Horace Vernet (1789-1863)
Olje på lerret, 129 x 97,5 cm, The Wallace Collection, London.

Horace Vernet, og flere av hans samtidige franske malere, sto i til dels sterk opposisjon til Davids akademiske klassisisme. Noen ble romantikere som Delacroix, andre havnet i en ny variant av akademismen, som Bougereau, mens Vernet, i likhet med Jean-Léon Gérôme praktiserte orientalisme, med utgangspunkt i sin samtids Nordafrika og Midtøsten. Dette omfattet, som i dette eksemplet også bibelske motiver – men hvor historisk korrekt det er å gjengi de gammeltestamentlige skikkelser som deres samtids arabere lar seg nok disputere.

Dette motivet er hentet fra Første Moseboks 38. kapitel, her gjengitt i sin helhet (DNB 1930).

På denne tid drog Juda ned fra det sted hvor hans brødre bodde, og han tok inn til en mann i Adullam, som hette Hira. Der så Juda datteren til en kana’anittisk mann som hette Sua; og han tok henne til hustru og gikk inn til henne. Og hun blev fruktsommelig og fødte en sønn og kalte ham Er. Så blev hun atter fruktsommelig og fødte en sønn, og hun kalte ham Onan. Siden fødte hun ennu en sønn og kalte ham Sela; da han blev født, var Juda i Kesib.

Og Juda tok en hustru til Er, sin førstefødte sønn; hun hette Tamar. Men Er, Judas førstefødte, mishaget Herren, og Herren lot ham dø. Da sa Juda til Onan: Gå inn til din brors hustru, og ta henne til ekte i din brors sted og opreis din bror avkom. Men Onan visste at avkommet ikke skulde høre ham til; når han derfor gikk inn til sin brors hustru, spilte han sæden på jorden for ikke å gi sin bror avkom. Men det var ondt i Herrens øine det han gjorde, og han lot også ham dø.

Da sa Juda til Tamar, sin sønnekone: Bo som enke i din fars hus, til Sela, min sønn, er blitt voksen! For han tenkte: Ellers kommer også han til å dø, som hans brødre. Så drog Tamar hjem og bodde i sin fars hus. Da nu en lengere tid var gått, døde Suas datter, Judas hustru, og da sørgetiden var over, gikk Juda op til Timna, til dem som klippet hans får, og hans venn Hira fra Adullam var med ham. Da det nu blev fortalt Tamar at hennes svigerfar var på vei op til Timna for å klippe sine får, tok hun sine enkeklær av og la et slør om sig og hyllet sig inn i det og satte sig ved inngangen til Ena’im, på veien til Timna; for hun så at Sela var blitt voksen, og at hun allikevel ikke var gitt ham til hustru.

Da Juda så henne, tenkte han det var en skjøge; for hun hadde tilhyllet sitt ansikt. Så bøide han av fra veien og gikk bort til henne og sa: Kom, la mig gå inn til dig! For han visste ikke at det var hans sønnekone. Da sa hun: Hvad vil du gi mig for å gå inn til mig? Han svarte: Jeg vil sende dig et kje av min buskap. Da sa hun: Ja, dersom du vil gi mig et pant, til du sender mig det. Han sa: Hvad skal jeg gi dig til pant? Hun svarte: Ditt signet og din snor og staven som du har i hånden. Det gav han henne og gikk så inn til henne, og hun blev fruktsommelig med ham. Og hun stod op og gikk sin vei, og hun la sitt slør av sig og tok på sig sine enkeklær. Og Juda sendte kjeet med sin venn fra Adullam for å få pantet tilbake av kvinnen; men han fant henne ikke. Og han spurte folkene der på stedet og sa: Hvor er skjøgen, hun i Ena’im, ved veien? De sa: Det har ikke vært nogen skjøge her. Så kom han tilbake til Juda og sa: Jeg fant henne ikke, og tilmed sa folkene der på stedet: Det har ikke vært nogen skjøge her.

Da sa Juda: La henne ha det, så vi ikke skal få skam av denne sak! Kjeet har jeg jo sendt henne, men du fant henne ikke. Så gikk det omkring tre måneder; da kom folk og sa til Juda: Tamar, din sønnekone, har drevet hor, og nu er hun også blitt fruktsommelig i hor. Og Juda sa: Før henne ut, hun skal brennes! Men da hun blev ført ut, sendte hun bud til sin svigerfar og lot si: Det er med den mann som eier disse ting, jeg er blitt fruktsommelig. Og hun sa: Se efter hvem som eier dette signet og disse snorer og denne stav! Og Juda kjente dem igjen og sa: Hun er i sin gode rett mot mig fordi jeg ikke har gitt henne til min sønn Sela. Og han hadde ikke siden omgang med henne.

Da den tid kom at hun skulde føde, se, da var det tvillinger i hennes liv. Og i det samme hun fødte, stakk den ene hånden frem; da tok jordmoren og bandt en rød tråd om hans hånd og sa: Denne kom først frem. Men så drog han sin hånd tilbake, og da kom hans bror frem, og hun sa: Hvor du har brutt dig frem! Og de kalte ham Peres. Så kom hans bror frem, han som hadde den røde tråd om hånden; ham kalte de Serah.

Om det såkalte leviratiske ekteskap kan vi lese i 5. Mosebok, 25,5-6

Når brødre bor sammen, og en av dem dør og ikke har nogen sønn, så skal den avdødes hustru ikke ekte en fremmed mann utenfor ætten; hennes manns bror skal gå inn til henne og ta henne til hustru og således ekte henne i sin brors sted. Og den første sønn hun får, skal kalles sønn av hans avdøde bror, forat den avdødes navn ikke skal utslettes av Israel.

Det leviratiske ekteskap omtales også hos synoptikerne, her etter Marcus 12, 18-25, der Jesus svarer på spørsmål fra sadusserne:

Og det kom nogen sadduseere til ham , de som sier at det ikke er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa: Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns bror dør og efterlater hustru, men ikke barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom. Nu var det syv brødre; og den første tok sig en hustru, og efterlot ikke avkom da han døde. Og den annen tok henne, og døde uten å efterlate avkom, og den tredje likeså; og ingen av de syv efterlot avkom. Sist av alle døde også kvinnen. Men i opstandelsen, når de står op, hvem av dem skal da få henne til hustru? for alle syv har jo hatt henne til hustru. Jesus sa til dem: Er det ikke derfor I farer vill, fordi I ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft? For når de står op fra de døde, da hverken tar de til ekte eller gis de til ekte, men de er som englene i himmelen.

Vi kan lese en lærd jødisk betraktning rundt første Moseboks 38. kapitel her.