Sommeren 2016 vil gå inn i historien som terrorsommeren. Politikerne og mediene forsøker å gå inntrykk av at de har ting under kontroll, men det er tydelig at det har de ikke. Hvordan ser det ut neste sommer?

Alarmister kalte man folk for få år siden hvis de beskrev en virkelighet som lignet på den som vi har sett i sommer. Hvis folk tenkte i så dramatiske scenarier la de dem vanligvis mange år inn i fremtiden.

Vi ser at Europa i løpet av halvannet år er blitt et annet sted. Det skyldes selvfølgelig at man vet at det står mange klar til å ta jihadistenes plass, og at de har mange sirkler av sympatisører.

Leder for Quilliam-stiftelsen, Majid Nawaz, var gjest på årets Oslo Freedom Forum. På den korte tiden han hadde til rådighet rakk Nawaz å si noen gode ting. Han har paid his dues: Nawaz var i 13 år leder for Hizb ut-Tahrir, og satt fem år i fengsel i Egypt. For åtte år siden stiftet han Quilliam Foundation for å bekjempe radikalisering.

Nawaz slo fast at islamisme er et forsøk på å påtvinge samfunnet islam. Jihad er forsøket på å gjøre det samme med vold. Likevel sier en mann som Brynjar Lia at det ikke er noen sammenheng mellom jihad og islamisme, og blir irritert på de som hevder det.

“Vi” er ute av stand til å stille riktig diagnose, sa Nawaz. Takket være at mediene holder seg med eksperter som sår forvirring og uklarhet.

Nawaz tok et sveip mot George W. Bush som trodde at demokrati kunne innføres “by the barrel of a gun”.

Om Obama: Hvis demokrati er en kultur som kan forvandles til droner så har Obama drept flere enn Bush. Strategien er å ta ut lederne og så ta seg av følgerne.

Men vi kan hverken skyte oss ut eller vedta oss ut av disse problemene, slo Nawaz fast.

Verdenssamfunnet hyllet Malala da hun sa: Du kan ikke drepe en ide.

Men det samme verdenssamfunnet har problemer med å erkjenne at islamismen er en ideologi som man heller ikke kan drepe med kuler.

Selvfølgelig: Det er a case for war. Det er grunn til å gå til krig.

Men hva hvis det spretter opp nye ledere like fort som man dreper dem?

Vi har problemer med å ta inn over oss den støtte IS har. At det er en ideologi som appellerer. 6.000 europeiske unge muslimer har reist for å slutte seg til IS. De drar ikke uten grunn.

Problemet symboliseres av Obama, leder av den liberale verden. Han vil ikke ha en ærlig samtale om hva det er som får dem til å dra. Han rygger unna. Uten en slik vilje til ærlighet vil ikke Vesten kunne vinne.

Nawaz nevnte så de fire punktene som er avgjørende:

1. Ideer. 2. Narrativer eller fortellinger. 3. Ledere. 4. Symboler og mål.

Ideer er at man har et gjennomtenkt system som gir svar på de spørsmål de nye flerkulturelle samfunn stiller. I stedet gjør våre ledere det motsatte: De tvangsforer befolkningen med propaganda om hvordan det burde være.

Fortellinger vil si at man kan sannsynliggjøre hvordan islam skal kunne finne en fredelig plass i Vesten, hva som skal til.

Ledere: Vi må ha ledere som ikke snakker bullshit, og som viser at de ikke skjeler til hensyn, interesser eller meningsmålinger.

Symboler: Vi må ha noen forbilder. De muslimske forbilder europeere får servert er stort sett mennesker som bruker politisk korrekthet som et våpen til å vinne debatten. De sitter på en gylden gren, og “dommeren” dømmer alltid til deres fordel.

Det er ingen seier. Unfair spill gjelder ikke.

Enda verre er at de muslimer som virkelig er kritiske mot egen bakgrunn ikke får noen priviligert posisjon. Tvert imot. De må leve med trusler.

Men det verste er at alle de punkter Nawaz stiller har IS klart å oppfylle: De har ideene, fortellingene, lederne og symbolene. Og – guess what: Det er massemediene som er deres propagandasentraler:

Det er de som først rapporterer hendelsene og gjør at eteren blir elektrisk, og deretter doserer dramatikken som ender med bilder av krigerne. Slik ser Vestens muslimer hvem det er som er helter og de dras mot det heroiske.

Slik kan IS bruke våre egne medier til å fortelle oss at vi ikke kan forsvare oss.

Når vår elite deretter iler til for å fortelle oss at det de er opptatt av er et mulig backlash mot muslimer, og at terror er noe vi må venne oss til, begynner begeret å bli fullt.

Det er denne totale bevisstløshet som gjør at terrorsommeren har en illevarslende klang. Det finnes ingen vestlige politikere som viser at de forstår hva som foregår.

I stedet kommer noen medier med tåpelige forslag som ikke å gjengi bilder av IS-krigerne eller deres erklæringer. De forsøkte det samme med RAF-terroren på 70-tallet. Det fungerte ikke da, og det fungerer enda mindre i internettalderen.

Problemet er et annet og dypere: Våre ledere forstår ikke hva de er opp imot, og de er mer opptatt av å skjerme muslimene og benekte at de har noe ansvar for terroren som begås i deres religions navn. Slik får ikke muslimer noen følelse av at terroren også truer dem. De har jo hele establishments beskyttelse.

Det samme establishment som advarer innfødte mot så mye som å tenke dumme tanker.

Disse “lederne” advarer mot polarisering!

Veien til helvete er virkelig brolagt med gode forsetter.

Foto: Majid Nawaz er dashing og forfengelig, slik en del muslimske menn er. Men det forhindrer ham ikke i å si noen fornuftige ting. Vestlige ledere har gjort seg selv så dumme at det bare er å forsyne seg.