Lov om trossamfunn setter i § 13 to betingelser for at et trossamfunn kan bli registrert – og dermed få rett til offentlig støtte: Trossamfunn kan la seg registrere når det ikke med sin lære eller sitt arbeid kommer i strid med rett og moral. ‘rett’ betyr norske lover. Etter å ha lest en god del i Koranen (men ikke hele) har jeg funnet at islamsk lære er i strid med åtte norske lover: menneskerettsloven, grunnloven, likestillings- og diskrimineringsloven, ekteskapsloven, arveloven, domstolloven, trossamfunnsloven og straffeloven (mange paragrafer).
Det er derfor et åpent spørsmål hvorfor norske myndigheter har registrert 241 islamske trossamfunn, (kilde: Søkeord på religion: Islamsk, besøkt 2. januar 2020). Dette temaet blir utdypet i en egen artikkel. Her kommer en oversikt over koranvers i strid med disse åtte lovene. På thereligionofpeace.com kan man søke på en rekke temaer i islam og få oversikter over koranvers og hadither.
Koranversene gjengis her i henhold til en arabisk-norsk koranutgave utgitt av Norsk Muslimsk Kunst- og Kultur-Forening (NMKKF). Versene er angitt med sura-nr : vers-nr. Et par steder har jeg brukt ord fra andre oversettelser for å lette forståelsen. Vers-numrene i NMKKF samsvarer med engelske oversettelser jeg har funnet på nettet. E. Bergs oversettelse har en litt avvikende vers-inndeling. Relgionofpeace.com har også en liste over åpenbaringsrekkefølgen. Her er det et par avvik sammenlignet med NMKKF, noe som viser at det er en viss uenighet om dette.
Det er klare forskjeller i Koranen fra Mekka-perioden (610-622) og Medina-perioden (622-632). Vers fra Mekka-perioden har primært et åndelig budskap: Allahs makt og godhet, om dommedag, og at mennesket bør svare med takknemlighet og tilbedelse, vise gavmildhet og toleranse, og leve et rent liv. De tidligste suraene legger liten vekt på at det en én gud, det kom senere. (W. Montgomery Watt: «Muhammad at Mecca», 1953). Muslimenes overlegenhet legitimeres. Vers fra Medina-perioden har også politisk innhold og legitimerer muslimers rett til å bruke makt overfor ikke-muslimer, inkludert å drepe dem.
Rent etisk er det klare motsetninger mellom de to delene. Likevel tror muslimer at hele Koranen er Allahs ufeilbarlige ord, jfr sura 20:2-3 «Vi har ikke åpenbart Koranen for deg for at den skal være deg til besvær [gjøre deg ulykkelig], men som en formaning [påminnelse] for dem som frykter Herren.» (Mekka). Det er to måter muslimer kan forholde seg til motsetningene på:
1) Koranen angir selv at det nyeste verset gjelder (abrogering). Sura 17:86 (fra Mekka): «Om Vi vil, kan Vi ta bort det Vi har åpenbart deg.» 2:106 (fra Medina): «Hvis Vi annullerer et skriftord, eller lar det gå i glemmeboken, sender Vi et bedre, eller et tilsvarende.» og 13:39 (fra Medina): «Hver tidsepoke har sin skrift. Allah utvisker eller fastholder det Han vil.»
2) Muhammad er forbilde for muslimer til alle tider. Altså må man se på situasjonen profeten var i. I Mekka var Muhammad og hans trosfrender en veldig liten gruppe, de var minoritet. Når en muslim er minoritet i et vestlig samfunn, følger man (helst) Mekka-versene. I Medina var Muhammad politisk og militær leder. Muslimer som lever i samfunn der islam har makt, kan også/ heller bruke Medina-versene.
1. Islamsk lære setter muslimer over ikke-muslimer, i strid med menneskerettsloven.
Menneskerettsloven § 2 sier at flere internasjonale konvensjoner som skal gjelde som norsk lov. Her er to:
Europarådets konvensjon 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene. Denne bygger på FNs ‘Verdenserklæring om menneskerettighetene’ fra1948 (FN-m).
