Pater George William Rutler er en god mann fra New York, som ennå taler klart mens andre sliter med å tenke. Vi har blitt erklært krig, men forsøker helst å forklare hvordan dette er helt forenlig med å leve som om det er fred og ingen fare. Vi blir sågar til stadighet formanet til å ikke gjøre noe annet enn å fortsette som om, for bare det å forholde seg til trusselen vil være å «spille inn i deres hender», slik Thorbjørn Jagland og eksperten Thune preker i moralismens høyeste pipe-oktav.

Mange av de toneangivende stemmene i Norge taler alene utifra et ensrettet ideologisk standpunkt, ikke tro. Slik unnslipper selve grunnlaget for fred dem.

Slik som rasisme perverterer rase og sexisme perverterer sex, så perverterer pasifismen også freden.

Pasifismen og andre ensrettede tankeformer (ideologier) har mål, som ofte blir avguder. Det mørklegger betydningen av utgangspunktet, slik som sosiale og praktiske begrensninger. At lammet og løven (les: alle kulturer) skal beite om hverandre forsøkes tvangsinnført ved den ideologien som vil si at alle kulturer er likeverdige, multikulturalismen.

Dette minner om den sosialist-realistiske litteraturen. Hvorfor må man så uttrykkelig legge vekt på at virkeligheten er sosialistisk, og så attpåtil gå til så drastiske handlinger for å forme virkeligheten etter tanken, dersom det som påståes så fanatisk allerede er en naturlov? Skamløsheten og uredeligheten er så voldsom at motparten blir slått til marken før han i det hele tatt har fått tenkt ut et motsvar.

Men man har nettopp derfor all grunn til å svare, gjerne også for egen samvittighets skyld: Det har en helende effekt å si det som sant er. Og det må forsvares. I den sammenhengen har mange blitt villedet til å tro at det er grunn til “å ha problemer med Kristi bud”.

Kristi bud om å snu det andre kinnet til i tilfelle en person blir ærekrenket: Ydmykhet slår hovmod. Det har ingen ting med selvforsvar å gjøre.

I de siste tiår har det blitt mer vanlig å presentere Kristus som en vismann som likte å tale i gåter. Faktum er at vi kan ta Ham høyst seriøst så vel som bokstavelig. Når Han sier at man skal vende kinnet til for et laps, ja da mener Han et laps – ikke en AK-47, selvmordsbombere ei heller kulturkamp. (De gangene Kristus talte billedlig gjorde han dette helt eksplisitt, som f.eks. de gangene han sier at dette er en “lignelse”, og idet han forklarer Nikodemus at han ikke bokstavelig talt mener at “å bli født på ny” vil si å gå tilbake i mors liv.)

Den katolske kirken har har alltid stått fast ved at det å trosse ondskap ikke bare er en rettighet men også en plikt. Kirkens katekisme (cf. nr. 2265) siterer St. Thomas av Aquinas: «Legitimt forsvar kan ikke bare være en rett; det kan også være en alvorlig plikt for den som er ansvarlig for andres, familiens eller statens velvære.»

En far er skyldig om han ikke beskytter hans familie. En biskop er på samme måte forpliktet som en åndelig far for sine sønner og døtre i Kirken, slik som først og fremst staten har ansvaret for å opprettholde ro og orden ved bruk av selvforsvar.

Om dette var det credo våre ledere hadde bekjent seg til de siste tiår, skulle det være like utenkelig som umulig at det som var ett av verdens beste land å bo i – Sverige – nå har pensjonister som sulter og lever som uteliggere på gaten, og har lovløse tilstander i større deler av landet. Og det hele begynner med fornektelsen av det nødvendige trosgrunnlaget for å ønske å forsvare. Strandpromenaden i Nice ville heller ikke stått svakt bevoktet på Bastille-dagen.

Vi trenger ikke flere administratører av overnasjonal integrasjon som sitter i krisemøter om terror i Brussel, vi trenger hyrder.

Kristus advarte apostlene som sine hyrder mot ulver. Dette krever å være slu som en slange og uskyldig som en due. Å svikte denne moralske forpliktelsen til beskytte freden, ved ikke å bruke makt når det trengs, er å være uskyldig som en slange og slu som en due.

Det er ikke uskyld – det er naivitet.

Naiviteten er ikke en uskyldig sak. Det som skjer i Europa er ikke naturkatastrofer. Noen har ønsket seg et uvitenhetens slør for egen selvfølelses skyld, og nå betaler andre for konsekvensene. For om man ikke visste burde man ha visst.

St. Giovanni da Capristano ledet en hær mot maurerne i 1456 for å beskytte Beograd. I 1601 ledet St. Laurentius av Brindisi også et forsvar av Ungarn. Som fransiskanere brukte de selv ikke sverd men korset til å inspirere kloke generaler og soldater som fransiskanerne samlet ved kunstferdig diplomati og en modig uskyld.

Dette er ikke obskure trivia: Var det ikke for Karl Martel i slaget ved Tours i 732 og Jan Sobieski ved Viennas porter i 1683 – og sannelig, hadde ikke pave St. Pius V sendt Andrea Doria og Don Juan til Lepanto – så skulle vi ikke være her i dag. Ingen vestlig nasjon slik vi kjenner dem – intet universitet, ingen moderne vitenskap, ingen menneskerettigheter – skulle eksistere.

