Et spøkelse går gennem Europa, højrepopulismens spøkelse. Alle magter i det nye Europa har forenet sig til en hellig alliance, for at fordrive dette spøkelse: Paven og EU-kommissionen, Merkel og Cameron, franske socialister og tysk politi. Og en samlet presse fra The Economist til Klassekampen. Af dette kan man slutte, at højrepopulismen anerkendes som en magt.

Så langt en parallelførelse til Det kommunistiske manifest. Højrepopulismen har imidlertid, de senere år, rystet Europas magthavere i en ganske anden grad end den gryende, kommunistiske bevægelse magtet, da dette manifest blev udgivet i 1848.

Men hvad står de for, de partier som, af sine modstandere ofte betegnes som “højrepopulistiske”? Etiketen veksler med andre begreb som “højreradikal”, “højreekstrem”, “yderliggående”, “ydre højre”, “nationalistisk” osv, hvoraf ingen er oplysende, men mest udtrykker journalistens modvilje, og tager sigter på uddefinering og sværtning. Da hovedstrøm-massemedierne ikke er interesseret i at formidle indsigt i, hvad disse partier reelt står for, får ikke avislæsere kundskab. Bortset fra, at man kan stole på at blive holdt ajour om kuriøse detaljer vedrørende enkeltpersoners uheldige optrædener. Sprogbarrierer gør det også vanskeligt at gå til kilderne på internet.

Partiprogrammet til AfD på norsk

Derfor er det et viktig bidrag Document nå kan bringe ved å offentliggjøre en fullstendig norsk oversettelse av programmet til et av de viktigste av de nye partiene, nemlig tyske Alternative für Deutschland, AfD.

AfD er bare 3 år gammelt, stiftet i 2013, først og fremst som en reaksjon på et begrenset politisk tema, nemlig EUs politikk for å berge euroen gjennom bl a redningaksjonene for Hellas. Allerede ved de første delstatsvalgene partiet stilte opp i, som fant sted i våres, fikk det mellom 12 og 24 % av stemmene, en ganske utrolig prestasjon for et helt ferskt parti. Partiet har også vist seg eksepsjonelt modent for alderen gjennom at det til partiets kongress i Stuttgart i april-mai forelå et meget omfattende programutkast. Det består av 14 kapitler og fyller 53 sider med liten skrift. Det er dette som nå er oversatt til norsk. Det kan ha blitt vedtatt noen avvik, men neppe store. Programmet formulerer partiets grunnleggende holdninger samt konkrete analyser og standpunkter på en lang rekke samfunnsområder. Det holder hva partinavnet lover, ved å formulere et helhetlig politisk og ideologisk alternativ for Tysklands videre vei.

Oversettelsen er et dugnadsarbeid utført av amatører. Man kan alltid diskutere og forbedre en oversettelse, og korrigerende innspill ønskes velkommen. Originalen finnes her.

Programmet er selvsagt innrettet mot tyske forhold, og derav på noen punkter vanskelig å forstå og hva gjelder enkelte detaljer mindre interessant. Hovedtyngden av teksten er imidlertid i høy grad gjenkjennelig og relevant både for Norge og andre vest-europeiske land. Med dette dokumentet bringer tyskerne de politiske avklaringer av grunnlaget for en alternativ kurs til den rådende, et langt stykke videre.

Forankring i Vestens demokratiske, humanistiske og frihetlige arv

Innledningsvis presenteres et verdigrunnlag som gir tilkjenne en klokkeklar forankring i Vestens demokratiske, humanistiske og frihetlige arv. To revolusjoner i moderne tid holdes fram: Den borgerlig-nasjonale oppstand i 1848 og oppstanden som førte til kommunismens fall og Tysklands gjenforening 140 år senere, i 1989.

For å styrke demokratiet går man inn for folkeavstemninger etter sveitsisk modell.

Programmet proklamerer med stolthet tilhørigheten til det tyske, og sier ”den nåværende overfokuseringen på epoken med nasjonalsosialisme må erstattes med en bredere historieforståelse, der også positive og identitetsbyggende aspekter av tysk historie blir inkludert.”

