Noen sammenlignet Leave-seieren med den franske revolusjon. I så fall er det kontrarevolusjonen som har meldt sin ankomst. De som backer Remain anerkjenner ikke avstemningen og noen vil ha resultatet omstøtt.

Med anerkjenne menes ikke at de bestrider resultatet rent faktisk. De påstår ikke valgfusk. Men ikke-anerkjennelsen stikker dypere. De godtar ikke resultatets legitimitet. Legitimitet vil si at det har demokratisk forankring, at det er et uttrykk for folkeviljen. Det er nok folk som har stemt frem resultatet, men det er feil folk. Det er hvite, middelaldrende, gamle. Arbeidere. Liksom Trumps velgere. Man merker forakten.

Dessuten: Remain har noe som står over folkeviljen: Saken, troen på et bedre samfunn. Denne troen gir dem rett, rett til å desavouere dvs underkjenne et resultat, som selv om det gikk riktig for seg, er galt.

Saken, Den gode sak, står nemlig over demokratiet. Saken er det høyeste uttrykk for demokratiet, siden det vil sikre at alle mennesker kan komme til Storbritannia og “bidra”.

Denne fortolkning av demokratiet til noe “mer” enn hva levende mennesker, borgere av et land, mener, er noe vi drar kjensel på.

Spesielle mennesker som mener de har et mandat fra historien som står over et demokratisk valg, representerer tankestrømmer som har historiske forløpere: I nyere tid var det fascister, nazister og kommunister som argumenterte slik, og mente de hadde rett til å likvidere de menneskene som sto i veien for Saken. Prinsipielt er det ingen forskjell på kommunister og nazister. De tenkte likt.

Brexit får frem at det finnes tilsvarende holdninger blant tilhengerne av åpne grenser. De anerkjenner ikke andre svar enn deres egne.

Dette er dypt udemokratiske holdninger.

Folk må være forberedt på å forsvare deres frihet, for disse angrepene kommer ikke til å avta.

De gir seg mange ulike utslag. Det trues nå med kaos.Først spådde man død og ødeleggelse hvis det ble Leave, og nå vil man bevise at de er blitt sannspådd.

Brexits historiske betydning kan komme til å vokse.

Stormløpet som pågår mot Leave-seieren er den første virkelig demonstrasjon av hvor dypt britene og vestlige samfunn i dag er splittet.

Remain står for den globale, urbane multikultur som vokser frem i byer som London. Den tror den har funnet svaret på globaliseringens utfordringer, og at det ikke finnes noen vei tilbake. De som klynger seg til Storbritannia slik det var, vil dø ut. Ungdommen er på Remains side.

En Brexit-seier blir derfor noe naturstridig. Den skulle ikke vært mulig, demografisk og biologisk. Politisk skulle et slikt flertall vært dekonstruert for lenge siden. Samme “umulighet” hviler over en mulig Trump-seier.

Her kommer multikulturens intoleranse til syne. Den synes den egentlig har vært tolerant mot de hvite, reaksjonære, arbeiderne. Hvordan våger de å reise hodet? Hvem tror de at de er? De burde stille og rolig forsvinne ut av historien.

David Cameron tilhører den nye tid. I sin avskjedstale nevnte han same sex marriage som en av resultatene han hadde fått til og var stolt av. Det er blitt ett av kriteriene på om man følger med tiden, og tiden kan man ikke motsette seg. Derfor går leder af Kristelig Folkeparti, Knut Arild Hareide i Gay Pride. Han har forstått noe KrF-velgere på Sørlandet ikke har.

Mediene forsøker å spille på at det er vedtatt og innført nye normer, nye standarder, for hvordan samfunnet ser ut, hvem “vi” er: Brexit er mot normalt.

Kampanjen har støtte over hele Vesten, for Remain handlet ikke bare om britisk medlemskap. Det handlet om noe mye mer. Det handlet om hele det prosjekt som kalles multikultur som tres ned over hodet på befolkningen i alle vesteuropeiske land og USA.