Artikkel 1: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.»
Artikkel 2: Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn,- – .»
Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) angir en rekke rettigheter. I vedlegg 6 art 2 slås det fast at disse gjelder uavhengig av personens kjønn og religion, samt flere andre statuser.
Profeten Muhammad slo allerede i Mekka-perioden fast at muslimer stod over ‘vantro’, den gang i et poetisk språk:
39:9 «Kan vel de som eier viten, og de som ikke eier viten (vantro), være like?
45:21 «Tror de som handler ondt [de vantro] at Vi [Allah] vil stille dem på lik linje med dem som tror og lever rettskaffent, i liv og død? Svært ille er det de vantro påstår!»
I Medina-perioden ble dette uttrykt mer utilslørt:
2:221 «Sannelig, en slavepike som er muslim, er bedre enn en fri kvinne som er flerguds-dyrkende [dvs kristen].»
3:110 «Dere [muslimene] er det beste folk som er blitt bragt frem for menneskeheten.»
8:55 «Sannelig, verre enn alle dyr i Allahs øyne er de som viser vantro og ikke antar troen.»
13:16 «Kan vel den blinde (den vantro) og den seende være like?» 98:6 «De vantro er de verste skapninger.»
2. Islam lærer at kun muslimer skal styre samfunnet, i strid med Grunnloven.
Grunnlovens regler for statsoverhodet og de tre statsmaktene har ikke noen preferanse for folk av én bestemt religion:
§ 3. Den utøvende makt er hos kongen eller hos dronningen, hvis hun har ervervet kronen etter bestemmelsene i § 6, § 7 eller § 48 i denne Grunnlov.
§ 12. Kongen velger selv et råd av stemmeføre norske borgere.
§ 49. Stortingsrepresentantene blir valgt gjennom frie og hemmelige val.
§ 91. Ingen kan utnevnes til medlem av Høyesterett før hun eller han er 30 år gammel.
Flere vers sier at ‘Sendebudet’ (profeten Muhammad) bestemmer. I hans sted er det den øverste geistlige leder som bestemmer.
33:36 «Når Allah eller Sendebudet har avsagt en dom (eller befaling) i en sak, har en troende mann eller kvinne ikke rett til å ta et eget valg (til enten å følge eller ikke følge dommen).» (fra tidlig i Medina-perioden).
4:59 «Å troende! Adlyd Allah, og adlyd Sendebudet og dem blant dere som har autoritet.» ‘Dem blant dere’ = muslimer, ikke andre.
4:141 «Allah vil aldri gi de vantro noen utvei til å rå med / overvinne muslimene.»
63:8 «Makten/æren tilhører Allah og Hans Sendebud, og de troende (muslimene).»
5:49 «Vi har befalt at du (profeten) skal dømme mellom dem ifølge det bud som Allah har åpenbart, og ikke følg lystene deres, og vær på vakt mot dem, så de ikke vender seg bort fra noe av det som Allah åpenbarte for deg.» Dette verset sier klart hvor en muslim skal ha lojaliteten sin: Koranen har høyeste prioritet.
Hadither har samme budskap. Hadith Sahih Bukhari 89:251 ‘Allahs apostel sa: «Den som adlyder meg, adlyder Allah, og den som ikke adlyder meg, adlyder ikke Allah, og den som adlyder den herskeren jeg utnevner, adlyder meg, og den som ikke adlyder den jeg utnevner, adlyder ikke meg.»’ ‘Herskeren’ er den religiøse lederen.
Disse reglene er i strid med Grunnloven. I Norge kan enhver komme i maktposisjon – uavhengig av tro. I det islamske idealsamfunn gjelder ikke demokratiske regler, men kun islamske (teokratiske).
