Welhaven-monumentet i Oslo (avduket 1908)

Gunnar Utsond (1864-1950)
Bronse, Riddervolds plass, Oslo

Fotografert i 1922 av Anders Beer Wilse (1865-1949)

Monumentet over dikteren Johan Sebastian Welhaven (1807-1873) ble avduket i 1908, vel hundre år etter hans fødsel. Det er plasert ikke langt fra dikterens siste bolig, Solbakken løkkehus i Skovveien 39 C, nå fullstendig skjult bak den omkringliggende bebyggelsen. Riddervolds plass ligger der Skovveien, Riddervolds gate, Briskebyveien og Camilla Colletts vei møtes (som kjent så det en tid ut som om Welhaven og Camilla Collett, f. Wergeland (1813-1895) skulle bli et par. Gustav Vigelands monument over henne (1911) står i Slottparken, ikke så langt unna).

Det sies ofte, spesielt i forbindelse med den finske komponist Jean Sibelius (1865-1957): I naturen växer det inte mycket under ekar. Vi hører lite om Sibelius’ samtidige komponist-kolleger.

Noe tilsvarende har skjedd med norske billedhuggere – alle sammen omtrent jevngamle med Sibelius.

I ettertiden står Gustav Vigeland (1869-1943) som Norges best kjente billedhugger i denne perioden, og vi hører fortsatt mindre om hans samtidige, ytterst begavede kunstnerkolleger Anders Svor (1864-1929), Ingebrigt Vik (1867-1927), Jo Visdal (1861-1923) og Gunnar Utsond. Felles for alle fem er at deres begavelser først viste seg i et talent for treskjæring.

17 år gammel ble Gunnar Utsond elev av Julius Middelthun (1820-1886) ved Tegneskolen i Christiania. Senere utdannet han seg som tannlege, og praktiserte i to år før han i 1889 besluttet seg for å bli billedhugger, og reiste til København for å bli elev av Stephan Sinding (1846-1922). Hans mest kjente arbeid er Helferd (1897–1900), støpt i bronse og oppstilt 1921 ved det som tidligere var Sjømannsskolen på Ekeberg i Oslo.

Som kjent lå Welhaven i verbal strid med Henrik Wergeland (1808-1845), og det kan ha vært én av grunnene til at det ikke ble et par av Johan Sebastian og Henriks søster Camilla. Henrik Wergeland fikk sitt monument i Christiania i 1881, utført av Brynjulf Bergslien (1830-1898), og oppstilt på Eidsvolds plass, med Stortinget, Universitetet og Slottet som naboer. Ti år senere fikk også Welhaven sitt monument, som han selv mer tilbaketrukkent og grublende. Forholdet mellom Wergeland og Welhaven blir på et vis en parallell til Bjørnson og Ibsen, den utadvendte og av og til noe bombastiske mot den mer innadvendte og formstrenge. Og hvorom allting er, foran Nationaltheatret, rett ved Wergeland-monumentet finner vi Stephan Sindings statuer av både Bjørnson og Ibsen (1899).

Digtets Aand, utgitt i Nyere Digte (1844) kan sees som Welhavens kunstneriske programerklæring.

Af Sprogets strenge Bygning,
Af Tankeformers Baand,
Stiger en frigjort Tanke,
Og den er Digtets Aand.

Den boede i Sjelen,
Før Strofens Liv blev til,
Og Sprogets Malm er blevet
Flydende ved dens Ild.

Den gjennemtrænger Ordet
Lig Duft, der stiger op
Af Rosentræets Indre
I den aabnede Knop.

Og skjønt den ei kan præges
I Digtets Tankerad,
Den er dog der tilstede
Som Duft i Rosenblad.

Glem da den gamle Klage,
At ingen Kunst formaar
At male Tankefunken,
Hvoraf et Digt fremstaar.

Thi hvis den kunde bindes,
Og sløres af paa Prent,
Da var i denne Skranke
Dens Liv og Virken endt.

Den vil med Aandens Frihed
Svæve paa Ordets Klang;
Den har i Digtets Rytmer
En stakket Gjennemgang; —

En Gjennemgang til Livet
I Læserens Bryst;
Der vil den vaagne atter
I Sorrig eller Lyst,

Og næres og bevæges,
Og blive lig den Ild,
Der laa i Digter-Sjelen,
Før Strofens Liv blev til.

Kun da bevarer Digtet
Sin rette Tryllemagt;
Det Uudsigelige
Er da i Ordet lagt.

Betragt den stille Lykke,
Der gjør en Digter varm,
Mens Aanden i hans Sange
Svæver fra Barm til Barm.

Lad kun hans Rygte hæves
Mod Sky af Døgnets Vind, —
Det er dog ei den sande
Kvægelse for hans Sind.

Men naar hans Tankebilled,
Med eller uden Ry,
Finder et lutret Indre,
Og fødes der paa Ny, —

O, bring ham da et Budskab
Om dette Aandens Bliv;
Thi dermed er det lovet
Hans Verk et evigt Liv.