El Greco (1541–1614)
Olje på poppeltre, 65,4 x 83,2 cm, National Gallery of Art, Washington DC

El Greco – Δομήνικος Θεοτοκόπουλος (Dominikos Theotokopoulos) ble født på Kreta, som den gang var underlagt republikken Venezia. Han fikk sin første utdannelse i byzantinsk ikonmaleri, før veien gikk til Venezia, der han ble kjent med Tizians, Veroneses og spesielt Tintorettos bilder. Dagens bilde er antatt malt i Venezia, før han i 1570 reiste videre til Roma. I 1577 slo han seg for godt ned i Spania.

Beretningen om utdrivelsen fra Templet finner vi i alle de kanoniske evangelier, synoptikerne plaserer den dagen etter inntoget i Jerusalem på Palmesøndag, mens Johannes legger den til et tidligere tidspunkt – mellom bryllupet i Kana og Nikodemus’ nattlige besøk. Hos Marcus og Mattheus omfatter denne perikope også forbannelsen av fikentreet.

Her etter Marcus, 11, 12-21 (DNB 1930)

Og den næste dag, da de gikk ut fra Betania, blev han hungrig. Og da han så et fikentre langt borte, som hadde blad, gikk han dit, om han kanskje kunde finne noget på det, og da han kom bort til det, fant han ikke noget uten blad; for det var ikke fikentid. Og han tok til orde og sa til det: Aldri i evighet skal nogen mere ete frukt av dig! Og hans disipler hørte det.

Og de kom til Jerusalem; og han gikk inn i templet og begynte å drive ut dem som solgte og kjøpte i templet, og pengevekslernes bord og duekremmernes stoler veltet han, og han tillot ikke at nogen bar noget kar gjennem templet. Og han lærte og sa til dem: Er det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk? Men I har gjort det til en røverhule. Og yppersteprestene og de skriftlærde hørte det, og de søkte råd til å rydde ham av veien; for de fryktet for ham, fordi alt folket var slått av forundring over hans lære.

Og når det blev aften, gikk han ut av byen. Og da de gikk forbi tidlig om morgenen, så de at fikentreet var visnet fra roten av. Og Peter kom det i hu og sa til ham: Rabbi! se, fikentreet som du forbannet, er visnet.

Moseloven foreskriver omfattende dyreofringer, og den som ikke selv hadde dyr å ta av, måtte kjøpe dem. Men de skulle kjøpes for jødiske penger – og ikke med romerske eller greske. Følgelig måtte det være en mulighet for å veksle penger. Vi kan ikke se bort fra at dette kunne innebære (skal vi si) juksing med kursene. Henvisningen er til Esaias 56, 6-7:

Og de fremmede som holder sig til Herren for å tjene ham og for å elske Herrens navn, for å være hans tjenere, alle de som holder sabbaten, så de ikke vanhelliger den, og som holder fast ved min pakt, dem vil jeg føre til mitt hellige berg og glede dem i mitt bedehus, deres brennoffer og slaktoffer skal være til velbehag på mitt alter; for mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk.

og til Jeremias 7,11:

Er da dette hus som er kalt med mitt navn, blitt en røverhule i eders øine? Se, også jeg har sett det, sier Herren.

Beretningen om det forbannede fikentre kan nok virke vanskelig å forstå – men den både innleder og avslutter beretningen om renselsen av Templet – og er muligens en allegori over at både tempeltjenesten og dyreofringene ganske snart ville opphøre – nærmere bestemt i år 70.