Gang på gang tvinger ytre hendelser oss, beboerne av den vestlige verden, til å ta stilling til islamistisk terror. Det er i dette perspektivet vi skal diskutere de tre erkjennelsesnivåene overskriften antyder. Først vil jeg likevel si noen ord mer generelt om påliteligheten – og mangelen på samme – av det vi mennesker ser, tolker og mener oss å forstå.

Det er en velkjent sak at vitner er svært viktige for oppklaring av forbrytelser, men samtidig notorisk upålitelige – tekniske bevis er sikrere – når de skal gjengi det de har erfart. Ett vitne kan ha sett en blå bil kjøre forbi. I en annens gjengivelse av hendelsesforløpet var den samme bilen svart. Skriket lød like før eller like etter midnatt. To skudd kan ha vært avfyrt eller det var bare étt, og slik kan man fortsette ad infinitum. Konklusjon: Selv øyenvitner tar stundom feil.

Dertil kommer tolkningene og forkludrer bildet ytterligere. Å gjengi rene sanseinntrykk uten at man samtidig tolker dem, kan være skvett umulig, dessuten reduseres informasjonsverdien om man forsøker. Ser du for eksempel en gammel eller en ung kvinne i dette bildet?

Eller er dette hodet til en kanin eller en and?

Gestalt-oppfatningen (gestalt = form eller skapning sånn omtrent) av synsinntrykk muliggjør syntese av det sansede til meningsfulle helheter, men kan også spille oss stygge puss man noen ganger bare må le av, men som andre ganger kan være direkte farlige. Med dette som minimalistisk bakgrunn går vi så over til hovedtemaet, de siste tilfeller av islamistisk terror i USA og Europa og reaksjonene disse avfødte i mediene og blant folk.

Har jeg allerede begått en gestalt-feil i og med at jeg ovenfor brukte betegnelsen «islamistisk terror?» Mange vil si nettopp dét og peke på meg med en anklagende finger; da er vi midt inne i tematikken jeg ville ta opp. For ikke å bli for teoretisk luftig, kan det være klokt å ta for seg et eksempel blant de mange våre «berikere» har bidratt med de siste årene. Gudene skal vite at det finnes nok å ta av fra London, Madrid, Paris, Istanbul, USA og mangfoldige andre steder; vi snakker om en liste som omfatter bokstavelig talt hundrevis av terroranslag i løpet av noen tiår, og der hyppigheten snarere øker enn avtar. Storangrepet jeg har i tankene var mot homseklubben Pulse i Orlando, Florida, for få uker siden. La oss se på hvordan dette ble oppfattet, tolket og forstått.

Selve observasjonen var grei nok. Omar Mateen (født i USA av afghanske innvandrere, eller var de kanskje flyktninger?) tok seg inn i klubben og drepte med en angrepsrifle (eventuelt også med et tilleggshåndvåpen) 49 mennesker mens rundt 50 ble alvorlig skadet. Til slutt ble mannen selv skutt av politiet som ikke kom noen vei med sine forhandlingsforsøk, og som derfor stormet inn under ildgivning.

Tolkningen er langt verre; her begynner umiddelbart meningene å dra i ulike retninger. Var det homohat som dikterte mannens valg av mål, kanskje bunnende i selvforakt fordi han selv hadde en uklar seksuell orientering? Eller var Mateen jihadist, til og med under kommando av IS eller en lignende organisasjon? Det politisk-ideologiske ståstedet til tolkeren skinte igjennom nesten alt som ble sagt og skrevet, og dét på en nesten karikert tydelig måte.

Mens amerikanske rett-fra-levra kommentatorer var raskt ute med å påpeke at nå hadde man enda et blodig eksempel i fanget på politisk vold begått av en forskrudd muslim, var den religiøse dimensjonen nærmest borte når de politisk sensitive eller superkorrekte uttalte seg om hendelsen. I deres versjon var det homofobien som dominerte, og det varte ikke lenge før de klarte å flette inn noen setninger om at det minsanten også blant kristne finnes mange som er homofiendtlige og slik gjør livet surt for de dansende og glade, det levende livets beste menn, de som etter sigende elsker litt mer og inderlig enn andre. Visste man ikke bedre, skulle man trodd at det var en bibelfanatiker som stod bak ugjerningen, ikke en selverklært IS-støttespiller som nærte et religiøst motivert hat mot homoseksuelle. Viftingen med regnbueflagg antok rosetog-dimensjoner, ble som en akutt «je suis Charlie»-skandering; det var mye følelser i luften og tusentalls holdt hender.

De såkalt politisk ansvarlige – Hillary Clinton og Barack Obama i første rekke, hos oss godt fulgt opp av utenriksminister Brende og statsminister Solberg – inntok sine tilvante posisjoner: Man var sjokkert, tok avstand fra volden og erklærte at den var uakseptabel. Ganske spesielt tok man avstand fra håndvåpen og tilgjengeligheten av samme slik denne garanteres i USAs grunnlov. Man benyttet i det hele tatt fra klassisk liberalt hold (ordet er brukt i amerikansk betydning, altså om dem som har venstreoppfatninger) anledningen til å markere sin generelle avstandstagen fra alt hat (tenk det, Hedda!) samtidig som man uttrykte sin solidaritet med de drepte, sårede, pårørende og skeive i alle land. Det hele var en avspilling av standard post-terroristisk emoretorikk som vi er blitt sørgelig vant til gjennom alt for mange repetisjoner.

