New York Times og medie-establishement forkynner nok en gang at Trump har ødelagt sitt eget kandidatur. Denne gang er det hans kjekling med ekteparet Khan som mistet sin sønn i Irak som stridende amerikansk s0ldat som presenteres som det endelige coup de grace. Nådestøtet.

Mediene fremstiller det som om de rapporterer objektive forhold, men velgerne har etterhvert gjenkjent et mønster: Mediene gråter for sin syke mor. Hillary.

Det som mangler for at Trump virkelig skal skade seg selv – og han er løsmunnet – er at mediene legger bånd på seg, og forsøker å beholde flere sider ved saken. Deres ensidighet er så åpenbar at velgerne holder på å bli immune.

Mediene har ennå ikke forstått det. De hamrer løs og tror at veggen skal bryte sammen. I virkeligheten blir den tykkere.

Dette er et fenomen vi også ser i Vest-Europa/Norge. Mediene foregir å være riddere for den gode sak. De vil bare godt, selv om alle kan se at det i høyeste grad gjelder å svekke Trump for å sørge for at Hillary vinner.

Hvorfor vinner hun ike ved sine egne fortrinn? kan velgerne spørre.

Hillary har også gjort Trumps mørke sider, ja hans ondskap til hovedsaken i deres valgkamp. Det gjelder bare å finne eksempler.

Det er dette moralske korstog som velgerne får i vrangstrupen. Et opplegg hvor Trump males som Fanden passer dårlig når det skjer på vegne av, eller kommer fra en kandidat som må sies å ha svært mange svin på skogen selv.

Trump burde være forsiktige med twitterknappene når han kritiserer foreldrene til en fallen amerikansk soldat. Men Trump klarer ikke la være. Farens tale under landsmøtet var formet som et angrep på Trump, som vil begrense innvandringen fra land med terror. Demokratene ville vise at Trump angriper amerikanske verdier. Men de gjør det uten å innrømme at Trump har et poeng: Hvis man håndhever verdiene vil de true sikkerheten og tryggheten i samfunnet. Slik er terrorens vesen. Men det er ikke plass til nyanser hos demokratene, kun enkle fortellinger. Sort/hvitt.

Det går ikke hjem hos velgerne. Terrortrusselen og åpne grenser er blitt valgets store sak. Når faderen Khan søndag gikk til angrep på Trump og sa han hadde en mørk sjel og var uten empati, tipper det.

Liberale medier som New York Times hevder – igjen – at store deler av det republikanske establishment er forferdet over Trump, og avisen forsøker å øve moralsk press på partiet for å få det til å fordømme deres egen kandidat.

Det blir for dumt.

By going after a military family and trafficking in ethnic stereotypes, Mr. Trump once again breached multiple norms of American politics, redoubling pressure on his fellow Republicans to choose between defending his remarks or breaking publicly with their nominee. (….)

It is too soon to say how severe the damage to Mr. Trump might be, but the clash has already entangled him in a self-destructive, dayslong argument with sympathetic accusers who are portraying him as a person of unredeemable callousness.

“Unredeemable callousness” – uforbederlig følelseskulde. Han er så ille at hans egne tar avstand. Som fra en pariah.

Det hjelper ikke at Trump lørdag kveld sa kaptein Khan var en helt.

he released a follow-up statement on Saturday night, describing the Khans’ deceased son as a hero,

New York Times vil bevise at Trump lider av en karakterbrist. Han er uforbederlig.

Mr. Trump’s clash with the Khan family threatens to unwind any progress he may have made at moderating his campaign and rallying his party at the outset of the general election. He has sought to play down his proposal for banning Muslim immigration, focusing on blocking immigration from specific countries instead, but has never disavowed the idea of a religious test. And he has not apologized to the Khans for his comments about Ms. Khan.

Avisen gjør Trumps kritikk av Khan for “trafficking in ethnic stereotypes”.

Det Trump gjorde var å utnytte den skepsis som eksisterer blant brede lag mot muslimer. Han turde å gjøre det politikk handler om. Men det liberale establishment vil ha forbud mot å kommentere muslimers lojalitet, at moren bar slør og ikke sa noe, og at muslimer representerer helt særegne problemer.

For å stoppe munnen på ham kaller de ham rasist. Problemet er bare at det samme tricket brukes for å stoppe munnen på alle kritikere av islam, og etter denne terrorsommeren er det stadig flere som ikke lar seg avspise på den måten. De føler seg tråkket på, eller behandlet som unger.

