Albrecht Dürer (1471-1528)
Tresnitt, 39,5 x 28,6 cm, Metropolitan Museum of Art, New York.

Den første utgave av Albrecht Dürers Apocalypsis cum Figuris, i alt 15 tresnitt med motiver fra Johannes’ åpenbaring, ble utgitt i 1498, en revidert og utvidet utgave kom i 1511. Den babyloniske skjøge er det 13. i serien, og illustrerer visjonen i det 17.  kapitel, her gjengitt i sin helhet i Bibelselskapets oversettelse av 1930. Denne versjon er, så vidt jeg kan se, ytterst lojal overfor de greske grunntekster.

Og en av de syv engler som hadde de syv skåler, kom og talte med mig og sa: Kom, jeg vil vise dig dommen over den store skjøge, som sitter over de mange vann, som kongene på jorden drev hor med, og de som bor på jorden, blev drukne av hennes horelevnets vin. Og han førte mig i ånden ut i ørkenen, og jeg så en kvinne sitte på et skarlagenrødt dyr, som var fullt av bespottelses-navn og hadde syv hoder og ti horn. Og kvinnen var klædd i purpur og skarlagen og lyste av gull og edelstener og perler; hun hadde et gullbeger i sin hånd, fullt av styggheter og av hennes horelevnets urenheter, og på hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden. Og jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vidners blod, og jeg undret mig storlig da jeg så henne. Og engelen sa til mig: Hvorfor undret du dig? Jeg vil si dig hemmeligheten med kvinnen og med dyret som bærer henne, og som har de syv hoder og de ti horn. Det dyr du så, var og er ikke, og det skal stige op av avgrunnen og fare bort til undergang; og de som bor på jorden, de hvis navn ikke, fra verdens grunnvoll blev lagt, er skrevet i livsens bok, skal undre sig når de ser at dyret var og ikke er og skal komme igjen. Her gjelder det vett som har visdom. De syv hoder er syv fjell, som kvinnen sitter på, og de er syv konger; de fem er falt, den ene er til, den annen er ennu ikke kommet; og når han kommer, skal han bare holde sig en kort tid. Og dyret som var og ikke er, er selv den åttende, og er tillike en av de syv, og farer bort til undergang. Og de ti horn som du så, er ti konger som ennu ikke har fått rike, men de får makt som konger én time sammen med dyret. Disse har én tanke, og sin kraft og sin makt gir de til dyret. Disse skal stride mot Lammet, og Lammet skal seire over dem, fordi det er herrers herre og kongers konge, og de som er med det, de kalte og utvalgte og trofaste. Og han sier til mig: De vann som du så, hvor skjøgen sitter, er folk og skarer og ætter og tunger. Og de ti horn som du så, og dyret, disse skal hate skjøgen og gjøre henne øde og naken, og hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne op med ild. For Gud gav dem i hjertet å fullføre hans tanke, og å fullføre én og samme tanke, og å gi dyret sitt rike, inntil Guds ord er blitt fullbyrdet. Og kvinnen som du så, er den store by som har kongedømme over kongene på jorden.

Opp gjennom tidene har denne tekst blitt fortolket på forskjellige vis. Men dersom man legger til grunn at den er skrevet i en historisk sammenheng, og for et publikum som kjente til de begivenheter som her omtales allegorisk, gir selve teksten muligheter for en plausibel forståelse. Den siste setning gir en ledetråd:

Og kvinnen som du så, er den store by som har kongedømme over kongene på jorden.

Etter Textus Receptus (Stephanus 1550):

και η γυνη ην ειδες εστιν η πολις η μεγαλη η εχουσα βασιλειαν επι των βασιλεων της γης
(kai i guni in eides estin i polis i megali i echousa basileian epi tón basileón tis gis).

I Vulgata:

Et mulier, quam vidisti, est civitas magna, quae habet regnum super reges terrae.

Dette mer enn antyder at den aktuelle dame kan identifiseres med Roma.

Og som det heter tidligere:

De syv hoder er syv fjell, som kvinnen sitter på, og de er syv konger; de fem er falt, den ene er til, den annen er ennu ikke kommet; og når han kommer, skal han bare holde sig en kort tid. Og dyret som var og ikke er, er selv den åttende, og er tillike en av de syv, og farer bort til undergang.

Roma ble som kjent bygget på syv høyder. Og dersom man setter keisere (imperatores) i stedet for konger, blir de fem som er falt Augustus, Tiberius, Caligula, Claudius og Nero (Julius Cæsar hadde aldri keisertitel). I år 69 – firekeiseråret kom Galba, Otho og Vitellius, men en samlet keisermakt ble først gjenetablert med Vespasian, som muligens er den som er til. Den neste, Vespasians sønn Titus regjerte kun en kort tid – to år. Den neste (og åttende), Vespasians sønn Domitian, ble av noen, i følge Suetonius, betraktet som Nero redivivus (en gjenopstått Nero) og han for faktisk bort til undergang. Han ble ryddet av veien, rammet av damnatio memoria (forbannelse av hans minne), og Nerva innledet rekken av gode keisere i år 96. (Dette kan antyde at teksten ble skrevet ikke senere enn i Domitians regjeringstid).

Som vi vet, endte den jødiske krig 66-70 med at romerske tropper under Titus’ ledelse inntok og ødela Jerusalem den 30. august i år 70, jfr:

Jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vidners blod.

Det skal ellers nevnes at Babylons makt ble endelig knekket av perserkongen Kyros den store allerede i 539 fvt, så når Åpenbaringen omtaler Babylon, menes etter alt å dømme det romerske riket, som på den tid, og i århundrer etterpå, virkelig hadde kongemakt over jordens konger.