Pierre-Auguste Renoir (1841-1919)
Olje på lerret, 118 x 171 cm, Philadelphia Museum of Art.

Remoir regnes i alminnelighet blant impresjonistene, som, forenklet sagt, snarere forsøkte å male sitt inntrykk (impression) av motivet, enn å gjøre en nøyaktig registrering, Men i Les Grandes Baigneuses (som ikke lar seg uten videre oversette direkte – grand kan bety både stor og storartet, men baigneuses er noe enklere, og kan gjengis med badende kvinner) sies det at Renoir forsøkte å forene både den klassisistiske tradisjon etter blant andre Jean-Auguste-Dominique Ingres (1780-1867), og impresjonismens noe friere holdninger til lys og farge. Men bildet ble ikke spesielt godt mottatt av samtidens kritikere og publikum, og Renoir avsto fra flere forsøk på å nærme seg et klassisistisk uttrykk. Han holdt seg til sin egen, helt spesielle variant av impresjonisme, med spesiell vekt på kvinnelig akt.

Begrepet Impresjonisme brukes også innen musikkhistorien, men betegner der, særdeles enkelt sagt, et farvel til dynamisk harmonisering, og en konsentrasjon om klang, ofte i strid med den tradisjonelle harmonilære. Et godt eksempel er Claude Debussys klaverstykke L’isle joyeuse (Den lykkelige ø) fra 1904. Vladimir Horowitz spiller.