Edvard Munch (1863–1944)
Olje på lerret, 169,5 x 263,5 cm, Nasjonalmuséet, Oslo

Edvard Munchs Studie, senere kjent som Det syke barn ble først vist ved Høstutstillingen i 1886. Kritikken var – med noen få unntak – drepende. Men ettertidens vurdering ble en ganske annen – og nå betraktes bildet som Edvard Munchs gjennombruddsverk.

Munch har selv nevnt at

I det syke barn brød jeg mig nye å veie – det var et gjennembrud i min kunst – det meste af hva jeg senere har gjort fik sin fødsel i dette billede.

Motivet i Vår, som ble malt tre år senere, er nær beslektet, men malerstilen er ikke så grensesprengende som i Det syke barn.

Man bør nok vokte seg vel for å postulere en direkte sammenheng, men assosiasjonene går til noen linjer fra Olaf Bulls (1883-1933) dikt Metope, utgitt i 1927 i samlingen med det samme navn:

«Jeg tænker paa kvelder som denne, jeg ikke faa lov til at leve —
paa modne marker, som bruser af korn, uten mig!
Paa rørende, lette smaating: Aks, som knækkes,
veier i sjøen, bleke seil derute,
bølger, som strømmer mot stranden uten mig!
Hverdagen, ven, som mildt blir ved bak graven,
tænker jeg paa, og alle de dype, blaa,
kommende kvelder her i sommerhaven,
uten mit sind mot dit, tænker jeg paa!

Det hele fylder mit øie som en taare,
jeg, ensom og angst og arm, skal graate snart!
Alle de ting, som nu ikveld er vore — —
om faa, berusende aar staar stunden fore,
da taakerne glir, og øiet kan se klart!
Aa, elskede, se hvor dyb og sort en fjære!
Saa underlig stranden blev, da vandet faldt!
Mon rædslens kveld er fjærn, da vi skal være
en styggere strand end dén, forladt af alt?

Allikevel er det et sødt og saligt under,
at engene her, med korn og krat og trær,
og bjærgene bak, saa dybt som blikket bunder,
dugges saa sødt af vore smaa sekunder — —
bare den bjærken dér, hvor vor den er!
Og skigarden da! Den gamle redskabsvognen
ligger i græsset støt og stadig staar
de svære hesjestængerne op i rognen,
og grøften er grøn som før, i alle aar!

Aa, ven, lot gravenes dyp sig vildt besværge,
vilde jeg bli til vangen her, med hø,
til bjærken dér, med stjerner i, og bjærget,
bare for slik, paa annen vis, at værge
den hellige haven vor, for dét: at dø — —!
Ta om mig, ven, og hold mig! Saan at trykkes
er snart det eneste glimt af haab, jeg vét —
den hastige, hete straalestund, det lykkes
at vække i mig en annen evighet!»

Omtrent samtidig musikk, fjerde sats av Johannes Brahms’ fjerde symfoni (1884-85).