En kjent islamist i vår tid, Tariq Ramadan, røpet noe av strategien i et internt møte: «Vi må utnytte demokratiet og ytringsfriheten i Vesten for å nå våre mål. Muhammed lærte oss at vi skulle bruke alle tilgjengelige midler for å beseire Allahs fiender. Si til de vantro i offentlighet at dere respekterer landets lover, enda vi muslimer tror disse er like verdiløse som papiret de er skrevet på. Den eneste loven vi må respektere og anvende, er sharia.» (i Islamsk Senter i Bielefeld i Tyskland, 21. mai 2008).
3. Islam setter menn fremfor kvinner, i strid med likestillings- og diskrimineringsloven.
Likestillings- og diskrimineringsloven § 6: «Diskriminering på grunn av kjønn (- – ) er forbudt.»
Versene under er fra Medina-perioden.
2:223 «Kvinnene deres er åkrene deres, så kom hvordan dere enn måtte begjære til åkrene deres.» Mannen har rett til kvinnens kropp
4:34 «Menn er kvinners formyndere fordi Allah har gitt noen forrang over andre.»
24:31 «Troende kvinner må holde blikket senket.»
Koranen henvender seg generelt til menn, f eks om ekteskap:
33:49 «Å, dere troende! Når dere ekter troende kvinner, -» ‘Dere troende’ er altså mennene.
Mannens høyere rolle slår også ut i ekteskap der den ene part ikke er muslim, jfr sharia-reglene, Reliance of the Traveller m4.2: En muslimsk mann kan gifte seg med en ikke-muslimsk kvinne, mens en muslimsk kvinne kan ikke gifte seg med en ikke-muslimsk mann. Barnet regnes som mannens barn. Dette er i strid med FN-m art 16-1: «Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion …»
Forskjellen på kvinner og menn rekker også helt inn i religionsutøvelsen, jfr denne hadithen:
Sahih Bukhari 6:301 «Muhammed sa til en gruppe kvinner: ‘Er det ikke riktig at en kvinne hverken kan be eller faste når hun har menstruasjon?’ Kvinnene svarte bekreftende. Muhammad fortsatte: ‘Det er en svakhet med kvinnenes religion.’»
Muhammeds favoritt-kone, Aisha, klaget over den rollen kvinnen var tildelt, jfr denne hadith:
Sahih Muslim 4:1039 «Aisa sa [til Muhammad]: ‘Du har gjort oss lik med hunder og rævhøl!’»
Muhammad sa i sin siste tale: «Behandle konene deres bra, for de er som husdyr for dere, og de eier ikke noe selv.» Hadith av Tabari 9:1754.
Dette kvinnesynet får konsekvenser for styringen av samfunnet, jfr følgende hadith:
Sahih Bukhari 88:219 «Et samfunn som gjør kvinner til herskere, vil aldre lykkes.»
4. Islam tillater en mann å ha fire koner, i strid med ekteskapsloven, straffeloven § 262 og FN-m art 16-1:
Ekteskapsloven § 1b: «Kvinner og menn har samme rett til fritt å velge ektefelle.» Ektefelle står i entall.
FN menneskerettserkl. art 16-1. «Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og danne familie uten begrensing av noe slag på grunn av rase, nasjonalitet eller religion.
4:3 «Ta til ekte det som passer dere av kvinner, to, tre eller fire.»
Dette koranverset er også i strid med straffeloven § 262: «Den som inngår et ekteskap til tross for at han allerede er gift, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.»
Profeten Muhammad giftet seg med Aisha da hun bare var 6 år. Hans praksis er forbilde for muslimer, og en slik praksis vil være i strid med ekteskapsloven § 1 a: «Den som er under 18 år, kan ikke inngå ekteskap.»
Ekteskapet ble ikke inngått frivillig: Bukhari Vol 7, Bok 62, nr 18: ‘Profeten spurte Abu Bakr om å få hans datter Aisha til kone. Abu Bakr svarte: “Men jeg er din bror.” Profeten sa da: “Du er min bror i Allahs religion, og det er lovlig for meg å gifte meg med henne.”’ Aisha har selv fortalt hvordan det gikk til, Bukhari Vol 7, Bok 62, nr 90: ‘Da profeten ville gifte seg med meg, hentet moren min meg og tok meg med inn i profetens hus.’ En slik praksis er i strid med ekteskapsloven § 1b og med FN-m art 16-2: «Ekteskapet må bare komme i stand etter fritt og fullt samtykke fra begge parter.»
