Sandro Botticelli (c.1445-1510)
Tempera på tre, 62 x 91 cm. Uffizi, Firenze

Så å si intet er bevart av den klassisk greske og hellenistiske malerkunst, men mange kunstnere og deres verker er beskrevet i den klassiske litteratur.

En av de mest verdsatte malere fra hellenistisk tid (fra og med Alexander den store) var Apelles, og hos Lucian av Samosata, aktiv c. 125-180, finner vi en beskrivelse av et maleri kjent som Bakvaskelsen (Calunnia på italiensk). Opptrinnet er lokalisert til den legendariske kong Midas av Frygias hoff.

Til høyre sitter kong Midas med storer ører, og rekker ut sin hånd til Sladderen, mens hun fortsatt er på avstand fra ham. På hver sin side av kongen står to kvinner – Uvitenheten og Mistanken. Sladderen, en uvanlig vakker kvinne, men full av ondsinnet opphisselse og lidenskap, med en fakkel i sin ene hånd, med den andre hånden trekker hun en ung mann etter håret, mens han strekker sin hånd mot himmelen og tar gudene til vitne for sin uskyld. Sladderen introduseres av en blek og stygg mann som ser ut som om han har vært syk lenge, han personifiserer Misunnelsen. Sladderen er ledsaget av to kvinner, den ene er Bedrageri og den andre Sammensvergelse. De følges av en sørgekledd kvinne, det er Angeren. Den sistnevnte snur seg tilbake med tårer i øynene, og ser, skamfull, på den nakne Sannheten.

Det berettes at Botticelli kom under innflytelse av dommedagsprofeten Girolamo Savonarola, som i praksis var Firenzes diktator i årene 1494-98, og dersom dateringen stemmer, er Bakvaskelsen malt i denne tiden. I så fall kan bildet ha blitt betraktet som akseptabelt av regimet (som ellers sies å ha brent opp bilder og bøker det anså som fordervelig) – eller det ble kanskje holdt skjult inntil Savonarolas regime ble avskaffet (og profeten hengt og deretter brent) i mai 1498.

En annen italiensk kunstner, komponisten Gioacchino Rossini (1792-1868) tok også for seg Bakvaskelsen, i Don Basilios arie i første akt av Barbereren i Sevilla (1816).