Et ”fedrelandenes Europa” skal erstatte dagens EU. Programmet støtter et europeisk samarbeid mellom selvstendige stater slik EEC opprinnelig var. Kritikken er derimot sterk av EU slik det fremstår etter Maastricht og Lisboa-avtalene fra 1992, med stadig sterkere overnasjonale aspirasjoner. Spesielt blir euroen gjenstand for en detaljert, instruktiv og nådeløs kritikk (2.4) som oppsummeres slik: ”Arven fra Europas historie er den demokratiske rettsstaten og fredelig sameksistens mellom suverene stater. Opprettelsen av eurosonen er med på å ødelegge de sivilisatoriske framskritt som er vunnet.”

AfD er tilhengere av frihandel. I motsetning til f eks Trump og Le Pens posisjoner er det intet snev av proteksjonisme. Ikke overraskende for et parti som aspirerer til makten i en eksportnasjon som Tyskland.

I næringspolitikken er programmet tydelig på prioritering av ”middelklassen”, som vi til dels har oversatt med små- og mellomstore bedrifter. De store multinasjonale selskapene får mange kritiske observasjoner.

Fronten mot globalisering retter seg særlig mot den politiske globalisering på EU-nivå og mot den gjeldende innvandringspolitikken. Partiet inntar en kritisk, men likevel kanskje overraskende positiv holdning til FN, der det kreves fast plass for Tyskland i Sikkerhetsrådet. Man vil opprettholde NATO-medlemskapet, men poengterer at alliansen må drive med forsvar, ikke engasjere seg utenfor sitt område.

”Sosial markedsøkonomi” og front mot sosialdemokratiet

Partiprogrammet er utpreget nærings- og innovasjonsvennlig og da selvsagt også i favør av markedsøkonomi. Man vil ha en ”sosial markedsøkonomi”, et slagord partiet deler med andre partier som har gått inn for dette i årtier, men AfD har tydelig brodd mot dagens byråkratiserte planøkonomi (10.2). Det vises til tenkere som har utviklet en etisk filosofi om dette. Programmet legger likevel ikke opp til en fullstendig ”privatisering” av det etiske og sosiale ansvaret, og går for eksempel inn for å beholde lovfestet minstelønn (5.3.)

Stikk i strid med hva man med rette kunne betegne som ”populisme” – å appellere til velgernes kortsiktige egeninteresser på bekostning av langsiktige og overordnete hensyn – går programmet inn for knallhard budsjettdisiplin med gradvis reduksjon av statens gjeld. Programet vil opprettholde grunnlovens skranke for gjeldsopptagelse og på tilsvarende måte innføre grunnlovsfesting av et tak på skatte- og avgiftsbyrden på borgerne (11.2).

Gjennomgående er ellers sammenheng mellom myndighet og kompetanse på den ene siden og ansvar for konsekvensene på den andre siden. Dette konkretiseres på flere nivåer: internasjonalt samarbeid (der EU og euroen illusterer det motsatte prinsipp), forholdet mellom delstatene i det føderale Tyskland (det må bli slutt på et system der Berlin mottar årlige subsidier på 3,5 milliarder euro, pkt 11.8), kommunenes stilling (de skal kunne gå konkurs), og på bedriftsnivå – innbefattet banker (2.5).

Programmet kan betegnes som en sammenhengnde ideologisk avgrensning mot sosialdemokratiet, selv om sosialdemokratiet aldri nevnes eksplisitt. Vekten på at vi er ”frie borgere” og kritikken av ”den stadige ekspansjon av statens oppgaver” utrykker dette på et overordnet nivå. Bortsett fra det som gjelder statens kjerneoppgaver, som er forsømt, skal ikke samfunnsproblemer adresseres med mer statsstyring og mer offentlige penger, men heller mindre av begge deler.

