De gamle grekere, som den gang ikke var noen kulturelle idioter, tenkte dypt over det meste og skrev klokt om hva det vil si å være menneske under livets og dødens synsvinkel. I kunsten etablerte de en Kanon, en spesifikk norm og målestokk for den perfekte harmoni og skjønnhet. Denne kanon representerte et sett av verdier som grekerne ønsket å synliggjøre i så vel hverdagen som for evigheten.

Våre forestillinger om skjønnhet, sannhet og moralske dyder har vi hentet fra antikkens ide- og formverden, som uomtvistelig kom til å danne tenkemåtene og planskissene for det europeiske sivilisasjonsprosjektet. Nå er det ikke alltid så lett å spore opprinnelsen til de verdier som vi er fortrolige med og verdsetter i vår kultur, men man må være ganske hinsides historisk forståelse og kulturell dannelse når man tror det er en nazistisk oppfinnelse.

I det bindsterke verket «Min kamp» har forfatteren Karl Ove Knausgård, som tydeligvis ikke har nese for tradisjoner og historikk, oppdaget at våre verdier dypest sett er nazistiske verdier. Vi dyrker nemlig det perfekte, det feilfrie og det heroiske, og ikke minst den heroiske død. Nå er det neppe noen nyhet at nazistene opererte med slike idealer, men de var avgjort ikke noe rent naziprodukt. De fleste europeiske samfunn siden grekernes tid har implementert slike verdier, enten de har vært fyrstestater, kongedømmer, demokratier eller moderne diktaturer.

På det punkt har nok den ordfete Knausgård snublet i historikken og de ideologiske ambisjonene. Kaster vi et lite blikk på den europeiske kunsten ser vi straks at den har tilstrebet skjønnhet og perfeksjon i alle henseender. Selve kanon-begrepet, som helt konkret redegjør for de perfekte proporsjoner i den skulpturerte menneskekroppen, har i et par tusen år inspirert kunstnere til å skape verker av stor skjønnhet og høy kvalitet. Denne skjønnhetslengselen handler ikke bare om å etablere grunnleggende estetiske standarder, men først og fremst om å synliggjøre en dimensjon av opphøyet tidløshet.

At disse verdiene i Knausgårds øyne må kompromitteres og devalueres gjennom et påstått naziopphav, tyder på en eller annen defekt eller ideologisk forstyrrelse i forfatterens hode. Et eller annet oppheng må det være, for ellers ville han vel heller ikke ha kretset så mye om Adolf Hitler i bind 6., og att på til kalt sin romanserie for «Min kamp», en tittel de fleste umiddelbart bare forbinder med nazidiktatorens eget bokprodukt. Det er det all grunn til å undre seg over.

Nå er det sikkert ingen grunn til å brunbeise Knausgård, han er alltid påpasselig med å være politisk korrekt, utad, men det finnes fortsatt flere farger i den ideologiske regnbuen, uten at jeg her og nå skal benytte en mer treffende koloritt. Her og nå er det primært Knausgårds mistro og hat mot de europeiske verdiene, som er mitt anliggende. En ting er å drive en svertekampanje og motarbeide disse verdiene, noe helt annet å fremstille dem som et rent naziprodukt, og slik tilgrise dem med illeluktende språkbruk.

Den sistnevnte varianten står i en klasse for seg. Her dreier det seg primært om historieforfalskning, og en tilsiktet sådan. For Knausgård kan ikke være så uvitende at han ikke vet hvor vi har våre verdier fra, og hvorfor vi fortsatt betrakter dem som nødvendige impulser i våre kulturelle tradisjoner. At samtidskunsten og -kulturen helst vil bli kvitt dem, skjønner vi jo. I de kretser er alle verdier relativisert og alle normer forkastet, en tilstand som ikke krever noe som helst av et skapende menneske, annet enn å gjøre normløshetens tyranni til et politisk prosjekt. Og det er vel i det feltet Knausgård befinner seg.