Mathias Skeibrok (1851-1896)
Høyrelieff i bronse, bredde 20 m, høyde 2,8 m og dybde 70 cm, Domus Media (Aulabygningen), Universitetet i Oslo. Foto: UiO/Arthur Sand.

Fra antikken kjenner vi mange eksempler på at tempelgavler har vært utsmykket med skulptur. Best kjent er nok gavlfigurene fra Parthenon i Athen, nå i British Museum i London. Skikken ble tatt opp igjen i 1800-tallets klassisistiske arkitektur, der arkitekt og Stadsconducteur Christian Heinrich Grosch’ (1801-1865) universitetsbygninger, reist i årene 1838-1854, kanskje er det fremste eksempel i Norge.

Det sies å ha vært Lorentz Dietrichson (1834-1917), vår første professor i kunsthistorie, som foreslo at temaet for gavlfigurene skulle være Athene besjæler det af Promethevs dannede Menneske. Det ble utlyst en konkurranse, og Skeibrok vant den i 1885.

Figurene representerer, fra venstre mot høyre Hermes, med to putti (som det kalles på italiensk, gode ånder i skikkelse av nakne barn), Nemesis, gudinne for gjengjeldelse, som holder en styreåre, den bevingede Eros med pil og bue, den sittende Promethevs og det nyskapte menneske, Athenes ugle, og Athene selv som gir mennesket sjelen i skikkelse av en sommerfugl, og de tre moirer, Klotho som spinner livstråden, Lachesis som måler den opp, og Atropos som er klar til å kutte tråden når den skal kuttes. Helt til høyre Døden personlig, Thanatos (bror av både Nemesis og moirene), som lener seg mot en sfinx. Han kjennes lett igjen på den nedvendte faklen han holder.

Det sies at det ikke gikk så bra for Promethevs etter at han både hadde skapt mennesket, og gitt det ilden. Gudene mislikte alt hans vesen og alle hans gjerninger så sterkt at de lenket ham fast til et fjell i Kaukasus, der en ørn (eller kanskje en gribb) kom for å hakke ut hans lever og ete den. Men til slutt ble han, i følge mytologien, befridd av Herakles.

Her passer det med Aleksandr Skrjabins (1871-1915) store verk Prometevs – Diktet om ilden (1910) for kor, orkester, klaver og lysorgel.