De som forsvarer multikulturen føler at hvis britene kan, kan andre. Forsøket må stanses nå. Det må kveles i fødselen, før det sprer seg.

Det er nå innkalt til internasjonal frivillig indsats. This result will not stand.

Det er kanskje første gang i historien at kontrarevolusjonen får navn av internasjonal frivillig indsats.

Det er mange måter å “undo” et resultat på: Man kan trette ut folk, legge så mange hindringer i veien at de mister oppmerksomheten, og så sette inn støtet. Da helst som en redningsmann. For ved at trænere fremmes bildet av kaos som stiger frem: Landet kan bli helt uregjerlig, økonomien går i oppløsning.

Man skal heller ikke se bort fra uroligheter. Nå er det innkalt til megademo i London. London Stays har avfødt Berling Stays og Paris Stays. Modellert etter Imagine og fakkeldemoene etter terrorhandlinger. “Vi står sammen”. Den rent fysiske demonstrasjon er et bevis på at de er det multikulturelle samfunn. Slik fungerte også kommunismen, den var helt konkret og symbolsk på en gang: Siden folket gikk i gatene hadde folket rett til å forsvare seg. De inkarnerte folkeviljen og retten.

Man skal ikke se bort fra opptøyer som vil tilskrives Brexit og legges på deres skuldre. Hvis ikke disse menneskene hadde stemt feil ville det ikke vært noen opptøyer.

Denne type opptøyer har vi sett i forbindelse med Israels aksjoner. Nå kan vi komme til å se dem knyttet til vedtak i nasjonen som går den nye tid imot.

Det er å introdusere vold som redskap i politikken.

Et eksempel på at vi har fått en politisk kultur som åpner for at mobben kan spille en rolle. Det er mennesker som ser seg tjent med et slikt forløp. Legg merke til hvordan mediene vil dekke slike uroligheter.

Det er nok å minne om dekningenn av uroen på Trumps valgmøter. Trumps kandidatur er samme fenomen som Brexit: Det skulle aldri ha eksistert. Det er naturstridig at en rik hvit mann får en slik oppslutning. Det ligger i det multikulturelle evangelium at man har rett til å stanse det, med alle midler.

Disse tankene drar veksler på historien, Det er ikke først gang kontrarevolusjonen har forsøkt å kvele en erupsjon av folkelig vilje. Jeg prøver ikke å idyllisere folket og bruker det ikke slik kommunister og nazister brukte begrepet. De ideologiserte det og mente de snakket på vegne av folket.

Jeg snakker om at bak Brexit-seieren lå vanlige mennesker som så at det pågikk en utvikling de ikke kunne være med på. De ville ha tilbake kontrollen over egne liv. Det var det det handlet om: Det britiske folk ville gjerne fortsette å være et folk.

Riktig mange bekjenner seg til den nye tid og det nye evangelium med åpne grenser. De har en tendens til ikke å ville snakke om skyggesidene. Det overlater de til kritikerne, og kritikerne har de en tendens til å behandle som motstandere. Det gjør at kløften er blitt stor.

Labour-MP Lammey var på BBCs Newsnight igår og sa at “vi” – han mente det riktige “vi”, det som har ungdommen på sin side, ikke kunne la seg regjere av en mobb. Folkeavstemningen er bare rådgivende og resultatet er galskap. Programledere syntes han gikk vel langt. Men da hadde vi hadde flere eksperter fortelle hvor komplisert dette kom til å bli, og BBC-korrespontendten Rob Watson la ut om kaoset som brer seg i Labour og blant toriene. En jus-professoren forteller at det rent formelt ikke lar seg gjøre å melde Storbritannia ut, og Nicola Sturgeon kunne gå inn og kreve nye folkeavstemning om løsrivelse.

Vi er bare på fjerde dagen etter Brexit. Det skal bli mange akter i dette dramaet.

Bolsjevikene kommer med lyset,bokstavelig talt: elektrifisering. Mot dem står militære, kirken og kapitalen. Bolsjevikene elektrifiserte, men hva var det de foret barna og arbeiderne med?