Før anleggelsen av veien over Strynefjellet i 1894, var kløvveien fra Gudbrandsdalen til Stryn en av de viktigste ferdselsveiene mellom Øst- og Vestland. Når man går vestover fra Grotli gjennom Raudalen, over Kamperhamrane til Sunndalsæter, har man derfra valget mellom selve kløvveien på sørsiden av Sunndøla, eller en snarvei på nordsiden, som kun er farbar til fots. Et par kilometer vest for Sunndalsæter passerer tråkket gjennom en stor, kløvet stein, kjent som Pineguristeinen. (her sett mot øst, 24. august 2018).

Vi vet at det på 1830-tallet var flere uår med hungersnød i Gudbrandsdalen, og tre unge jenter fra Bråtågrenda i Skjåk i Ottadalen ville, sannsynligvis i vår-knipa, i følge tradisjonen i april, ta seg over til Stryn for å tigge mat – noe de uten tvil ville ha fått, om de rakk frem. Breen gikk mye lengre nord den gangen, så for å komme til Stryn måtte de krysse den, noe som i seg selv kunne være ytterst risikabelt. De kom seg, i følge alle varianter til Sunndalsæter, men så tidlig på året var det ikke folk der. Og her spaltes sagnet opp i flere varianter. En av jentene skal ha klart å ta seg inn i ett av husene der, og ble igjen på Sunndalsæter, og skal ha omkommet (eller overlevd) der, en annen variant sier at to (eller alle tre) av dem fortsatte langs tråkket på nordsiden av Sunndøla, men da de kom til steinen, var Guri (den eneste navngitte) så utmattet at hun valgte å søke ly der.

Den ene (eller begge to) av de andre klarte å ta seg fram til Sunndal-gårdene, og folk gikk for å hente Guri, men fant henne omkommet. Siden den gang heter steinen Pineguristeinen.

Sluttkoralen i Johann Sebastian Bachs kantate BWV 60, O Ewigkeit, du Donnerwort.

Es ist genug;
Herr, wenn es dir gefällt,
So spanne mich doch aus!
Mein Jesu kömmt;
Nun gute Nacht, o Welt!
Ich fahr ins Himmelshaus,
Ich fahre sicher hin mit Frieden,
Mein großer Jammer bleibt danieden.
Es ist genug.
Es ist genug.