Eilif Peterssen (1852-1928)
Penn og lavering på papir, 29,3 x 34,1 cm, Nasjonalmuséet, Oslo.

Her er det duket for et norsk mestermøte mellom maleren Eilif Peterssen, dikteren Johan Sebastian Welhaven (1807-1873) og komponisten Halfdan Kjerulf (1815-1878). Det skal nevnes at både Kjerulf og Welhaven hadde danske aner.

Welhavens Nøkken ble først utgitt i Digte (1838). Som kjent var Welhaven forlovet med Halfdan Kjerulfs søster Ida (1817-1840), som dessverre døde bare 23 år gammel. Sorgen over henne skulle prege mange av Welhavens senere dikt, som Det omvendte Bæger (1845).

Nøkken

Jeg lagde mit Øre til Kildens Bred,
Og lytted til Nøkkens Sange;
Og Egnen hvilte i stille Fred,
Og Dagen led,
Og Skyggerne blev lange.

Man siger, at Nøkken er fri og glad,
Og dandser paa Kiselstenen;
Men Fuglen hører bag Birkens Blad
Hans Vemodskvad,
Og vugger sig taus paa Grenen.

Naar Skumring hviler paa Fjeld og Vang,
Og lukker al Verdens Munde,
Da nynner han først sin bedste Sang;
Hans Nat er lang:
Han kan ei hvile og blunde.

Jeg hørte ham hulke, mens Aftnens Skjær
Svandt hen bag de dunkle Skove.
Da trillede Duggen fra alle Træ’r,
Der stode nær
Og skygged den klare Vove.

Hans Harpe spilled med dæmpet Streng
Den ømmeste Serenade:
“God Nat, min Rose! Ak, til din Seng,
Fra Skov og Eng,
Gaa Drømmenes Alfer glade.

Du aander og gløder saa skjær og varm,
Og ved ei, hvad jeg maa friste.
Jeg døver min Sorrig i Sus og Larm;
Men ak, min Barm
Vil aldrig dit Billed miste!”

Welhavens dikt ble tonesatt av Idas bror Halfdan, første versjon for sang og klaver, op 1. nr 1 (1841), senere også arrangert for mannskor og solist.