Julius Olavus Middelthun (1820-1886)
Terrakotta, 49,5 x 28,5 x 26 cm, Drammens museum.

Ved siden av Brynjulf Bergslien (1830-1898) var Julius Middelthun en av de viktigste norske billedhuggere før Gustav Vigeland (1869-1943).

Middelthuns produksjon er ikke stor, noe som sies å skyldes hans strenge selvkritikk.

Hans portrett av dikteren Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807-1873) finnes i flere versjoner, i bronse i Bergen og i marmor i Nasjonalmuséet i Oslo. Et av hans best kjente dikt er Nøkken, først publisert i Digte (1838).

Jeg lagde mit Øre til Kildens Bred,
Og lytted til Nøkkens Sange;
Og Egnen hvilte i stille Fred,
Og Dagen led,
Og Skyggerne bleve lange.

Man siger, at Nøkken er fri og glad,
Og dandser paa Kiselstenen;
Men Fuglen hører bag Birkens Blad
Hans Vemodskvad,
Og vugger sig taus paa Grenen.

Naar Skumring hviler paa Fjeld og Vang,
Og lukker al Verdens Munde,
Da nynner han først sin bedste Sang;
Hans Nat er lang:
Han kan ei hvile og blunde.

Jeg hørte ham hulke, mens Aftnens Skjær
Svandt hen bag de dunkle Skove.
Da trillede Duggen fra alle Træ’r,
Der stode nær
Og skygged den klare Vove.

Hans Harpe spilled med dæmpet Streng
Den ømmeste Serenade:
“God Nat, min Rose! Ak, til din Seng,
Fra Skov og Eng,
Gaa Drømmenes Alfer glade.

Du aander og gløder saa skjær og varm,
Og ved ei, hvad jeg maa friste.
Jeg døver min Sorrig i Sus og Larm;
Men ak, min Barm
Vil aldrig dit Billed miste!”

Nøkken ble tonesatt, både for sang og klaver, og mannskor med solist av Halfdan Kjerulf (1815-1868). I denne fremførelsen er annen og tredje strofe utelatt.