Mens man gjennom århundrene har importert de fleste fremskritt i Europa til Norge, og derfor har kunnet forestille seg at de kommer som om fra intet, så har man også kunnet tenke seg til relativiserende sosialantropologiske forklaringer på hvorfor det har gått så himmelropende annerledes i muslimske land, hvorfra brorparten av våre nye landsmenn kommer. Faktum er riktignok det at historien har langt mindre abstrakte aktører enn som så. Det handler om, som pater Rutler viser, om svært konkrete mennesker, idéer, utkjempede slag og en ganske så unik tro.

Den så lange listen av martyrer fra Cordoba gav beskjed til den spanske Umayyad-kalifen Abd Ar-Rahman II i det niende århundre, om at hans fornektelse av Kristus var infernalsk, og at de heller ville dø enn å overgi seg. Sankt Juan de Ribera (†1611) og Sankt Alfonsus Liguori (†1787) gjentok denne formaningen om at islams begrep om fred ikke krever sameksistens men underkastelse.

‘Snarvegen’ for å takle denne krisen er å benekte at den eksisterer.

Det største problemet i møtet med krig er å ikke kjenne den freden man kjemper for. Geistlige og sekulære ledere i Norge har ikke på lenge forkynt en klar visjon om hva fred vil si. Derav den handlingslammede innstillingen.

Kristne er kjent for å kjempe for Lammets rike. De kristne er kalt til å gå ned fra tribunen til arenaen, og kjempe som gladiatorer om så det er en dødsdom. I vår tid kjenner vi en hel rekke pester, som åndelig og fysisk tar livet av folk; målet blir da å alltid velge side blant ofrene, og aldri stå blant beistene og tilskuerne.

Den første dagen på Demokratenes nasjonale landsmøte var der 60 taler, hvorav null i antallet nevnte IS.

For dem som bærer et syn på verden uten håp (eller Håpet, for den saks skyld) blir det rett og slett en for stor påkjennelse å tale om det onde ved navn. Da skulle selve verdensanskuelsen briste. Det er håpløs pragmatisme à la München hele vegen.

Laster har ødelagt utallige menneskers sjeler, men i sivilisasjoners nedadgående skader svakheten mer enn lastene. Frasen «Peace in our time» er like fattig nå som da Chamberlain dro til München.

Hilaire Belloc, som kjente Normandie og Europa forøvrig vel, sa i 1929 at «Det er nesten helt sikkert at vi må begynne ta islam med i regningen i nær fremtid. Kanskje, om vi taper troen, vil islam stige opp ad. For etter at nominelt kristne makthavere la islamske kulturer under seg fant de spesielt to foruroligende trekk. Det første var at islams åndelige grunnlag viste seg å være helt urokkelig; det andre var at området kulturen okkuperte ikke var i tilbaktrekning, men tvert om at det sakte ekspanderte.»

Den kjente katolikken og forfatteren Hillaire Belloc har som forutsetning at Europa må tape sin tro, for at islam skal bli noe å regne med, i det som var fremtiden i 1929. I frie land vil folkets velvære alltid avhenge av tro, nettopp fordi man står fritt til å komme til kort og å gå under. Vi lever i mindre frie og mer usikre tider enn før. Hva var det som holdt oss i lag med friheten?

Dét og oss selv skal vi få satt på prøve flere ganger i tiden som kommer:

Presten i Saint-Étienne-du-Rouvrary i Normandy i Frankrike var ikke den første til å dø ved alteret – og vil ikke være den siste.

Kirken er kjent med begrepene «indre og ytre fiender». De indre fiender er alltid de farligste, herunder de som avvæpner oss overfor den ytre fienden:

I sin fremskredne alder uttrykte presten en legemeliggjøring av den sivilisasjon som har blitt forrådt av en generasjon, hvis kjenningsmelodi har vært John Lennons «Imagine» – at det hverken finnes himmel eller helvete, «above us only sky» og «all the people living for today.» Når virkeligheten bryter inn er teddy-bjørner og ballonger alt de evner å etterlate seg, ved åstedet for nok et blodbad de velger å kalle «uforklarlig».

Når man mister begrepet om hva «helvete» vil si – det at noen sjeler aktivt velger bort den Vegen vi tror er den gode – da går man seg vill i egne begreper, eller mangel på sådan, og går fra konseptene om noen igjen forsøker å rettlede. Derfor omtalte erkebiskopen av Paris Allah som «Dødens guddom», i sin preken under requiem-messen for pater Hamel.

Da pater Hamel – som ble martyr på alteret – ble begravet avsluttet pater Rutler sin artikkel i den anledning med disse ord:

Den høyt aktede dominikaneren pater Reginald Garrigou-Largrange overvar Johannes Paul IIs disputas for sin doktorgrad ved Angelicum. Han sa: «Kirken er intolerant i prinsippet fordi hun tror; hun er tolerant i praksis fordi hun elsker. Kirkens fiender er tolerante i prinsippet fordi de ikke tror; de er intolerante i praksis fordi de ikke elsker.

For å huske hvordan man elsker må man også komme i hu hva som anlediget kjærligheten i utgangspunktet.

Ondskapen preker toleransen inntil den tar over, da forsøker den å kneble det gode.

– Erkebiskop Charles J. Chaput

Fader George William Rutler er en katolsk prest, og pastor ved St. Michaels kirke i New Your City.

FaithZette

Crisis Magazine