Om nyttårsnatten i Köln er nå alt blitt sagt. Nå må man avvente resultatene av politiets etterforskning for å se om det blir straffesaker, og til slutt domfellelser. Det kan ta sin tid. Tid nok til å tenke igjennom noe påfallende som hittil ikke er blitt behandlet: Hvordan kan det ha seg at de mest absurde og kvinnefiendtlige kommentarene er skrevet av kvinner med større forståelse for overgriperne enn for ofrene?

Kvinner som til de grader fortolker etter eget forgodtbefinnende, flittig forstår tingene ut fra sin sammenheng og relativiserer så grundig at man til slutt spør seg: Er nå dette så mye å hisse seg opp for? Skjer ikke slikt overalt hele tiden? Hva var så spesielt med Köln?

Voldtektskulturen “som åpenbart preget nyttårsnatten i Köln,” slik Berlin-avisen Tagesspiegel formulerte det, er ”også en del av tysk kultur”, for ”de fleste seksuelle overgrep og voldtekter utføres ikke av gjenger på jernbanestasjoner, men av egne ektemenn og venner”.

Var det kvinnenes egen skyld?

Enda mer bemerkelsesverdig enn denne logikken, som uten videre også kan anvendes på mord og drap, er at dette innlegget ble skrevet av to kvinner. Den ene har spesialisert seg på miljøsaker med hovedvekt på klimaendringer og energibruk, den andre på migrasjon, minoriteter, borgerrettigheter og kjønnspolitikk.

Samarbeidet resulterte i en hypotese som på ingen måte var ment ironisk: ”Det kan ikke utelukkes at kvinner som var til stede og ikke ble utsatt for overgrep, ut fra sin politiske overbevisning mente at gjerningsmennene med flyktning- eller migrantbakgrunn som utnyttet kaoset på domkirkeplassen for å begå seksuelle overgrep, ville bli utvist. Det håper de å kunne påskynde med en anmeldelse.”

Det var altså ikke mennene som gikk løs på kvinnene, men kvinnene som gikk løs på mennene for å gi myndighetene et påskudd for å utvise det man antok var ”gjerningsmenn med migrantbakgrunn”. Det er et åpent spørsmål hvorvidt kvinnene faktisk var blitt trakassert, eller om de bare diktet opp ”overgrepene” for å få ønsket sitt oppfylt. I så fall må det ha vært godt organisert, ellers ville ikke en samordnet aksjon i tolv delstater ha vært mulig.

Ikke utlendinger, men “drittsekker”

Artikkelen i Tagesspiegel var muligens den krasseste i sitt slag. Men langt fra den eneste. Ordet ”voldtektskultur” gikk som en rød tråd gjennom innleggene, underbygget med henvisninger til at voldtekt i ekteskapet inntil nokså nylig ikke var straffbart. Det ble også gjerne konstatert at seksuelle overgrep hører til dagens orden også ved karnevalstider og under Oktoberfest. ZDF-medarbeideren Dunja Hayali oppsummerte all denne innsikten i én setning på Facebook-siden sin: “Det er ikke utlendinger, men drittsekker som forulemper kvinner,” noe som unektelig kan oppfattes som en generell mistanke mot den hittil respektable arten ”drittsekker”.

Og alle disse innleggene som grenset til selvpisking, var som sagt signert av kvinner. Menn som uttalte seg om redselsnatten, tok ubetinget avstand fra gjerningsmennene (med unntak av Jakob Augstein, som fantaserte om en flash mob). En politiker tilhørende De grønne i Hamburg gikk til og med så langt som å si at enhver mann er “en potensiell voldtektsmann, meg selv inkludert”.

For å komplettere bildet skal det nevnes enda et eksempel på en opptreden som sprenger alle grenser for snillisme. Amelie Fried – forfatter, TV-medarbeider og ved behov også feminist – skrev i et kort essay om hvordan hun og familien hadde arrangert juletilstelninger for enslige mindreårige flyktninger”. Det ble spist kaker, frukt og søtsaker, og man sang ”Glade jul” sammen. Men “da festen var over, var gitaren vår forsvunnet.”

Amelie Fried og hennes gitar

Fried husker at hun først ble ”skuffet”, deretter ”munter” og til slutt ”skamfull”. Hvordan i alle dager hadde hun kunnet anta at “ungdommene skulle vise oss takknemlighet”?

Det var stikk motsatt. ”Det var vi som hadde grunn til å vise takknemlighet. I løpet av et øyeblikk hadde de vist oss hvor feil vi tok om relasjonene mellom oss.” Og “vi var glade for at guttene beholdt gitaren. Leksen vi lærte, var selvfølgelig mer verdt enn instrumentet.”

Og slik ligger det an i dag. Det må være ydmykende ”å måtte ta imot fra oss”. Men vi kan ”gi dem litt av verdigheten tilbake ved ikke å forvente noen takknemlighet.” Og alltid fortelle oss selv: ”Hvis vi klarer å integrere disse menneskene ordentlig i landet vårt, vil de en dag gi oss mer tilbake enn vi noensinne har gitt dem.”

