Kunstbilde
Mari Halvorsdatter Eika (c.1898)
Halfdan Egedius (1877-1899)
Blyant på papir, 33,8 x 24,2 cm, Nasjonalmuséet, Oslo
Bildet er påført Bø i Telemarken. Halfdan Egedius, Colbjörnsens gade 15 – Xania (Christiania)
Portrettmodellen er Mari Halvorsdatter Eika (1873-1899), også kjent som Mari Clasen, datter av storbonde og stortingsmann (Venstre) Halvor Klasson Eika (1835-1911) fra Bø i Telemark. Det fortelles at de to unge skal ha hatt et godt øye til hverandre. men at forholdet ble vanskeliggjort av at Halfdan “bare” var kunstner, og dessuten fire år yngre enn Mari, som var storbondedatter (men ikke “odelsjente”, hun hadde noen brødre. Og den gang gikk gutter foran jenter når det gjaldt odel).
Mindre enn ett år etter at bildet ble tegnet, hadde både kunstner og modell gått ut av tiden, Halfdan på grunn av en sopp-infeksjon, og Mari av tuberkulose. Det er ikke så mye vi vet om forholdet mellom Halfdan og Mari, men litt kan vi lese her og her.
Et ganske spesielt trekk ved Halfdan Egedius’ gjengivelser av Mari Clasen, er den nådeløshet de er utført med (en parallell til dette kan vi ane i Vilhelm Hammershøis mange portretter av sin livsledsager Ida). Her er det intet flatterende, romantiserende eller forskjønnende – men ut fra bevarte fotografier ser det ut til at de to damer var ganske vakre – Mari sogar litt av en skjønnhet.
Carte de visite i Telemark museum, tatt hos Marie Rosenland før 1898. Mari er iført telemarksbunad med beltestakk.
Marie Rosenland drev fotografisk atelier i både Skien, Porsgrunn og Brevik, i 1898 var hun aktiv i Bergen.
Mari Eika får en til tænke på Haugtussa, som der også er en tristhed og vemodighed over.
I Griegs “Elsk” fra “Haugtussa”, til tekst Arne Garborg, synger pigen forventningsfuldt i tredje vers, hvor hun endnu ikke kender skæbnen:
Den galne guten min hug hev dåra,
eg fangen sit som ein fugl i snåra;
den galne guten, han gjeng so baus;
han veit, at fuglen vil aldri laus.
Å gjev du batt meg med bast og bende,
å gjev du batt meg so bandi brende!
Å gjev du drog meg so fast til deg,
at heile verdi kom burt for meg!
Ja kund’ eg trolla og kund eg heksa,
eg vilde inn i den guten veksa;
eg vilde veksa meg i deg inn
og vera berre hjå guten min.
https://www.youtube.com/watch?v=GRVlKuzBCZk
Mine assosiasjoner går nok snarere i retning av dette.
Tekst Walt Whitman (1819-1892), musikk William Schuman (1910-1992)
The Last Invocation (Leaves of Grass)
At the last, tenderly,
From the walls of the powerful fortress’d house,
From the clasp of the knitted locks, from the keep of the well-closed doors,
Let me be wafted.
Let me glide noiselessly forth;
With the key of softness unlock the locks–with a whisper,
Set ope the doors O soul.
Tenderly–be not impatient,
(Strong is your hold O mortal flesh,
Strong is your hold O love.)
https://www.youtube.com/watch?v=ODhKjdEKIjo
Jeg vælger at tro at du har ret.
Ulykkeligvis tog døden de to unge for tidligt, så vi får aldrig at vide om “the key of softness unlock the locks”, og de sammen til sidst vover at flygte fra forældrenes fæstning.
Tak for de fine og livsbekræftende kunstneriske indslag i en ellers sort tid – sort i alle ordets betydninger.