”Minnedagen” for Holocaust er et umulig uttrykk for de aller fleste, for «de dro oss ut fra klesskapene og fra under sengene, mens de skjelte oss ut: ”Toget venter, til helvete med dere, til Umschlag, til døden.”». Hva slags minne er det som kan holde ut en scene som denne?

Men det er slik Itzhak Katzenelson forteller i diktform om deportasjonsøyeblikket, som bare er begynnelsen. Under transporten dør de første barna i armene på sine mødre, mens fedrene holder barna i hånden, forteller han. Senere lider Katzenelson samme skjebne som kona og barna og flere millioner andre – den voldsomme utryddelsen av et folkeslag. «Barna hevet armene mot dere mens de ble drept.»

Hvem er det som kan ha noen opplevelse av denne minnedagen? Hvem av politikerne, de geistlige eller de intellektuelle som på denne dagen bøyer hodet og legger ned kranser, er det som overhodet kan leve seg inn i det som skjedde med det jødiske folket i disse årene?

Forsøket på å gjøre bot, i det minste delvis, for det som for bare 70 år siden lagde et hakk i europeernes liv, har gått gjennom flere faser – fra vantroen til angeren – og har avstedkommet initiativer fra skoler og institusjoner, samt kurs, seremonier og reiser til Auschwitz. Det har avstedkommet hensynsfullhet, smil, beklagelser og svært mange løfter, alle sammen med tittelen ”aldri mer”. Men disse tingene har åpenbart ikke virket.

I dag er det igjen mange jøder som beslutter å forlate Europa, for i noen land ser de ikke noe håp om en fremtid for seg selv eller barna. Det skandaløse og utilbørlige forslaget om å ta av seg kippaen og alle andre kjennemerker – etter at en jøde nå sist ble angrepet med machete i Marseille av en av de mange jihadistene –, ledsager det rekordartede antallet av 10.000 utvandringer på ett år fra Vest-Europa, først og fremst Frankrike. Herfra kommer 8.000 personer. Videre på listen er ukrainere (5.840), briter, belgiere og italienere. De sistnevnte er ca. 400, hvilket virkelig ikke er få, tatt i betraktning hvor lite det jødiske samfunnet i Italia er.

Terrorangrepene kommer så tett etter hverandre at de representerer den umiddelbare årsaken til jødenes valg. Fra januar til desember 2015 i Frankrike, begynte det med de fire som ble drept i kosher-butikken etter massakren på Charlie Hebdo. Siden fortsetter angrepene på enkeltpersoner med uutholdelig hyppighet, vold, vandalisme, tilrop mot mødre og barn i parkene (”Hitler fullførte ikke jobben”), ran, aggresjon mot synagoger og andre møtesteder, skrevne slagord, knyttnever, giftige bemerkninger…

De fleste som står bak forbrytelsene, som også skjer i andre europeiske land, er islamske jihadister. Men vær oppmerksom på at dette ikke er det eneste problemet: Sannheten er at det europeiske samfunnet mer eller mindre bevisst er blitt et komfortabelt skall for dem. Det er helt siden 1979, og siden under krigen i Libanon som begynner i 1982, at det skjer attentater i Paris. Bakteppet er demonstrasjonstog hvor det skrikes ut mot et innbilt ”folkemord i Libanon” (som det stod i Le Monde, l’Humanitè og Teimoniage Chretien).

Den gamle antipatien mot Israel går over i Israel-fobi og deretter antisemittisme hos de intellektuelle klasser. Dagens hat fra jihadistene er ikke et separat problem som europeerne kunne nøye seg med å være lei seg for, og vise til at terrorangrepene og den nye antisemittismen er frukter av den siste tidens migrasjonsbølger. Det er ikke hele sannheten. Jødene som drar sin vei, merker ikke lenger noen vilje til å bekjempe fenomenet. Under Gaza-krigen har de sett demonstrasjonstog som oversvømmer Berlin (!) med utrop av typen “død over jødene”. Det fremkaller følelsen av at det i deres egne hjemland ikke lenger finnes noen vilje til å få en slutt på antisemittismen, demme opp for den, eller i det minste misbillige den med følelsene, intellektet, moralen eller den alminnelige sunne fornuften.

Antisemittismen er i mange tilfeller smeltet sammen med den omseggripende politiske korrektheten. Samfunnseliten har derfor ikke lenger noen midler hverken til å identifisere eller bekjempe ondet. Samtidig ville det å bekjempe antisemittismen hos de muslimske innvandrene være et gigantisk kulturelt krafttak. Det ville kreve et stort arbeid helt fra barna er små. I EU-sammenheng hørte undertegnede en gang noen hevde at det å hjelpe de arabiske landene på den betingelse at de slutter å tale i krigerske vendinger mot Israel, var et absurd krav. Det er det også å stanse antisemittismen. Det er det også bare å nevne den ved navn. Et eksempel: Da den jødiske gutten Ilan Halimi ble bortført, torturert og drept under koranlesning i Paris av en gruppe fra forstedene kalt ”barbarene”, fulgte politiet ethvert annet tenkelig spor innen de kom på tanken om at målet for bortføringen var en jøde. De tenkte i baner som narkotika, sex, kriminalitet… Halimis mor insisterte forgjeves på det antisemittiske sporet.

Situasjonen er stadig den samme. En utvilsom alliert av antisemittismen i sin mest praktiske fremtoning, den som truer jøder fysisk, er Israel-fobien som i flere tiår har vært en del av kulturen både til venstre og til høyre. En kultur som sitter stille og ser på at det sies de mest absurde ting om Israel, at landet anklages for folkemord (“de gjør det samme mot palestinerne som nazistene gjorde mot jødene” er åpenbart en antisemittisk blodanklage), for apartheid, eller som den svenske avisen Aftonbladet skrev: for å drepe palestinerne og selge organene deres. Også i Italia skjer det at man i stedet for å rapportere om terrorangrepene som plager Israel, lager en overskrift om drapet på en palestiner, en terrorist som ble forsøkt forhindret i å ramme. Når Sverige beskylder Israel for “utenomrettslige henrettelser” fordi det forsvarer seg, gir landet utvilsomt støtte til antisemittismen. Jødestaten er skyldig, jødene er skyldige – ekvivalensen faller naturlig.

Europa bekjemper ikke antisemittismen. Det holder å legge merke til EUs nylige kampanje for “merking” av varer (vin og matvarer, først og fremst) som er fremstilt utenfor den grønne linjen. Det er en form for diskriminering. Det finnes 200 territorielle konflikter, noen av dem rett i nærheten, f.eks. Marokko eller Kypros, men Europa har ikke stemplet noen andre enn Israel, som konstaterer at jødiske produkter igjen blir merket. Midt i all volden som skjer i Midtøsten krever Europa å bestemme Israels grenser, og dermed også hvilke midler landet har til sitt forsvar. Men dette er ikke Europas hensikt. Det finnes ingen hensikt. Det er bare et ukontrollert uttrykk for en ondskapsfullhet, en mangel på forståelse som streifer antisemittismen, som kommer den i møte, som rommer den, som fremmer den… Jada, også på minnedagen over Holocaust.

Opprinnelig i Il Giornale den 27. januar 2016. Fiamma Nirenstein er forfatter og journalist, og som tidligere italiensk politiker var hun nestleder i deputertkammerets utenrikskomité. Etter å ha gjort aliyah for en tid tilbake, er hun nylig blitt utnevnt til Israels neste ambassadør til Italia.