Den amerikanske valgkampen er det største politiske teater noensinne. Politikk har alltid vært spill. Nå har tvekampen fått trekk som minner om tyrefektning og gladiatorkamp i det gamle Roma.

Mediene og moderne kommunikasjonsmidler er vår tids Colosseum. Ankerkvinner og menn er vår tids guder. Slik ser de også på seg selv. Slik romerske keisere sank ned i sin egen selvforherligelse, gjør dagens journalister det og de merker det ikke en gang.

De tror de har kontroll. Men det har de ikke.

Foto: Russel Crowe i the Gladiator. Amerikansk populærkultur har beholdt troen på helten, som stiger opp nedenfra, mot alle odds. Det er en myte som ikke er død. Obama ble valgt i en variasjon av denne myte. Men han ble heiet frem. Det er ikke mye heroisk over Hillary. Mediene har derfor en dårlig kandidat å spinne sin story rundt. Trump står mange måter alene i ringen og møter en voldsom overmakt. At han likevel har klart å holde seg på bena, mot alle odds. gjør at han gradvis vinner respekt.

Oksen tar igjen

De har fått en formidabel motstander. Donald Trump er oksen de kan tirre til å gjøre utfall. Under primærvalgkampen var de sjokkert over å se at noen kunne utfordre hele establishment og vinne. De forsøkte så godt de kunne å spille en story om at volden fulgte i Trumps kjølvann, til tross for at det var åpenbart hvem som brukte vold.

De trodde de hadde Trump on the run da han lot seg provosere til å ta igjen mot familien Khan da de angrep “hans Amerika” under demokratenes konvent. Det var altså Khan som “begynte”, men en kandidat må kunne tåle kritikk. Trump har vært lett å tirre. Trump mistet noe av balansen. Han kom på defensiven. Det hadde også vært andre “gaffes”, som angrepet på dommeren med mexicansk bakgrunn, Curiel.

Trump hadde trosset tyngdelovene og kommet seg unna med å si ting som ingen annen politiker hadde overlevd. Nå følte mediene at de hadde ham. Nå kunne de hekte alle mulige andre ting han sa på den samme vogna: Se hvor gal han er! Selv små episoder ble blåst opp, som da han ba en mor med en skrikende baby gå ut. En helt harmløs episode ble blåst opp og gjort til noe helt annet.

Comeback-kid

Hvordan skulle Trump komme seg ut av den trengte posisjonen, hvor mediene bare dynget på? Du kunne se han følte seg presset. Da skyter han underkjeven frem, i ren trass. Men Trump kan ikke vinne en valgkamp hvor mediene setter dagsorden.

Hovedpersonen i realityserien the Apprentice, gjorde som på TV. Han ga valgkampleder Paul Manafort sparken. Manafort hadde noen shady dealings med ukrainske politikere rundt tidligere president Janukovitsj og dermed også til Putin. Kombinasjonen av økonomiske bånd og uttalelser om NATO-solidariteten var å gjøre seg sårbar.

Inn kom to erfarne mediestrateger. Kellyanne Conway nyter respekt. Hun er en av disse smarte, kvikke kvinnene som Trump har vært flinke til å plukke. De er tillitsvekkende.

Kimberly Strassel, en av de fremste kommentatorene i Wall Street Journal, beskriver henne slik:

Strassel: Look, she is more of a veteran person in politics. She has worked on a lot of campaigns, interestingly, with kind of antiestablishment characters in the past, so she’s comfortable in that realm. She’s very knowledgeable about the women’s vote. She’s made a kind of study and an art of it. And her goal is to try to, I think, maybe make Donald Trump not just more rigorous and disciplined but humanize his campaign a little bit and make him more optimistic. She’s said as much.

Conway får æren for at Trump ba om unnskyldning for å ha såret mennesker under talen i Charlotteville, Nord-Caroline.

Bannon

Steven Bannon kom inn fra Breitbart News som ny valgkampleder. Bannon ble presentert som en slugger. Mediene triumferte, nå kom Trump til å bli enda mer Trump. De gned seg i hendene.

Men de tok feil. Bannon og Conway har greid å disiplinere Trumps kampanje. Han har holdt en serie taler den siste uken, som har vært fokusert, med klare budskap.

Når mediene tar så feil, hva kan det komme av? Har det noe å gjøre med medienes innstilling? Sier det noe om deres egne fordommer mot politiske motstandere? Det må jo være en fordom hvis de systematisk feiltolker og feilbedømmer.

Publikum er ikke dumme. De hører at mediene og Clinton synger fra samme noteark. Bannon og beskrives som representant for det nye høyre, Alt-Right på amerikansk. Det er USAs utgave av Europas høyrepopulister, høyreradikale og verre.

Men stemmer det?

Dragsuget

The Hill skrev igår at en katolsk humanitær organisasjon angrep Bannon for å være anti-katolsk, og knyttet til mørke krefter.

The Franciscan Action Network, a nonprofit focused on Catholic-inspired social justice, released a statement Thursday saying it was “appalled” by Bannon’s comment that the Catholic Church only supports immigration reform in the United States because “the Church is dying.”

“The statement smacks of anti-Catholic, anti-immigrant, racist undertones,” the organization said in its statement.

Dette er en velkjent assosiasjonsrekke.