5. Islams lære om arv gir en sønn det dobbelte av en datter, i strid med Arveloven § 1.
Arveloven § 1: «Barna til arvelateren arver likt dersom ikke annet går frem av særskilte lovregler.»
4:11 «Allah bestemmer vedrørende deres barn: Én sønns andel er lik to døtres. Hvis det er kun én datter, vil hennes andel være halvparten»
4:176: «Én bror arver som to søstre.»
6. Islamsk rettslære gir menn dobbelt verdi av kvinner, i strid med domstolloven § 101-104.
Domstolloven gjør ingen forskjell på kvinner og menn som vitner; § 101-104.
2:282 «Tilkall to mannlige vitner, eller en mann og to kvinner.» I en muslimsk rettsak teller en manns vitnemål det dobbelte av en kvinnes.
En hadith som bekrefter dette: «Muhammed sa: ‘To kvinner gir likt vitnemål med én mann. Det er på grunn av kvinnens mangelfulle intelligens.’» (Sahih Bukhari 6:301)
7. Islam tillater ikke trosfrihet, i strid med trossamfunnsloven, grunnloven, FN-m art 18 og SP art 18-1.
Lov om trossamfunn § 3: «Den som er over 15 år, kan melde seg inn i eller ut av trossamfunn.»
Grunnloven § 16: «Alle innbyggerne i riket har fri religionsutøvelse.»
FN-m art 18: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.»
SP artikkel 18-1: «Enhver skal ha rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å bekjenne seg til eller anta en religion eller tro etter eget valg.»
a) I Mekka-tiden uttrykte Muhammad seg tolerant.
10:99. «Hvis Herren din hadde villet, ville visselig enhver på jorden ha antatt troen [islam]. Skal da vel du tvinge dem til å bli troende?»
42:48 «Hvis de fortsatt vender seg bort, har Vi ikke sendt deg som ansvarlig for å berge dem. Det påligger deg kun å videreformidle sannhetens budskap.»
88:21-22 «Så forman du, for du er kun en formaner, du er ikke satt over dem som en diktator.»
16:125 «Inviter til din Herres vei med visdom og vakker formaning, og diskuter med dem på en vakker måte.»
109:6 «Dere har deres religion, og jeg har min!» Muslimer viser gjerne til dette verset, og her er det nyttig å kjenne sammenhengen: Folk i Mekka trodde på mange guder og fulgte ikke Muhammads lære om én gud. Likevel foreslo lederne i Mekka et kompromiss: De skulle begynne å tilbe Allah (i tillegg til sine egne guder) hvis Muhammed begynte tilbe deres guder i tillegg til Allah. Det avslo Muhammad med de 8 ordene over. Da Muhammad var i en svak posisjon, hevdet han prinsippet om trosfrihet. Se Halvor Tjønn 2016, s 38.
b) Medina-tiden:
Muhammad hadde kraftige diskusjoner med jødene i Medina etter at han kom dit (sept 622). Dette kulminerte med at bønneretningen, som hadde vært mot Jerusalem, ble endret; mot Mekka (april 623). Omtrent 100 vers fra sura nr to er viet denne konflikten. Her er et vers med stor toleranse:
2:256 «Det er ingen tvang i religionen.»
Kort tid senere er holdningen en annen:
3:85 «Hvis noen ønsker noe annet enn islam som religion, vil dette ikke godtas.»
Koranen gir så et vers som tydelig viser konflikten:
4:89 «De [vantro] ønsker at du avviser troen, slik de har avvist troen, og dermed at dere alle blir like. Så ta ikke noen av dem som beskytter eller venn før de vender om til Allahs vei (til Muhammad). Men hvis de vender tilbake (fra islam), ta dem og drep dem uansett hvor du finner dem, og ta ingen av dem som venn eller hjelper.»