Khan-foreldrene ble omfavnet av liberale medier i helgen. Khan var på Meet the Press og trappet opp retorikken ved å anklage Trump for å stå for hat. Men er det ikke andre som også gjør det?

Mr. Khan said, “I appeal to them not to vote for hatred, not to vote for fear-mongering. Vote for unity. Vote for the goodness of this country.”

Kan Hillary skape enhet når hun kaller halvparten av velgerne for hatefulle? Det er de jo når de stemmer på Trump, til tross for advarsler.

Dagens liberale tør ikke behandle velgerne som voksne ansvarlige mennesker. Det er deres største problem.

Claudia Rosett trekker den opplagte parallell i pjamedia.com: Man bør være forsiktig med å fordømme Trumps manglende moral når det skjer på vegne av en kandidat ved navn Hillary Clinton: Where Was Hillary when captain Khan gave his life in Iraq?

Khans spurte om han visste hva det å ofre noe betød. Men det samme kan man si om Hillary. Seth Lipsky tok tak i hykleriet i en leder: Gold Star Hypocrisy.

Hillary har to problemer. Alt ved henne er politisk  i den betydning velgerne har begynt å få nok av: Hun gjør det som passer. Da krigen i Irak begynte å bli upopulær vendte hun seg mot den, til tross for at hun hadde stemt for. Hun var mot the surge, som reddet USA fra et ydmykende nederlag. Hun latterliggjorde David Petreaus, som sto for the surge. Hva sier det om lojalitet til soldatene?

Det er for mange eksempler på at Hillary gjør det som passer henne, og bare går videre når fiaskoene blir tydelige.

Her support for the war was political. Her opposition to the war was political. Her use of Captain Khan’s example was political, as was her use of Captain Khan’s father.

Hennes bruk av en fallen muslimsk soldats story var sensitiv, også for demokratene. Men de forvandlet det til en klubbe.

For det samme spørsmål som stilles Trump må stilles Hillary: Hva har hun ofret?

Hun og ektemannen har i hvertfall ofret sannheten, redeligheten. Det var ikke et tegn til selverkjennelse eller selvkritikk under konventet. Skjønnmalingen av familien Clinton ble for mye, når alle vet at bildet som tegnes er løgn.

On the same evening that Khizr Khan addressed the Democratic National Convention, Chelsea Clinton introduced Hillary as the devoted mother, who was “always there for me,” and who is now the doting grandmother who will “drop everything for a few minutes of blowing kisses and reading Chugga -Chugga Choo-Choo with her granddaughter.” Perhaps so. But when Islamist terrorists murdered four Americans on Sept. 11-12, 2012, in Benghazi, Secretary of State Hillary Clinton was not there for them, their families, or for the American public. Her prime efforts were devoted not to saving these men during the attacks, or to telling the public the truth afterward, but to the Obama administration’s campaign season “messaging,” and the farce of the “video.”

To quote Hillary, “What difference, at this point, does it make?”

Amerika kan godt overse personlige feil og mangler. Men når Hillary viser samme løgaktighet og troløshet overfor den republikken hun var satt til å tjene, får demokratene en stor fallhøyde. Obama sa hun er den best forberede til å bli president ever. Men liksom han har en stor skyggeside som trolig vil vokse når han går av og den politiske lojaliteten svekkes, er Hillarys akkumulert over over tiår, og hun har ikke forandret seg! Velgerne ser at hun er den samme gamle, selvgod og løgnaktig.

Demokratene forsøkte å fremstille det som om USA er et bedre sted nå enn da Obama ble valgt. Det er Trump som svartmaler! Hvor sannferdig er det?

Just this: It’s a dangerous world right now, far more so than when President Obama took office. The next American president will likely have far less latitutude for “messaging,” because the realities now rolling toward us like a tsunami will impose their own constraints. Not only have we seen the proliferation of Islamist terrorism, including the rise of ISIS, with its atrocities and turf in the Middle East and its spawn of terrorist attacks from San Bernardino to Brussels, Orlando, Nice and Rouen. In a world where freedom has been on the decline for a solid decade, America faces the rise of such militarizing and increasingly aggressive powers as Russia and China, the expanding reach of terrorist-sponsoring Iran (now benefiting from a nuclear deal that will not stop Tehran getting the bomb), and a totalitarian North Korea now prepping for its fifth nuclear test.