Da Stalin omsider var død den 5. mars 1953, håpet mange på et mer sivilisert regime. Under Nikita Khrusjtsjovs ledelse ble det (først i all hemmelighet) innledet en viss av-stalinisering ved den 20. partikongress i 1956. Dette vakte håp om et friere samfunn i flere østblokk-land som Polen og ikke minst Ungarn.

Den 4. november 1956 – for 60 år siden i dag – startet sovjetiske tropper å slå ned oppstanden, og den 10. november hadde de stort sett gjenvunnet kontrollen. Rundt 200 000 ungarere flyktet, og ca 1200 av dem havnet i Norge, hvor de raskt fant seg til rette. Danmark mottok ca. 1400, og Sverige rundt 8000. Integrasjonen av ungarere i de skandinaviske land må betraktes som svært vellykket.

Imre Nágy (1896-1958), som en kort tid (24. oktober – 4. november 1956) fungerte som ungarsk statsminister, ble arrestert og senere henrettet. Det er en skjebnens ironi at han muligens deltok personlig i drapene på tsar-familien i Jekaterinburg i 1918. Kildene er ikke enstemmige, men det synes klart at Nágy var i området på denne tiden.

Monumentet i 1953 (Bemerk at på ungarsk uttales “s” som tysk “sch”, og vår “s” må skrives “sz” (som i “Liszt”) Aksenten over a-en antyder at den skal uttales som “a”, og ikke som vår “å”).

Og etter 23. oktober 1956. Man har tatt vare på støvlene som en suvenir.

Claes Gill (1910-1973) skrev sitt siste dikt Gloria Victis (Ærer de beseirede) til minne om den ungarske oppstanden

Gloria Victis! – Glem dem aldri!
Glem aldri de falne
som roper til oss med død i sin munn
at liv, langt eller kort, i dødens stund
veies på vektskålen opp med seiershåpets svimle sekund

Gloria Victis! – Glem dem aldri!
Glem aldri de levende.
de som med døden i sind, må trosse sitt nederlag,
leve, synge for sine barn, streve fra dag til dag,
håpende intet – intet uten sitt hjertes siste slag.