Foto: Kaspar Hauser

Den tidligst bevarte kilden om gårdsdrift i Sunndalen i Oppstryn finner vi i Bjǫrgynjar Kálfskinn (Bergens Kalvskinn), Bergen bispedømmes jordebok (fortegnelse over kirkegods), nedtegnet en gang mellom 1310 og 1360. Her opplyses det at Nesin (nå Nesje på sørsiden av Strynsvatnet) prestegjeld eide halvannen laup à Sundale (navnet her i dativ/lokativ). Det er å forstå som et uttrykk for naturalia, spesielt smør, og en laup var omtrent 16,2 liter, som skulle tilsvare 15,4 kg smør. Men det kunne også erlegges tilsvarende verdi av andre naturalia, som korn, humle, kjøtt eller skinn. Det antyder at gården etter datidens forhold var ganske rik.

Som kjent kom Svartedauen til Norge i 1349, og vi finner ikke Sunndalsgårdene nevnt i noen kilder før i 1563. Det kan tyde på at de lenge lå øde etter Svartedauen. Men de ble, på tross av til dels vanskelige forhold tatt opp igjen. Buskapen var ofte stor – det er nevnt at det store snøraset i februar 1868 foruten 11 mennesker også tok med seg en hest, 31 storfé og 120 småfé.

Til så mange dyr måtte det skaffes for, og omtrent hver eneste flekk med gress ble slått. Denne resten etter en utløe finner vi ved tråkket gjennom Sunndalen, ikke langt fra Pineguri-steinen Det mer enn antyder at det her en gang fantes så mye slåttemark at det var behov for en låve til høyet, som senere ble fraktet hjem på vinterføre.

Låven er, som de fleste andre i det samme området, bygget i laftet tømmer, og har hatt taktekke av bjerkenever med et torvlag over. Dersom taket ikke blir vedlikeholdt, vil tidens tenner ubønnhørlig gnage på det – og når taket er borte, følger resten av låven etter.

Man kan anta at låven ble reist en gang på midten av 1800-tallet, om ikke tidligere.

Dei vil alltid klaga og kyta,
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um inkje so braadt.

Ja, det skyt ikkje fram, so det dunar
(som no ingen kann undrast uppaa);
men det munar daa jamt, ja det munar,
so det stundom er Hugnad aa sjaa.

Lat det ganga fram, lat det siga!
Berre eitt eg ynskjer og bed:
at me inkje so høgt maatte stiga,
at me gløyma vaar Fedra-Sed.

Lat oss inkje Forfederne gløyma,
under alt, som me venda og snu;
for dei gav oss ein Arv til aa gøyma,
han er større, en mange vil tru.

Lat det merkast i meir en i Ordi,
at me halda den Arven i Stand,
at naar Federne sjaa att paa Jordi,
dei kann kjenna sitt Folk og sitt Land.

Ivar Aasen