Jusepe de Ribera (1591-1652)
Olje på lerret, 132 x 108 cm, Musée Fabre, Montpellier.

Jusepe de Ribera var født i nærheten av Valencia i Spania, men allerede i 1611 er han registrert som bosatt i Italia, fra 1616 i Napoli, som den gang lå under den spanske krone. Hans stil er, som så mange av hans samtidige, sterkt påvirket av Caravaggio, men man mener også å spore innflytelse fra Correggio og ellers spanske og venezianske mestere.

Motivet her er den hellige Maria Aegyptiaca (c.344-c.421) – Den egyptiske Maria, som i følge legenden skal ha rømt hjemmefra i 12-årsalderen for å føre et (skal vi si) løssluppent liv i Alexandria. Etter 17 år med dette skal hun ha tatt seg til Jerusalem, og fortsatt med den samme livsstil. Men en ukjent kraft forhindret henne fra å besøke Den hellige gravs kirke. Hun forsto at det var på grunn av sitt hittil syndige liv, og lovet å gjøre bot. Og med det samme slapp hun inn i kirken. Etterpå tilbrakte hun 40 år som eremitt i ørkenen. Før hun døde, rakk hun å fortelle sin historie til Zosimas av Palestina, som ga henne sin kappe å dekke seg med, og den hellige Nattverd. Et nytt møte ble avtalt, men da Zosimas omsider fant henne igjen, var hun død. I sanden hadde hun skrevet at hun døde samme dag som hun fikk Nattverden.

Riberas bilde viser Maria i det hun har fått kappen, foran henne restene av brødet og en hodeskalle.

Det er nærliggende å anta at tradisjonene i noen grad har blandet sammen Maria Aegyptiaca og Maria Magdalena, også innen bildekunsten. I Det nye testamente finner vi ingen dekning for at Maria Magdalena hverken skal ha vært prostituert, eller ha tilbrakt årevis med botgjørelse i ørkenen – alt sammen elementer vi finner i Maria Aegyptiacas legende, slik den er gjengitt av Sofronius av Jerusalem (c.560-638).

Og dermed forstår man bedre de linjer som tillegges Maria Aegyptiaca i Goethes Faust, Schlußszene.

Bei dem hochgeweihten Orte,
Wo den Herrn man niederließ:
Bei dem Arm, der von der Pforte,
Warnend mich zurücke stieß,
Bei der vierzigjähr’gen Buße,
Der ich treu in Wüsten blieb:
Bei dem sel’gen Scheidegruße,
Den im Sand ich niederschrieb.

Ved det høyhellige sted
hvor man stedte Herren til hvile
Ved den arm, som advarende støtte
meg tilbake fra porten,
Ved de førti bots-år
jeg trofast forble i ødemarken,
Ved den salige avskjedshilsen
jeg nedtegnet i sanden.