Maurice Ravel (1875-1937) spiller sin Pavane pour une infante défunte i et Welte-Mignon-opptak fra 1922. Dette verket er også kjent fra komponistens egen orkesterversjon fra 1910.
Det er en del usikkerhet om hvor vidt betegnelsen pavane (en langsom og høytidelig dans) har sammenheng med pavo (påfugl) eller byen Padova i Italia.
Den norske dikter Rolf Jacobsen (1907-94) gikk nok for “påfugl” – og var uten tvil inspirert av Ravel
Pavanen, denne sære påfugldansen
som infantinnen Isabella danset
med don Juan Fernandez av Castilien
den siste natt før døden gjestet slottet
– likblek og merket alt av kalde fingrer
men kledt i påfuglprakt og med de stive
bizarre skritt som om de alt var døde
– den samme dans som Spanias dronning danset
med hjertet tungt av frykt og halvt forstenet
av tung brokade, pomp og etikette
lik hård emalje om det ville hjertet,
– er det den samme dans som havet danser
med skyene derute, denne stumme
forstemte lek med skyers påfuglhaler
og havets brutte skritt i tung brokade
mot øde himmelhvelv – slik danser havet
til dump musikk en ødslig dans med skyer.