22/7 er blitt en del av Den store fortellingen om vår tid. Den handler om kultur, identitet og religion og hva slags demokrati vi skal ha. I den spisse enden handler det om terror. Det som gjør debatten vanskelig er at det ikke er noen vanlig debatt. Den fortjener ikke betegnelsen debatt overhodet, for det er snarere snakk en kamp eller krig.

Den som bruker slike ord får straks mistenksomhetens øyne på seg. Den som sier krig vil selv ha krig, mener de. At man kanskje konstaterer noe som enhver observatør kan se, er utenkelig. Dobbeltheten og benektelsen er noe av det som gjør en felles samtale umulig.

Det har å gjøre med selve konfliktens karakter:  Forvalterne av hva vi kan kalle den offisielle versjon eller sannhet, gjør to ting på en gang: De benekter at de fører krig, det er det “de andre” som gjør. Samtidig benytter de en rekke midler for ikke bare å svekke, men delegitimere motstanderen.

Ved hver årsdag for 22/7 har vi hørt klager over at det ikke er tatt noe oppgjør med ideologien bak. Dette presenteres som en moralsk svikt det ennå ikke er for sent å rette opp.

Men disse appellene vinner ikke gjenklang, selv om mediene løfter dem frem. Er det fordi de faller på sin egen urimelighet? Oppgjøret begynte natten til 23. juli og har pågått siden. Det dabbet av av  to grunner: Fordi norske medier ikke ønsket å slippe til de stemmene som forfektet et annet syn, og som punkt 2: Fordi utviklingen har vist at de tok feil. Det er ikke snakk om en symmetri mellom ytre høyre og jihadister. Det er heller ikke fra ytre høyre trusselen kommer.

Alle kan se det.

For hver gang Benedicte Bjørnland snakker om at trusselen fra de høyreekstreme vokser, uten å være spesifikk, reiser hun tvil om PSTs troverdighet. Når trusselen fra ytre høyre kun omtales i helt generelle eufemistiske ordelag – “det mørke nettet” osv. – svekkes troverdigheten.

Nettet har skapt en annen offentlighet. Det er mulig å skaffe seg annen informasjon. Hva mer er: Den dialektiske metode sier at man ikke kan skjule en løgn. Mediene kan ikke presentere bare løgn, de må også gi noe sann informasjon. Hver eneste dag gjør de det, fra smått til stort. Dermed leverer de selv premissene for at leserne/seerne kan oppdage at det er spørsmål som ikke blir stilt, og at den redaksjonelle linje er helt på jordet.

Nettet er et syrebad man blir lagt i hver dag. Den som ikke er forberedt på det og tror de kan gli gjennom i kraft av sin makt og posisjon, får seg en overraskelse. Daglig.

Det mest utrolige er at mediene fortsatt ikke vil ta dette inn over seg. De stenger i stedet kommentarfeltene.

Den virksomheten Document driver er egentlig helt mainstream-journalistikk. Burde være. At mye av informasjonen og analysene vi leverer er off-limits for mediene, sier mer om dem enn om oss.

På femårsdagen for 22/7 kan vi slå fast:

Feilen forvalterne av den offisielle versjon gjorde var å gjøre 22/7 til en del av den store politiske kampen mellom et sosialdemokrati og et liberalt samfunn som tror at det ikke finnes noen grenser for hvor store motsetninger man kan integrere. Friheten er grenseløs. Hvis man bare gir alle en sjanse. Derfor er det ikke islam og muslimer som er trusselen. Det er de innfødte som mener at friheten ikke er grenseløs, men nasjonal.

Når forvalterne av den offisielle fortelling kobler dette til den tradisjonelle venstre-høyre-aksen i politikken, reduserer de konfliktene og binder dem opp på en begrensende måte.

Dette ble gjort umiddelbart etter 22/7, da Jonas Gahr Støre sa: Terroren har alltid kommet fra høyre. Dermed ble 22/7 en slegge man kunne ramme høyresiden med. Breivik hadde etterlatt et kompendium stort nok til å ramme nesten hvem som helst. Her var det bare å forsyne seg. Det gjorde man.

Det man savner er at forvalterne av den offisielle versjon aldri stoppet opp og sa: Er det riktig å skjære alle over en kam, og holde dem ansvarlig for hva Breivik gjorde? Kanskje det trengs diffrensiering?

Ikke slik at alle var like kategoriske som en Ali Esbati, Lars Gule, Henrik Arnstad, Stian Bromark, Marie Simonsen, Rune Berglund Steen etc,  for hvem det aldri blir nok. Men de valgte i stedet tausheten.

Der hvor man skulle sagt mot og nyansert, ble det et tomrom. I dette tomrommet kunne de som ville bruke slegga få viljen sin.

Det mest eklatante eksemplet er den andre judisielle observasjonen. Norsk presse, samtlige, nektet å godta den første rapporten da de fikk summet seg. De gikk bananas.

Det er derfor uhyre interessant at når aktor i rettssaken, Svein Holden, skal kommentere saken fire år senere, nå som sivil advokat, så fastholder han påstanden om at Breivik var utilregnelig. Det var en korrekt påstand, mener Holden. I det ligger en ikke ubetydelig kritikk, både av dommer Arntzen og riksdadvokat Busch, som ikke anket.

– Det var en grundig og overveid beslutning. Jeg er glad for at vi ikke lot oss påvirke av det presset som var, sier advokat Svein Holden.

– Mener du fremdeles at Breivik var utilregnelig?

– Det spørsmålet visste jeg at skulle komme. Jeg tror jeg skal si det på følgende måte: det er ingenting som har fått meg til å endre oppfatning om at vår påstand var riktig der og da, sier Holden.

