We had one thing going for us. I got to talk to President George W. Bush directly every week without filters. I briefed him every Thursday morning and began to use the sessions to underscore Al Qaeda’s growing footprint and brazenness in the tribal region of Pakistan. My chief analyst on this, a lanky Notre Dame graduate, met with me almost daily and stressed that as bad as this might be for Afghanistan and our forces there, the threat could also come to our shores.

If we had boiled our briefings down, the essence would have been: “Knowing what we know, there will be no explaining our inaction after the next attack.”

Efteråret 2008 begynder programmet for alvor. Titalls mennesker blev dræbt. Noen ganger familie. Noen ganger er det som å læse fra Homeland:

In one strike, the grandson of the target was sleeping near him on a cot outside, trying to keep cool in the summer heat. The Hellfire missiles were directed so that their energy and fragments splayed away from him and toward his grandfather. They did, but not enough.

The target was hard to locate and people were risking their lives to find him. The United States took the shot. A child died, and we deeply regret that he did. But his grandfather had a garage full of dangerous chemicals, and he intended to use them, perhaps on Americans.

Amerikanerne har gennem alle år med krig i Afghanistan, Pakistan, Irak, Syria, Libyen, og operasjoner over Maghreb og Sahel lært noget om hvem fienden er og hvordan han arbejder. Kill-programmene er adekvate. Men de demokratiske insititusjoner arbejder ikke i tandem med de militære og sikkerhetstjenestene. De behandler de militære og sikkerhedstjenestene som institusjoner man skal mistænke og holde distanse til.

Medierne er særlig gode til å forveksle primære og sekundære årsager. San Bernardino-angrebet var en primær årsag. Donald Trump var en sekundær. Ligevel behandler medierne ham som den primære årsag, og Hillary Clinton kan få sig til at sige at han øger rekrutteringen til IS.

Den menneskelige politiker er nem at angribe som utstyrlig og farlig. Samtidig går dronekrigen sin gang. Angrebet som det i Libyen nylig der 40 IS-rekrutter blev dræbt, men også to serbiske gidsler, er the name of the game. Denne ekslaering foregår udenfor den offentlige debatt.

Hayden er en technician. Han leverer og uansett hvem der sidder i Det hvide hus, vil tjenestene blir verdsatt.

For my part, the United States needs not only to maintain this capacity, but also to be willing to use it. Radical Islamism thrives in many corners of the world — Pakistan, Somalia, Yemen, Syria, Libya, Mali, the list goes on — where governments cannot or will not act. In some of these instances, the United States must.

And unmanned aerial vehicles carrying precision weapons and guided by powerful intelligence offer a proportional and discriminating response when response is necessary. Civilians have died, but in my firm opinion, the death toll from terrorist attacks would have been much higher if we had not taken action.

Men maskine vinner ikke krige. Det gør mennesker. USA har bevaret en patriotisme som ser ud til at mangle i Europa. Gennem filmer som American Sniper og the 13th Hour om Benghazi ser vi et USA som er erfaret “what it takes”.

Historien om kuler dyppet i griseblod er et billede på hva slags krig vi udkæmper. Trump har forstået det. Europeere vil ikke forstå. De har glemt sin historie. Lærekurven vil blive bratt.

2 svar til “Det passer ikke”

  1. FelixKrull siger:

    Det interessante ved Black Jack Pershing (‘Nigger Jack’, som kadetterne paa West Point doebte ham, indtil en spindoktor i Pentagon fandt ud af at det var et daarligt oegenavn til chefen for det amerikanske ekspeditionskorps i Europa) er at han var meget vellidt af de lokale. I modsaetning til de embedsmaend USA normalt sendte til Philipinerne som statholdere, var Pershing en kriger og det blev respekteret.

  2. Peter Pedersen siger:

    Det findes intet som helst dokumentation for, at vandrehistorien om svineblodet på kuglerne, skulle være andet end en vandrehistorie. Der findes derimod i tusindvis af fotografier og dokumenter, der viser Pershing og hans folk som meget respektfulde og diplomatiske overfor muslimerne når det kom til deres religion, ja Pershing beskriver nærmest ærende i underetninger fra krigen, at Moroernes evne og dygtighed til igennem historien, at have modstået såvel såvel Spansk som Amerikansk kolonisation(besættelse), skyldtes deres altopofrende tro.