Siste setning sier hva muslimer plikter å gjøre med apostater. Denne praksisen følges i islamske land i vår tid også.
Hadithene er tydelige på at Muhammed foreskrev drap på apostater, jfr Bukhari bok 4 vol 52 nr 260, Bok 9 Vol 83 nr 37, Bok 9 Vol 84 nr 57 og 58, Bok 9 Vol 89 nr 271. Også sharia-reglene; Reliance of the Traveller o8.1, foreskriver dødsstraff for apostater, og o8.4 presiserer at en muslim som dreper en apostat, går fri for straff.
En hadith sier hvordan en muslim skal gå frem overfor ikke-muslimer: Han skal først invitere en vantro til å bli muslim. Hvis han avslår, kommer tvang og makt, evt drap:
Sahih Muslim 19:4294: «Når du møter fiendene dine som er polyteister [kristne], inviter dem til tre handlingsløp. Hvis de reagerer [positivt] på noen av disse, aksepterer du det og holder deg fra å gjøre dem noen skade. Først: Inviter dem til (å godta) islam; hvis de aksepterer, godta det og avstå fra å kjempe mot dem … Hvis de nekter å godta islam, kan du kreve jizya [beskyttelses-skatt] fra dem. Hvis de samtykker i å betale, godta det fra dem og hold hendene dine unna dem. Hvis de nekter å betale skatten, søk Allahs hjelp og kjemp mot dem.»
I Norge er muslimer er minoritet, og de vil gjerne hevde at det er trosfrihet i islam. Vi bør da ha i mente forskjellen mellom Mekka- og Medina-vers.
8. Islam godtar ikke ytringsfrihet. I strid med Grunnloven § 100, FN-m art 19.
Grunnlovens § 100: «Ytringsfridom skal det vere.» Tredje ledd: «Alle har rett til å ytre seg frimodig om statsstyringa og kva anna emne som helst. – – »
Norsk lov setter noen begrensninger for ytringsfriheten, blant annet er hatefulle ytringer forbudt; straffeloven § 185. Som ytring regnes også bruk av symboler. Rettspraksis viser at dommene ikke tar hensyn til om den enkelte har opplevd en uttalelse som hatefull, men for å dømmes, må uttalelsen innebære en «nedvurdering av menneskeverdet til en gruppe mennesker». Se: https://www.faktisk.no/faktasjekker/7zy/nei-rasismeparagrafen-er-ikke-basert-pa-hva-den-enkelte-kan-oppleve-som-hatefulle-ytringer
Loven handler om hatefulle ytringer om levende personer, ikke døde. Heller ikke om ytringer om en ideologi eller en religion.
FN-m art 19: «Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding, og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser».
Islams lære er i strid med dette (vers fra Medina-perioden) :
33:57: «De som fornærmer Allah og Sendebudet hans, dem forbanner Allah i denne verden og i det hinsidige.» Måten de skal behandles på, kommer fire vers senere:
33:61 «Disse forbannede (som sprer falske rykter, anstifter ufred, er en stadig trussel for samfunnets fred og sikkerhet – – ), må bli pågrepet og drept voldsomt hvor de enn møtes på (for å eliminere trusselen mot fred).» ‘Fred’ i muslimsk forståelse; der islamsk lov gjelder.
Oppfordring til drap må regnes som oppfordring til selvtekt, i strid med straffeloven § 19. Drap er i strid med straffeloven § 275. Mer nedenfor.
At denne forståelsen ikke er utdatert, viser Kairo-erklæringen fra 199o. Art 22 slår fast at ytringsfriheten er undelagt sharia-reglene:
Art 22 (a): Everyone shall have the right to express his opinion freely in such a manner as would not be contrary to the principles of the Shari’ah.
1. Everyone shall have the right to advocate what is right, and propagate what is good, and warn against what is wrong and evil according to the norms of Islamic Shari’ah.