Blant de politisk høyt oppsatte var det bare republikanernes presidentkandidat «to be,» den uregjerlige Donald Trump, som trådte utenfor de aksepterte retoriske sirklene med sin fordømmelse av radikal islam og krav om resolutte tiltak mot flokken som terroristene rekrutteres fra. Han var dessuten raskt ute med å påpeke at han, motsatt de politisk korrekte innen det demokratiske partiet og ellers, hadde fått sørgelig rett i at religiøs terror truer også Amerika. Dette ble av meningsmotstanderne stemplet som toppen av usmakelighet, som bevis på at han forsøkte å slå politisk mynt på en tragedie.

Det er uansett udiskutabelt at Trump hadde dekning for påstanden om at president Obama og «kretsen rundt ham» systematisk har unnlatt å ta ordene «islamistisk terror» i sin munn; det religiøse aspektet ved de stadige angrepene utført av muslimer har vært notorisk ikke-fokusert i nesten alle vestlige lederes forklaringsforsøk. Til og med psykiater og major Nidal Hassans nedskyting av amerikanske soldater i Fort Hood i 2009 (13 drepte og over 30 sårede) unnlot man å kalle islamistisk terror; hendelsen ble isteden klassifisert som «workplace violence,» hvilket vel må stå som et foreløpig toppunkt hva gjelder verbal forstillelse for ikke å si uærlighet.

Gitt det jeg skrev innledningsvis om hvor vanlig det er at ulike mennesker oppfatter samme situasjon på forskjellig vis, er det overhodet noe poeng i å undre seg over at det jeg kaller islamistisk terrorisme, av andre blir sett på som enkeltstående terrorhandlinger uten noen religiøs tråd som binder dem årsaksmessig sammen? Ja, det er ikke bare meningsfullt, det er helt nødvendig. At hendelser oppfattes ulike, betyr ikke at alle fortellingene om dem er likeverdige. Ikke alltid (motsatt hva tilfellet var for bildene ovenfor) viser de ulike forklaringene eller versjonene i samme grad korrespondanse med en verifiserbar virkelighet; oftest er noe sant mens noe annet er usant selv når verdivurderinger trekkes inn i totalregnskapet. En verden uten forskjell på sannhet og løgn er en umulig verden å leve i for mennesker med et fungerende moralsk-etisk kompass, samme hva postmoderne relativister som har løpt den nihilistiske linen helt ut, måtte påstå. Ikke å beskrive islamistisk terror som nettopp islamistisk, er å begå en usannhet, også om forklaringsmessige tilleggselementer utover det religiøse skulle kunne knyttes til noen av enkelthendelsene.

Hva ligger bak uviljen mot å erkjenne det som for meg og de aller, aller fleste av documents lesere er overtydelig, nemlig at religiøst motiverte terrorhendlinger begått av muslimer mot vantro nettopp er islamistisk terrorisme? Trolig gjelder for de fleste naivistene at håpet om at menneskene i grunnen er gode, i alle fall resonable, ligger for dypt fundert i deres verdensanskuelse til at motstridende evidens innrømmes legitimitet. Forestillingen om at de såkalt undertrykte ville opptrådt godt og rettferdig om bare vi hadde behandlet dem bedre – undertrykte er alltid slike som den hvite mann har vært eller er svinsk mot – er selve bærebjelken i mange empatikeres etiske univers. Uten denne vil livssmerten ikke være til å bære, for innerst inne må vel alle mennesker fra alle kulturer nære den samme drømmen om å få leve i en tolerant og vennlig verden der vi danser, kysser hverandre og holder hender? At noen skulle holde seg med stridbare guder og profeter hvis bud trumfer alle sekulære ønskemål, støter så an mot verdensidealet at man ikke vil tenke tanken. For alle er jo etter sin natur egentlig velmenende demokrater, en slags menneskelige utgaver av Ole Brumm, er det ikke så?

Nei, det er ikke så, man kan i alle fall langt fra være sikker på at det er så. Hovedvekten av tilgjengelig bevismateriale tyder bestemt ikke på at et slikt jordisk himmelrike er nært. Islamistene hater ateister og homser enda mer enn de hater kristne og, hva mer er, de gjør noe med det. Når de kan, så dreper de dem, hvilket er en relativt ny erfaring i Europa og Amerika.

Noen kloke homser og andre venstresekulære vil formodentlig snart begynne å innse at det er slik virkeligheten faktisk er samme hvor ubehagelig og lei innsikten måtte være; kanskje er det alt begynt å skje, for fare for eget liv har som regel en usedvanlig «sobering effect» på selv de mest håpefulle. Man vil på et eller annet tidspunkt begynne å innse at vi sover godt om natten fordi «rough men stand guard over us» som uforlignelige George Orwell påpekte med besk innsikt. Rekkene vil bli sluttet, i alle fall mer enn nå, for «de ubeskyttede» vil begynne å frykte for både sitt utkomme og deretter for sitt liv. Når valget mellom «oss og dem» blir tydelig, vil det være enkelt for de fleste.

De som ennå nekter for at terrorismen utført av muslimer på alle kontinenter faktisk er islamistisk terror, begår to hovedsakelige feil: Dels taler de ikke sant, dels velger de de facto å ta avstand fra sine egne for å gå fiendens ærend. Det første er ille; kognitiv svikt kombinert med ønsketenkning er en blanding som sjelden har ført noe godt med seg. Det andre er enda verre; da feiler man i «oss-eller-dem»-testen når turen er kommet for å velge.

Det begynner å dra seg til nå med mer og mer åpne angrep på vestlige verdier og mennesker i mange land, men særlig i dem som har en stor muslimsk minoritetsbefolkning. Det opprinnelige folket innser etter hvert at vi her står overfor ikke alminnelig politisk kiv og krangel, men virkelige verdivalg. Farene vi utsettes for, har dype historiske røtter og greiner som vokser seg tvers gjennom plaget nåtid og inn i en usikker fremtid.

De som da går fiendens ærend, kalles svikere. Jeg håper det ikke er mange politikere som er komfortable med et slikt brennmerke.