På 60-70-tallet var modernisme innen kunsten noe en avantgarde beskjeftiget seg med. Borgerskapet ble provosert av den nonfigurative kunsten. Det var da ikke kunst! De ville ha noe vakkert. Avantgarden lo av borgernes dumhet. De forsto ingenting.

Avantgarden visste at den forsto noe de dumme besteborgerne ikke forsto. De kroet seg over å være utvalgte, eksklusive. Latterliggjøring er et potent våpen.

Non-figurativ kunst ble koblet til radikalisme. Slik var det ikke opprinnelig. Kunstretninger på 20-30-tallet hadde vært høyreorientert, som futurismen i Italia. Fascismen godtok moderne kunstuttrykk og var således annerledes enn nazismen, som hadde et håpløst kunstsyn. Nazismen stjal bare fortidens mesterverker, selv produserte den klønete, sentimental kunst.

I energien av den bolsjevikiske revolusjon fantes ekte modernisme, men den ble temmelig raskt kvalt av stalinismen som var like forstenet som nazismen, på sitt verste. Det er også klare likheter mellom det ariske og idealiseringen av arbeidere. De tilber begge overmennesket.

Men i intellektuelle og kunstkretser i Vesten overlevde forestillingen om at moderne kunst og radikalitet hørte sammen. Man ville ikke se at det var noe i kommunismen som slo ihjel det moderne.

I dag går moderniteten og modernismen på tomgang.

Modernitet er det store prosjektet som begynte på 1700-tallet og som vi kaller Opplysningstiden. Dette er begreper folk vanligvis stiller seg nokså likegyldige til. Historie er historie. Hva har det med meg å gjøre? Det berører ikke min verden. Hvorfor skulle jeg bry meg?

Svaret er de problemer vi står midt oppe i, har sin opprinnelse i det som oppsto for 250 år siden.

Alt har sin fullbyrdelse. Ingenting står stille. Moderniteten, som innebærer visse forestillinger om hva det vil si å være menneske, er ved å gå tom. Den har nådd veis ende.

Det har tidligere vært noe intellektuelle har kost seg med på kammerset. Slik er det ikke lenger.

Hvis man skal forstå dagens problemer må man gå til roten. Radikal kommer av “rot”, å rykke opp med roten. Det var tidligere noe som avantgarden drev med, og en venstresiden som trodde den var på parti med fremtiden.

Det nye ved vår tid er at borgerne, besteborgerne, spissborgerne, småborgerne overtok forestillingene som de radikale hadde dyrket frem. Erna Solberg fører ikke konservativ politikk, hun fører radikal politikk. I betydningen: Hun demonterer det gamle samfunnet og vil etablere et nytt.

Det spesielle ved vår tid er at man gjør radikale, ja revolusjonære omkalfatringer av hele samfunnet, uten å vedkjenne seg hvor dybtgripende endringene er, og enda verre: Uten å erkjenne de intellektuelle premissene for disse endringene.

Samfunnet henger i et tomrom. Vi har ikke noe språk for å beskrive hva som foregår.

Når en gammel venstreradikal som Åsne Seierstad skal forklare hva som er skjedd siden 22/7 sier hun at vår viktigste beskyttelse mot radikalisering og ekstremisme er god barneoppdragelse og de verdier samfunnet er bygget på. – Vi er tross alt en gammel kultur, bygget opp gjennom århundrer. De står stødigere enn vi tror, sier Seierstad.

Det lyder jo pent og det er det som er blitt politikkens innhold: At det skal lyde pent i ørene. Men virkeligheten er mer brutal: Er det ikke slik at man begynner å hylle verdiene når de er i ferd med å forsvinne? De verdiene Seierstad snakker om har venstresiden demontert og destruert i over hundre år. De var en gang en force for good, men er det ikke lenger. De går på tomgang, og i stedet for å erkjenne det, åpner de døren for islamisering av Europa.

Det er jo det de gjør. Det gjør vondt å erkjenne det, og det er forbundet med risiko å si det høyt. Men det er jo det de gjør.

Forutsetningen er at deres historiske prosjekt hadde kommet til veis ende. Og de orker ikke innse det.

Vårt arbeid blir derfor herkuleansk: Å rydde opp. Men vi har ikke noe valg.

Paul Grøtvedts kartlegging av modernitetens krise er en sivilisasjonskrise. Det er det du møter når du går utenfor døren.

En grunn til at motstanden mot avnasjonalisering, globalisering, rettsliggjøring av politikken, umyndiggjøring, overvåking, nye autoritære tendenser, innføring av intolerante kulturer i frihetens navn, er så svak, er nettopp dette: Det er too much, man vet nesten ikke hvor man skal begynne. Man føler det mer som et skrik inne i seg: Hva er det som foregår?

Folk reagerer på enkelthendelser. Men den store bevegelsen uteblir, fordi det er så komplisert og stort det som skjer.

Vi som mener at politikk handler om hvem som bestemmer: Hvis ikke du gjør det, er det andre som gjør det for deg.

På nasjonalt nivå kalte vi det selvråderett i 1972, Ordet er nesten forsvunnet fra språket.

Oppgaven med å restituere det er stor og vanskelig, men ikke uoverkommelig.

Vi har ikke noe valg. Den intellektuelle opprydningen er helt nødvendig.

Man må ta tak i noe som gir mening, som engasjerer. Jeg tror de fleste opplever et slikt “klikk” i det underlige at en konservativ statsminister fører en radikal politikk. Hvordan var det mulig at det konservative forsvant ut av de konservative partiene i Europa?

Det er et sted å begynne å grave, for de fleste forstår instinktivt at her ligger det en hund begravet.

Rene Magritte The infinite recognition (1963)