Heller ikke Frieds menneskelighet er helt fri for kost-nyttevurderinger. Flyktningene er menneskelig kapital man må investere i for at regnskapet skal gå opp. Ellers kunne man like gjerne kjøpe greske statsobligasjoner. Er det alt Amelie Fried har lært etter at ungdommene ”beholdt gitaren hennes”?

Kvinner og jøder

Det står henne fritt å gi bort sin egen iPad, sine barns iPods og sin manns iPhone, å sette opp et suppekjøkken i leiligheten sin, og delta i så mye veldedighet som avtaleboken måtte tillate. Men hun skal ikke påstå at hun har lært noen lekse. For hun har som mange av sine kampfeller til dags dato ikke forstått hva som skjedde i Köln og andre steder på nyttårsnatten.

Det var en pogrom. Det er pussig at ingen andre har brukt begrepet, for mange som føler seg urettferdig behandlet, kappes om å utrope seg til ”vår tids jøder”. Som ved en pogrom fantes det gjerningsmenn, ofre og tilskuere. Gjerningsmennene var hensynsløse, ofrene hjelpeløse, og tilskuerne så på. Det har ingen betydning om det var ”ekte” voldtekter eller ”bare” seksuell trakassering i straffelovens forstand. Et menneske som må løpe spissrot, og som blir holdt fast, slått og forhånet, opplever en voldtekt. Man trenger ikke være historiker eller ekspert på antisemittisme for å se paralleller til de antisemittiske pogromene før Holocaust.

Armlengdes avstand

I motsetning til jødene er ikke kvinnene en liten minoritet. Og det er ingen som er i ferd med å forberede noen “endelig løsning på kvinnespørsmålet”. Men kvinnehat er beslektet med jødehat. (Den som vil vite mere, bør lese “Geschlecht und Charakter” av Otto Weininger.) Det er gammel kulturarv som lever videre til tross for all frigjøringen og anstrengelsene med sikte på likestilling.

Det at den evig vandrende jøde har kunnet slå seg ned i Israel, og at flere land og institusjoner ledes av kvinner, har ikke dempet motviljen hverken mot jøder eller kvinner. Både jøde- og kvinnehatere blir provosert ved nærværet av sine hatobjekter. Antisemitten gir jøden skylden for sin egen oppførsel, og voldtektsmannen skylder på den voldtatte.

Det finnes flere paralleller. Josef Schuster, som er leder for det jødiske sentralrådet, spurte nylig retorisk “om det egentlig er klokt at man tilkjennegir sin jødiske identitet ved å bære kippa i problemstrøk med et høyt antall muslimer, eller om man bør velge et annet hodeplagg”.

Kölns borgermester Henriette Reker har rådet kvinnene i byen til å holde ”en armlengdes” avstand til fremmede, foruten å ”slå seg sammen i grupper og holde seg samlet, også når man er i feststemning”.

Kvinner og Stockholm-syndromet

Å gjøre seg usynlig og ubemerket duger ikke som forsiktighetsregel, like lite som å flykte inn i grupper. Kvinnehaterne vil i samme grad som jødehaterne alltid finne et påskudd for å slippe løs svinet i seg. Om det ikke er utseendet, kippaen eller krøllene ved tinningen her, eller miniskjørtet og den blottede magen der – i bunnen ligger det faktum at jøden er en jøde og kvinnen en kvinne. Det er nok.

Til slutt gjenstår spørsmålom om hvorfor så mange kvinner i de dannede klasser har så vanskelig for å begripe denne sammenheng, og hvorfor de betrakter overfallsmenn som noen med behov for terapi.

Er det uttrykk for et undertrykt morsinstinkt? Eller en underkastelse for sikkerhets skyld? Altså en slaves, nei, unnskyld: slavinnementalitet, et kvinnelig særtilfelle av Stockholm-syndromet?

Etter den lange Kölnernatten erklærte en venstreorientert kommentator hos den offentlige radiokringkasteren Deutschlandfunk at “vi er… et innvandringssamfunn” hvor det med og blant oss nå også vil finnes “innvandrere med et arkaisk og sexistisk kvinnesyn”. “Vi må ta ansvar og ikke skyve dem fra oss. Det å gjøre de fremmede til bekjente er forøvrig den eneste måten å bli kvitt fremmedfrykten på.” I verste fall også rundt midnatt på plassen foran sentralstasjonen.

Nå må vi få integrert disse menneskene i landet vårt, slik at vi en dag kan få mer tilbake av dem enn de en gang fikk av oss. Og hvis alt går bra, skal det nok også bli en ny gitar på Amelie Fried.

Henryk M. Broder (f. 1946) er en polskfødt tysk forfatter og journalist.

Opprinnelig i Die Welt den 28. januar 2016 (Documents oversettelse).