Diego Rodríguez de Silva y Velázquez (1599-1660)
Olje på lerret, 108,5 x 102 cm, Eremitagen, St. Petersburg

Det er uvisst hvoe vidt den spanske titel El almuerzo (nærmest lunsj) stammer fra kunstneren eller tradisjonen. I alle fall ble bildet kjøpt av Jekaterina Vjelikaja (1729-1796, imperatritsa av Russland fra 1762), og havnet med tiden i Eremitagen, der det har fått den russiske titel Завтрак (zavtrak – frokost, i Danmark morgenmad)

I kunsthistorien opererer man med (noe omtrentlige) kategorier som renessanse, barokk, rokokko etc, stort sett knyttet til den tidsperiode kunstnerne var aktive i. Velázquez regnes som en barokk-kunstner, der hovedinnflytelsene etter alt å dømme kan være Tizian, Caravaggio og Rubens. Men dette forteller kanskje ikke det vesentligste.

Tre malere, enten spanske eller aktive i Spania, er så spesielle at de vanskelig lar seg presse inn i slike kategorier, ut over den samtid de fantes i. Og de tre er foruten Velázquez også el Greco og Goya. De er, hver især, sin egen unike kategori.

Velázquez endte opp som spansk hoffmaler, og flesteparten av hans bevarte bilder gjengir kongeligheter og personer tilknyttet hoffet. Men vi finner også både religiøse og mytologiske motiver, landskap og ikke minst bodegónes, noe enkelt sagt genremalerier med til dels store innslag av stilleben.

Her møter vi tre menn – muligens en far og hans sønner, ved et enkelt måltid, som ser ut til å bestå av brød, granatepler og hva som kan se ut som blåskjell, og dertil en karaffel og et glass, som sannsynligvis inneholder hvitvin. Stemningen ser ut til å være god. På veggen henger en hatt, en krage av samme type som de unge menn bærer, og et sverd. Har pappa spisepause fra vakt-tjeneste?