9. Islamsk lære er i strid med mange paragrafer i straffeloven.
9.1 Selvtekt – Straffeloven § 19
Straffeloven § 19. Selvtekt: En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den som har retten, handler for å gjenopprette en ulovlig endret tilstand, og det ville være urimelig å måtte vente på myndighetenes bistand. Makt mot en person kan bare brukes når retts-krenkelsen er åpenbar, og må ikke gå lenger enn forsvarlig.
2:178 «Å, troende! Gjengjeldelse er foreskrevet dere om dem som blir drept på urett vis: En fri mann for en fri mann, en slave for en slave, en kvinne for en kvinne.» (2:173 i Berg).
2:194 «Om noen gjør dere noen urett, kan dere også gjøre ham urett.»
Disse koranversene må oppfattes som en oppfordring til straffbar handling, i strid med straffeloven § 183: «Den som offentlig oppfordrer noen til å iverksette en straffbar handling, straffes med bot eller fengsel inntil 3 år.»
47:4: «Når du møter de krigende vantro, så hogg av halsen deres helt til dere har nedkjempet dem, og bind stramt.» Bergs oversettelse er mildere: «Når dere møter de vantro (i kamp), så gå løs på dem, til de er helt nedkjempet, og bind stramme bånd.»
9.2 Islamsk lære tillater slaveri, i strid med Straffeloven § 259 og SP art 8-1:
Straffeloven § 259: «Den som bringer en annen inn i slaveri, straffes med fengsel inntil 21 år.»
FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 8-1: «Ingen må holdes i slaveri; slaveri og slavehandel i enhver form skal være forbudt.»
4:3 «Hvis dere frykter for at dere ikke vil være i stand til å behandle (mer enn én hustru) rettferdig, så nøy dere med kun én, eller deres slavinner.»
9.3 Islamsk lære tillater trusler, i strid med straffeloven § 263.
Straffeloven § 263. «Den som i ord eller handling truer med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.»
Følgende vers må oppfattes som trusler:
3:56 «Når det gjelder dem som var vantro, dem vil Jeg gi en hård pine (både) i denne verden og i det hinsidige, og de vil ikke har noen hjelpere.»
5:33: «Deres lønn, som bekjemper Allah og Hans sendebud og farter omkring og stifter ufred på jorden, skal være at de drepes eller korsfestes, at hender og føtter avhugges kryssvis, eller at de forvises fra landet.» Dette verset, om det utføres, er også i strid med str.l. § 273, under.
9.4 Islamsk lære tillater å skade andre, i strid med Straffeloven § 273.
§ 273: Kroppsskade. «Med fengsel inntil 6 år straffes den som skader en annens kropp eller helse, gjør en annen fysisk maktesløs eller fremkaller bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen.»
24:2 «Horkvinnen og horkarlen, (hvis de er ugifte), pisk hver av dem med 100 piskeslag. Og dere bør ikke synes synd på dem det minste når dere utfører Allahs levemåte hvis dere tror på Allah og den ytterste dag!»
5:33 «Straffen for dem som kjemper mot Allah og Sendebudet hans og vandrer rundt og stifter ufred på jorden (begår blodsutgydelse, forøver terrorisme, plyndring), er at de blir drept eller hengt, eller at hender og føtter kappes av kryssvis, eller at de blir forvist fra landet.»
5:38 «Mannlig og kvinnelig tyv, kapp av begges hender som straff for det lovbruddet de har begått (etter en rettsak), dette er en avskrekkende straff fra Allah.»
9.5 Islamsk lære tillater å drepe andre, i strid med straffeloven § 275.
§ 275: «Den som dreper en annen, straffes med fengsel fra 8 inntil 21 år.»
Versene under er fra Medina-perioden:
8:39 «Kampen skal fortsette til det ikke lenger er motstand mot islam, og alle underlegger seg Allah.»
47:4: «Når du møter de krigende vantro, så hogg av halsen deres helt til dere har nedkjempet dem, og bind stramt.»
