Marmor, høyde 74 cm, Museo Pio-Clementino, Vatikanet.
(Albuminkopi fra våtplatenegativ,c.1860)

Det sies at keiser Hadrian (76-138), som regjerte fra 117 til sin død, var hva vi dag ville kalle en åpen homofil. Hans favoritt var bitynieren Antinous (111–130?), som skal ha druknet i Nilen under omstendigheter som ikke er fullstendig kjent. I alle fall fikk Hadrian erklært Antinous som en gud, og beordret en mengde portretter av ham oppstilt. Det er muligens bevart flere Antinous-portretter enn noen andre fra denne perioden. Bysten er for øvrig funnet ved Hadrians villa nær Tivoli i Roma. Antinous-kulten overlevde ikke Hadrian, og mange av portrettene ble (skal vi si) omarbeidet (et godt eksempel finnes i Glyptoteket i København, for tiden ikke utstilt).

Dagens bilde er tatt omkring 1860 av den britiskfødte fotografen James Anderson (1813-1877), som rundt 1840 slo seg ned i Roma for godt. (Artikkelen er bare tilgjengelig på tsjekkisk, italiensk, fransk og tysk – den tyske anbefales). Teknikken som er brukt, er uten tvil våtplate lansert av Frederick Scott Archer i 1851. Denne metoden innebærer at platen må prepareres umiddelbart før opptaket, og eksponeres og fremkalles før emulsjonen tørker. Det medførte at man måtte ha et transportabelt mørkerom tilgjengelig både for preparering og fremkalling. Når man også tar platens relativt lave lysfølsomhet i betraktning (noe som krevde stativ og lange eksponeringstider) kan man ikke annet enn å beundre de fremragende resultater datidens fotografer ofte oppnådde.

Om keiser Hadrian er det ellers å berette at to av Romas best bevarte byggverk fra antikken skriver seg fra hans regjeringstid, templet Pantheon (nå kirke), og hans gravmæle Castel Sant’Angelo. Det spekuleres også om hvor vidt hans keiserinne Vibia Sabina (83-136) i 119 skal ha hatt et eventyr med historikeren Suetonius, noe som angivelig førte til at Suetonius ble avsatt som Hadrians sekretær.

Innskriften på basen refererer til Pius VI, pave fra 1775 til 1799.