Ferry Beraton (1859—1900)
Olje på lerret, 85,6 x 75,8 cm, Wien Museum.

Om den østerrikske maleren Ferry (Ferdinand) Beraton finner man knapt andre opplysninger på nettet enn at dette portrettet av hans landsmann komponisten og organisten Josef Anton Bruckner (1824-1896) er hans best kjente verk.

Bruckner er nå anerkjent som en av de betydeligste symfonikerne i slutten av 1800-tallet. Fra hans hånd er det bevart 11 symfonier – de to første er i ettertid betegnet som 00 og 0. Den siste rakk han ikke å fullføre, men den siste satsen er rekonstruert på grunnlag av komponistens skisser og utkast.

Det er en del forvirring rundt de forskjellige versjoner av Bruckners symfonier – innledningsvis var det en del – også svært usaklig – kritikk, og mange mente at de kunne “forbedre” dem. Og Bruckner tillot det, dessverre. I ettertiden er det særlig Haas og Novak som har forsøkt å grave fram tilnærmede original-versjoner.

En slik praksis ville knapt hans komponist-kollega Johannes Brahms (1833-1897) ha funnet seg i. Han var som kjent også sin egen skarpeste kritiker, og har muligens ødelagt flere verker enn han godkjente til publisering.

I musikkdebatten på slutten av 1800-tallet ble Bruckner lansert som en slags mot-pave til Brahms, så disse to gigantene fikk aldri noe spesielt godt forhold til hverandre. Brahms skal selv ha sagt noe i retning av at Der skriver mannen som om han var Schubert, men så husker han på at han er wagnerianer. og alt er ødelagt ved studiet av et Bruckner-partitur.

Det berettes imidlertid, uten at det er særlig godt bekreftet, at da Bruckner skulle begraves i 1896, ankom Brahms ganske sent, sto bakerst i kirken, og gikk ut, strigråtende før seremonien var avsluttet Neste år gikk Brahms selv ut av tiden.

Her spiller National Symphony Orchestra of Ireland, under ledelse av Georg Tintner, tredje sats, Andante: Feierlich, etwas bewegt, i versjonen fra 1872, revidert av William Carragan (f.1937).