Den liberale verdensorden som Barack Obama, Angela Merkel og Hillary Clinton symboliserer, er ved å bryte sammen. Det er deres feil, fordi de har forvandlet et frihet underlagt nødvendighet til en grenseløs frihet. Dermed ble friheten selvødeleggende.

Ingenting symboliserer denne forvandling mer enn migrasjon, multikultur og en ny definisjon av fellesskap, og terror.

De liberale politikerne tror som barna de avler at politikk er et smørgåsbord, et a la carte. De kan velge det de liker og la resten ligge. De kan sogar velge å la populistiske hvite få skylden for de negative konsekvensene.

Vårt mangfold er vår største styrke, sa Barack Obama under talen foran Pentagon 9/11. – Vi må ikke la oss splitte.

Men Obama er selv en stor splitter. Det fellesskap han og Hillary står for et ideologisk-drevet fellesskap som er en ny og helt annen definisjon av “unum” enn det opprinnelige.

Valgkampen er en kamp mellom dette nye multikulturelle fellesskap og det gamle amerikanske, som krevde at innvandrere selvassimilerte seg.

Under den grenseløse friheten gjorde man dette valgfritt. Man kunne velge om man ville bli amerikaner eller forbli spansk. I Europa fikk det enda større følger når millioner av mennesker ikke bare valgte å forbli somaliske eller pakistanske eller tyrkiske, men fant ut at den islamske identiteten toppet den nye nasjonale.

Det er mellom disse to definisjoner av nasjon kampen står, både i USA og Europa.

Skal identiteten være transnasjonal eller nasjonal, med alt det innebærer av et lands historie og kultur.

Obamas politikk innebærer et vedvarende oppgjør, med USAs historie, med dead white males. Det var de som laget historien, på godt og vondt. Kan man plukke ut det negative uten å hive barnet ut med badevannet?

Det er dette som har gått opp for stadig flere amerikanere: De mister deres land. Det som gjorde USA unikt.

Brexit var en “surge” av den samme nasjonalismen. Hvis innvandringen hadde fortsatt ville ikke et Brexit vært mulig.

Det samme er ved å skje i USA. Hvis innvandringen fortsetter vil antall gammel-amerikanere komme i mindretall. De vil være for internt splittet til å kunne endre kurs.

Over alt ser vi det samme: En global elite frasier seg det nasjonale. De er opptatt av fremtiden, av suksess for seg og sine, av karriere og ekspansjon. Det nasjonale blir for smått.

Terroren og voldelige sammenstøt mellom det frie samfunn og muslimske parallellsamfunn forstyrrer bildet.

Politikerne vil alt annet enn ta ansvar.

Tyskland har igjen vist at det kan gjøre noe helt utenom det vanlige. Angela Merkels åpne dør-politikk har forandret både tysk og europeisk politikk.

I sommer holdt Merkel sin årlige pressekonferanse, der hun holdt fast ved “Wir schaffen das”, men en tilføyelse om at hun ikke hadde sagt at det skulle skje med en gang.

Mange aviser jatter med henne, men noen påpeker at flyktningene er hennes ansvar og slik vil også terrorangrepene som flyktninger står bak, bli hengt rundt hennes hals.

Likevel sa Merkel da som nå at kursen blir liggende fast. Det blir ingen endring. Selv etter valgnederlaget i Mecklenburg-Vorpommern sa hun det.

Det er uttrykk for både avmakt og hybris. Skal man tro sikkerhetsmyndighetene er risikoen for terrorangrep stigende.

Hvordan vil Merkel bortforklare sammenhengen? Det er 600.000 illegale flyktninger i Tyskland. Mennesker som myndighetene ikke aner hvem er.

Jan Werner Müller er professor ved Harvard av tysk avstamning og har nettopp utkommet med en bok om populisme. Han ble intervjuet av James Menendez for BBCs Newsnight. Müller snakket utelukkende om de nye partiene på høyre og venstre fløy som populister. – Er de ikke autoritære av natur, ville Menendez vite. Han ville få bekreftet et negativt bilde av “opprørerne”. Müller kunne eller turde ikke påpeke at talsmenn for det liberale prosjekt reagerer på motvind ved å lage stråmenn og fiendebilder av opposisjonen. Er ikke det en form for populisme?

Bildet: En politiker kan ikke selv bestemme sitt eget ansvar. Det er begivenhetene som gjør det. 9/11 er en ruvende begivenhet, som symboliserer den fare USA står overfor. Når Hillary Clinton må forlate seremonien og bena svikter under henne, får det symbolsk betydning. Hennes sviktende helse blir et symbol på et liberalt prosjekt som er ved å svikte i fundamentet: Du kan ikke være venn med Wall Street og minoritetenes forsvarer. Samtidig.

Når Hillary Clinton kaller halvparten av Trumps velgere for “a basket of deplorables”: islamofobe, rasister, kvinnefiendtlige, fremmedfiendtlige, homofobe – er det nettopp den stereotypisering hun anklager Trump for.

Liberale ser ikke bjelken i eget øye.

Da en Hillary-tilhenger i panelet til CNN skulle kommentere hennes grove karakteristikker svarte han at “jo selvfølgelig skal man ikke gruppebestemme mennesker på denne måten”, men så la han til “men noen av dem er alle disse tingene”.

Altså toleranse, men bare for de som passer inn.

Man klarer ikke en gang innrømme at hvem som er rasist eller islamofob kommer an på øynene som ser.

Dette blindheten og behovet for å stemple andre, samtidig som man ser på seg selv som god, er ved å frata de liberale deres tillit og legimitet.

Når de samtdigi nekter å ta ansvar for terror og radikalisering, blir begeret fullt.