9:5 «Når de fredlyste månedene er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem.» Det er fire «fredlyste måneder» i året, se også 9:36. Sura nr 9 kom i Muhammads siste leveår.
9:123 «Å, dere troende! Kjemp mot slike blant de vantro som er i nærheten av dere (dem som påfører dere og levemåten [religionen] deres skade åpenlyst og direkte). Kjemp på den måten at de finner hårdhet (styrke og tapperhet) i dere.» Også 9:14.
Islam oppfatter kampen mot de vantro som en religiøs kamp:
4:141 «Aldri vil Allah gi de vantro noen utvei til å overvinne muslimene.
Hele 19 % av Koranen handler om voldelig kamp mot og undertrykkelse av ikke-muslimer.
Jødene er spesielt utsatt: Muhammed gav klarsignal til å drepe jøder hvor de enn er: Bukhari hadith, vol 4: bok 52: nr 176: «Allahs apostel sa: “Du (dvs. muslimer) vil kjempe med jødene til noen av dem vil gjemme seg bak steinene. Steinene vil (forråde dem) og si: ‘O Abdullah (Allahs slave)! Det er en jøde som ligger bak meg, så kom og drep ham.’ “»
Koranen har 25 vers med draps-ordrer.
9.6 Islamsk lære tillater vold i nære relasjoner; i strid med Straffeloven § 282.
Straffelovens § 282. Mishandling i nære relasjoner: «Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, alvorlig eller gjentatt mishandler: a) sin nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer, – – .»
4:34 «De kvinnene som er ulydige eller oppsetsige, forman dem, og (hvis de ikke tar til seg formaningen) gå ikke til sengs med dem, (og hvis de fortsatt ikke forbedrer seg) så gi dem stryk / slå dem.»
Sharia-reglene gjengir samme straffemåte, og presiserer at det er ikke lov å slå ansiktet, slagene skal ikke skade kvinnen; det er ikke lov å brekke bein eller forårsake at hun begynner å blø. Se: Reliance of the Traveller m10.11.
9.7 Islam tillater sex med barn ned til ni år, i strid med straffeloven § 299, 300 og 302.
Profeten Muhammad fullbyrdet ekteskapet med Aisha da hun var 9 år. Aisha bekrefter dette i to hadither av Bukhari: Vol 7, Bok 62, nr 64 og 65.
Da profetens liv er forbilde for muslimer til alle tider, er denne praksisen tillatt for muslimer. Dette rammes av straffeloven § 302: «Den som har seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, straffes med fengsel inntil 6 år.» § 299: Sex med barn under 14 år kan straffes med fengsel i inntil 10 år. Minstestraffen er fengsel i 3 år. Om det har vært snakk om samleie, kan man etter straffeloven § 300 dømmes til inntil 15 års fengsel.
10. Islam tillater løgn, i strid med norsk moral
Lov om trossamfunn setter som en forutsetning for registrering av et trossamfunn at læren og praksisen ikke skal være i strid med norsk moral. Ærlighet må regnes som god moral.
Muhammad slo fast at det er greit å lyve hvis det kan tjene islams sak.
Bukhari hadith vol 5, bok 59, nr 369. ‘Allahs apostel sa: “Hvem er villig til å drepe Ka’b bin Al-Ashraf som har såret Allah og hans sendebud?” Muhammad bin Maslama sto opp og sa: “O Allahs sendebud! Vil du at jeg skal drepe ham?” Profeten sa: “Ja,” Muhammad bin Maslama sa: “Så la meg si en falsk ting (for å lure Kab).” Profeten sa: “Det kan du gjøre.”’ (Så kommer selve hendelsen. Mannen ble lurt i en felle, deretter drept.)
Et koranvers som brukes til å legitimere dette, er 49:13 «Den mest ansette av dere i Allahs øyne er den mest gudfryktige.» (fra Medina) Shia-islam tolker dette slik: Den som lyver/ narrer mest, er mest gudfryktig. Se også uttalelsen av Tariq Ramadan, i punkt 2.