Han uttaler seg til VG som har spurt flere av de kjente fra den gang. At VG aldri med ett ord har problematisert sin egen rolle i saken, sier noe om et medie som har forlatt rollen som presseorgan og gått over til å bli aktør i en politisk kamp.

Dette er et massivt problemt for medier over hele den vestlige verden: Problemet med å inkorporere et annet syn. Selv der hvor det åpenbart finnes.

I stedet går mediene over til å diskreditere og delegitimere standpunktene og bærerne av dem.

Det er dypt udemokratisk og truer vår politiske kultur.

I spørsmålet om 22/7 blir det ekstra alvorlig fordi et massemord er en slegge så stor og tung at det kan knuse nesten enhver. Likevel  var det slik medier og politikere brukte 22/7. Siv Jensen og store deler av FrP forsøkte å finne forståelse og be om tilgivelse. En tredel av velgerne deres satt hjemme i kommunevalget. Høyre valgte nøytraliteten eller motstanderens parti.

Når man klager over at 22/7 ikke har samme vekt eller betydning som før, er det fordi 22/7 er blitt “brukt” politisk. Det er koblet opp til de store konfliktene i vår tid. Da utsettes en abnorm hendelse for slitasje. Den trivialiseres. Det er ikke sløvhet eller manglende interesse som har svekket 22/7, det er at man har falt for fristelsen til å koble den til de store stridstemaene i vår tid.

Som flyktningkrisen. Det er selvsagt at med 22/7 i bagasjen skal vi være åpne og generøse. Den som ikke er det er på gjerningsmannens side. Omtrent slik høres det ut.

Breivik fikk adjektivene hvit, mann, kristen, høyreekstrem, nasjonalist. Han ble representant for noe større og bredere. Når Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande hamrer løs på Sylvi Listhaug for å være hvit, blond, med kors rundt halsen, nasjonalistisk og ufølsom, spiller de på samme assosiasjoner.

Når mediene organiserer kampanjen og sørger for at den kjører døgnet rundt, året rundt, gjør de noe med det demokratiske klimaet.

At det er sammenheng mellom fremstilingen av Brevik, hakkingen på FrP og kjøret mot Listhaug trenger man ikke være spesialist for å oppdage. Og det er noe av poenget: Det treffer folk i maven. De skal forstå hvem som har makten, og hva som skjer med de som våger å være enig med Listhaug.

Forskjellige kjepphester køres frem: Hate speech, rasisme og Sylvi Listhaugs sjef er med på dette. Denne dype kløften i vår politiske kultur er et ikke-tema, og barn får aldri presentert dette på skolen eller i offentlige sammenhenger. Dermed har man fraveket noe av det som er viktigst for en sunn politisk kultur: Sansen for fair play, at man bestreber seg på å forstå den andre, ikke eliminere ham.

Hva er verst – taushet eller at man blir brent på bålet hvis man våger stå frem?

Arven etter 22/7 er at man falt for fristelsen til å bruke terroren politisk. Da blir fruktene giftige.

Med giftige mener jeg: Når man som Martin Kolberg anklager Sylvi Listhaug for å berede grunnen for muslimsk terror på norsk jord fordi hun svekker velferdsstaten og stiller krav, er ringen sluttet.

Det nye høyre er både ansvarlig for Breivik og islamsk terror. Slik ender man opp når man kobler ut motforestillinger: Man blir gående i ring.

Hvordan skal man omgås 22/7? Som enhver annen katastrofe: Med ydmykhet og streben etter sannhet. Striden om minnesmerket på Sandbråtan er bare ett tegn på at noe er galt, og det handler igjen om at man ikke vil lytte eller forstå hva det handler om.

Det er viktig å holde dørene åpne, å unngå fristelsen til billige politiske poeng.

Hvis man bruker 22/7 politisk for å stanse en politisk tendens man ikke vil forstå, kan det være man utløser en motreaksjon.

Derfor er det viktig at de som ønsker en åpen debatt ikke faller for fristelsen til å bli like antagonistiske. Noen ganger holder et hardt.

For første gang hørte jeg i sommer mennesker som er seriøse si at de ikke tror på en parlamentarisk løsning. Det skremte meg.

Men den korrekte versjon har ikke noe svar på en slik konklusjon, annet enn utstøtelse og brennmerking. Til tross for at de selv står i en tradisjon som gjorde “utenomparlamentariske løsninger” til sitt varemerke. Når de står overfor samme fenomen mens de selv sitter med makten går de helt i svart.

Jeg forsøkte å overbevise vedkommende om at han tar feil. Se bare på resultatet av presidentvalget i Østerrike: Det blir omvalg. Se på Brexit. Folket turde trosse Makta. Dette var hva vi drømte om i 72 og 94. Britene har beholdt spiriten.

Alternativet til demokratiske løsninger er så forferdelig at jeg helst vil slippe å tenke på dem. Ja, det har en pris å stikke hodet frem. Men å støtte document er en risiko selv de mest forsiktige kan og bør ta.

Siden mediene fører uerklært krig mot folkets suverenitet, må vi ha medier som sier noe annet. Når selv opplagte sammenhenger forties, har vi store problemer.

Det gjelder også forpliktelsen til å si ting som den nye høyresiden kanskje ikke liker å høre.

Det finnes en reell fare i dagens Europa for “utenomparlamentariske” løsninger. Det finnes også en fare for at vi forlater det kristne verdigrunnlaget paret med opplysningstidens prinsipper som vi har bygget det moderne samfunn på.

Det skal være pressens oppgave å si imot, det finnes aldri en 1:1 identitet. Demokrati forutsetter uenighet.

Hvor synd at 22/7 er blitt sydd inn i en politisk kamp hvor noen av prinsippene for demokratiet ikke respekteres.

Fellesskap må være noe levende, man må erobre det hver dag.