Kunstbilde
Kvinnen i tre stadier (1894)
Edvard Munch (1863-1944)
Olje på lerret, 164 × 250 cm, Bergen Kunstmuseum
Kvinnen i tre stadier skulle bli et motiv Munch stadig kretset rundt i både maleri og grafikk. Bildet inngår i Livsfrisen, der flere av bildene ble vist ved en utstilling i Christiania i 1895. Denne utstillingen ble sett av blant andre Henrik Ibsen, og dette er beskrevet i en utmerket artikkel av Lars Roar Langslet, tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider.
Et sitat fra artikkelen:
Munch forteller at Ibsen især ble opptatt av maleriet “Kvinnen i tre stadier” – han stod lenge og betraktet det. “Jeg sa: Den mørke, som står mellom stammene ved den nakne kvinnen, er nonnen – liksom kvinnens skygge – sorgen og døden. Den nakne er livslystens kvinne. Ved siden av dem igjen den lyse kvinnen som går ut mot havet – mot uendeligheten. Det er lengselens kvinne. Mellom stammene lengst til høyre står mannen – i smerte og uten å fatte.”
Når alt kommer til alt, kan det nok diskuteres hvem som påvirket hvem – men de to gigantene var utvilsomt oppmerksomme på hverandre, selv om den personlige kontakten dem imellom knapt var omfattende.
Kompositorisk sett viser Kvinnen i tre stadier visuelle analogier med Vasnjetsovs Tre underjordiske prinsesser, som nylig gjestet oss her i kunstspalten. Man er kanskje ikke helt på villspor om man oppfatter disse tre damene som representanter for forestillingene om Modergudinnene, kjent fra både gresk og keltisk mytologi, og Die Mütter, fra annen del av Goethes Faust.
Ungern entdeck’ ich höheres Geheimnis.
Göttinnen thronen hehr in Einsamkeit,
Um sie kein Ort, noch weniger eine Zeit;
Von ihnen sprechen ist Verlegenheit.
Die Mütter sind es! –
Her kan det passe med Sibelius’ Luonnotar (1913) med tekst fra Kalevala. Elisabeth Söderström (1927-2009) synger med Philharmonia Orchestra under ledelse av Vladimir Ashkenazy.
Som en ikke helt ung mann vil jeg antyde at de tre kvinner fra høyre mot venstre er venninnen for de yngre, datteren for oss eldre, elskerinnen/hustruen (eventuelt svigerdatteren for menn på min alder) og hustruen for de ikke helt unge, og moren/bestemoren for de yngre, Og hvorom allting er, Edvard Munch går her (som alltid) inn i noe grunnleggende. Det var slitsomt for ham – men han klarte det.
Disse linjene (6213-6217) fra Goethe er ikke så kjente, men ganske viktige i diktverket. Her er det vanskelig å på en forsvarlig måtefatte seg i korthet, men jeg gjør et forsøk, linje for linje:
1.linje: «Ugjerne avslører jeg (en) høyere hemmelighet.»
Den hemmeligheten som Mefisto her er ferd med å avsløre for Faust, er hemmeligheten om
M ø d re n e og M ø d r e n e s rike. M ø d r e n e representerer på en måte Skaperens opprinnelige ideer for alt eksisterende, den grunnleggende tanken eller planen bak skaperverket. I disse idéene, kombinert med dem, ligger en kraft, en skapende og byggende kraft som ikke begrenses av tid eller rom, og som også er utgangspunktet for det gode, det sanne, det skjønne.
Mefisto som taler ugjerne om M ø d r e n e fordi de er motsetningen til ham selv: De skaper og bygger opp, gir liv og skjønnhet, står for det gode og sanne; han representerer det ødeleggende, det onde, det usanne og det uskjønne. Men også av en annen grunn taler Mefisto ugjerne om dem, han aner at han er svakere enn dem.
2.linje: «Gudinner troner opphøyd i (deres) ensomhet,»
Disse gudinnene (M ø d r e n e) troner i ensomhet fordi de er opphøyet over (overordnet?) alt.
3.linje: «omkring dem (finnes?) intet sted, enda mindre (finnes?) noen tid;»
De omsluttes ikke av, begrenses ikke av tid eller sted.
4.linje: «å tale om dem setter en i forlegenhet».
Man får problemer, kommer i forlegenhet, når man vil beskrive dem eller forklare dem fordi de representerer absolutte verdier som ikke kan uttrykkes gjennom konkrete forestillinger og ord.
5.linje: «M ø d r e n e er det!» («Die M ü t t e r sind es!»)
Opprinnelig skriver Goethe ordet på denne måten som fremhever at det ikke er vanlige mødre det dreier seg om, men disse spesielle M ø d r e n e. Denne tanken om M ø d r e n e som guddommer fant Goethe trolig hos Plutarch, men innholdet de har fått i Faustdiktningen er trolig hans egen idé. Goethe skaper her sin egen myte.
(Erich Trunz: «Mephistopheles sprich von den M ü t t e r n; er kann von ihnen schon deshalb nur ungern berichten, weil er wünscht, dass alles zugrunde geht… während sie gerade die ewigen Bewahrerinnen des Seiende sind. Sie sind für ihn fremder Bereich.»)