Georges de la Tour (1593-1652)
Olje på lerret, 113 x 92,7 cm, National Gallery of Art, Washington, DC.

Ingen av de kvinner som omtales i det nye testamente har satt fantasien mer i sving enn Maria Magdalena – selv om de opplysninger som er gitt i de kanoniske evangelier er temmelig sparsomme. (Hun nevnes ikke i noen av brevene). Det eneste sted hun er en aktiv deltager, er i Johannesevangeliets 20. kapitel, der hun som den første møter den oppstandne Jesus, og samtaler med ham.

Selv om det ikke lar seg lese ut av tekstene, har hun blitt identifisert med kvinnen med salvekrukken hos synoptikerne (av Lukas bare karakterisert som en “synderinne”, hos Johannes er det Maria av Bethania som foretar salvingen), og kvinnen som ble grepet på fersk gjerning i Johannes 8 (men denne episoden mangler i de formodentlig eldste håndskrifter). Maria Magdalena omtales også i enkelte senere apokryfer – kjent fra koptiske oversettelser.

Men forestillingen om la Maddalena som en angrende synderinne har festet seg – og det er trolig den som ligger til grunn for Georges de la Tours’ mange inntrengende gjengivelser av helgeninnen. Det antas at de la Tour var mer enn sterkt påvirket av Caravaggio, men hans måte å utnytte én enkelt lyskilde på er unik for ham, både når kilden er synlig, og når den – som her – er mer eller mindre avskjermet.

Maria Magdalenas tradisjonelle attributter i den vestlige bildekunsten er alabastkrukken, hodeskallen, og det praktfulle røde hår.