Historien stammer fra et intervju gjorde med Princeton-professor Robert P. George 8. mars i går. George er en engasjert katolikk og motstander av Trump. Man må formode at samtalen gikk “varm”. I løpet av samtalen sa Bannon:

After complaining that House Speaker Paul Ryan (R-Wis.) was “rubbing his social-justice Catholicism in my nose every second,” Bannon took aim at Catholics backing immigration, accusing them of doing so to boost the Church’s dwindling membership.

“I understand why Catholics want as many Hispanics in this country as possible, because the church is dying in this country, right, if it was not for the Hispanics,” Bannon said.

Alt kommer an på kontekst. Løsrevet kan det høres giftig ut, men hva hvis det er mediene som forteller en halv historie? Den katolske kirke under pave Frans har tatt et stort skritt for å innpasse seg i den liberale politiske korrekthet. Kirken gir imidlertid rom for andre synspunkter. Det er sterke motforestillinger til pavens politisering.

En annen side

Bannons utbrudd får en helt annen betydning når man hører at han er en glødende katolikk.

Det finnes mennesker på høyresiden som er sluggere og mangler sans for nyanser. Det kan føre galt av sted. Mennesker som formulerer seg sterkt. Per Ståle Lønning var i sin tid en slugger, som sa ting direkte. Det er ingen slike igjen i norsk presse. Bare konforme, pene mennesker. Men USA har fortsatt rom for dem.

The Hill tilhører åpenbart de dannede og anstendige, men er ikke så vulgære at de helt utelater den vesentlige opplysningen:

Bannon, who did not respond to a request for comment for this story, is a proud Catholic, and in 2014 addressed a Vatican conference on Catholic responses to poverty.

Det putter tingene i perspektiv. Kritikken av Bannon sier derfor mer om avsender enn objektet:

Taking aim at Bannon’s comments about Catholics and illegal immigrants, Franciscan Action Network Executive Director Patrick Carolan urged the Trump campaign to change its tone.

“Pope Francis has called on us to build bridges and not walls,” Carolan said, just hours before Democratic presidential nominee Hillary Clinton delivered a major speech Thursday afternoon accusing Trump of stoking racial discord.

“In the past Donald Trump has attacked the Pope, and now his campaign is going after the Church itself,” Carolan said.

“Enough is enough.”

Dette er dårlig skjult forsøk på å ramme en politiske motstander ved å heve seg selv opp på et moralsk høyere nivå. Carolan skyver kirken foran seg, og pave Frans tråkket selv i salaten da han under USA-besøket sa at Trump ikke var noen kristen. Det var en ufattelig dum uttalelse.

Kirken er splittet, liksom samfunnet er splittet. Det må man erkjenne, men selv det vil ikke de politisk korrekte innrømme.

De sier: Oss alene! og dømmer de andre til helvete.

Det var det Hillary gjorde i talen om Trump og Breitbart torsdag kveld. Den liberale fortellingen begynner mer og mer å minne om en hekseprosess, og det skjer over hele Vesten. De bygger bål.

Risiko

Men det er et risikabelt prosjekt. De kontrollerer mye av nyhetsstrømmen, men ikke alt. Virkeligheten er ennå ikke 100 % medial. Det er mulig å bruke fornuften.

Her kommer vi på sporet av hvorfor mediene og Hillary virkelig er bekymret for det nye teamet til Trump:

Henninger: Well, Steve Bannon’s forte is to appeal to unionized Democrats, blue-collar workers—the “forgotten people,” as Trump describes them. And I think what we’re seeing here is that Trump has finally figured out that he’s not going to win merely with the base that provided him the victory in the primaries. That’s 35% or 40% of the vote. The opinion polls show that you lose if that’s all you get in the general election. So now I read that speech where he talks about the system being rigged—that’s Bernie Sanders—when he attacked Washington insiders—that’s Ted Cruz.

Wall Street Journal-kommentatorene sitter i en elevert posisjon og vuderer: Greier Trump-teamet å appellere til en bredere gruppe, greier de å kommunisere til flere på en gang, greier de å overbevise middelklasse-Amerika om at de er til å stole på.

Det er forskjell på populisme: Den typen Hillary forsøkte å stemple Trump-leiren med torsdag, med betegnelsen dog-whistle-politikk. Det er det Fremskrittspartiet og Carl I Hagen i sin tid ble karikert som,, uavlatelig. Finn Graff elsket å tegen Hagen som en rotte. Nesen i været var i stedet for Sieg Heil og støvletramp. Effekten var den samme.

Men propagandaen virker ikke lenger like effektivt. Den har synkende effekt. Grunnen er at Trumps budskap treffer. Han har greid å rekalibrere sitt budskap, temme det.

Dette er observasjoner du aldri vil få i norske medier som er blitt tonedøve og kun hører sin egen stemme.

Freeman: Yeah. It was a very effective speech. It was a speech to all the people, to the forgotten people who aren’t Washington insiders, but to all Americans. And I think there was something in there for all Americans to appreciate, and that’s why I think this has been a good few days. I think Trump has benefited from creating a structure now. You don’t want too much management in top campaigns. You don’t want them to be bureaucratic. But he needed a staff beyond his own instincts going out on Twitter.

So I think, if you’d think of Kellyanne Conway as competently allowing him to speak to a broader audience, maybe Bannon’s role is to more precisely target the case against Hillary Clinton. This could be a big win.