Konkrete standpunkter i tråd med dette, som at våpenloven ikke skal strammes inn (3.5) og fartsgrenser ikke innføres på motorveiene (14.5), vil få det til å rykke hos mange i et land om hvilket det er sagt ”vi er alle sosialdemokrater”, men uttrykker nettopp det at staten skal ha en grunnleggende tillit til borgerne og ikke detaljstyre og kontrollere dem. Et annet eksempel er det varme forsvaret for å bevare kontanter som betalingsmiddel, noe som formodentlig er et høyaktuelt tema i Tyskland. Opphevelse av adgangen til å bruke ”bargeld” vil føre til at ”nesten all økonomisk aktivitet mellom mennesker vil være gjenstand for myndighetenes innsyn” og ”påminner om en totalitær stat.” (11.10).

De som har som spesialitet å ri europeiske prinsipper på en måte som leder til undergraving av selve deres fundament, vil hevde at det er en motsetning mellom denne betoningen av borgerens frihet og programmets krav om myndighetsinngrep mot visse utslag av islams praksis, slik som kravet om et generelt forbud mot full tilsløring i form av burka og niqab i det offentlige rom og i offentlig tjeneste (7.6.5). Det representerer imidlertid ingen motsetning, hvis en forstår at forutsetningen for et fellesskap av frie borgere er et historisk oppstått kulturelt og identitetsmessig fellesskap der islam nettopp ikke hører hjemme.

Feminisme-kritikk

Et ektefødt barn av det moderne sosialdemokratiet er feminismen, som programmet tydelig avgrenser seg fra. Et klart eksempel er kravet om å avskaffe kjønnsforskning, dvs offentlig finansiering av denne (8.1.2) som en uvitenskapelig og ideologisk drevet akademisk disiplin. Likeledes avstandstagen fra kjønnspedagogikk, ”kjønnsnøyral” omforming av språket og kjønnskvotering i ulike sammenhenger. Ellers er kapittel 6 om familiepolitikken en sammenhengende antitese til hva den moderne (radikal-) feminismen står for. Kapittelet er helt sentralt i programmet og knytter an til grunnleggende utfordringer for det tyske og andre europeiske samfunn, som den demografiske utvikling og masseinnvandringen. Et sterkt retorisk tilsvar til (fortsatt) rådende holdninger er kap 6.7 med overskriften ”velkomstkultur for nyfødte og ufødte”. Det er ikke gjennom innvandring, men gjennom å stimulere til at tyskerne føder flere barn at problemene med synkende befolkning skal møtes. Inspirasjonen fra Thilo Sarrazins banebrytende bok ”Tyskland avskaffer seg selv” er tydelig.

Et avsnitt adresserer behovet for å rette på manglende likestilling, i fedres disfavør, som feminismen ikke har tatt tak i, men snarere forsterket: ”Etter et samlivsbrudd må det med tanke på barnets behov sikres at begge foreldre fortsatt kan ha kontakt med, og ha omsorg for, barnet på like fot.”

Miljø- og energipolitikk..

..er ikke mindre sentralt i tysk politikk enn i norsk. Programmet (kap 12) tar et klart og tydelig standpunkt mot troen på menneskeskapte klimaendringer på grunn av CO₂-utslipp_.

IPCC og deres modeller tilbakevises, og det hevdes at den tyske klimapolitikken med sine ambisjoner om transformasjon av samfunnet vil føre til at den personlige og økonomiske frihet blir ”massivt begrenset” og til redusert levestandard.

Politikken for subsidiering av fornybare energikilder blir grundig plukket fra hverandre. Også her er markedsøkonomi best. Oppsummert lyder det slik: ”Uten store strømlagringssystemer er omlegging til fornybar energi ikke mulig, med store strømlagringssystemer er den altfor dyr.”

Programmet åpner for ”fracking” (utvinning av olje og gass fra skifer) og kritiserer den utfasingen av kjernekraft som regjeringen tidligere har besluttet. Man vil ”tillate en levetidsforlengelse av fortsatt opererende atomkraftverk, de sikreste i verden.” (12.6)

Systemskifte i kriminal- og innvandringspolitkken

Et omfattende kapittel 3 om indre sikkerhet og justis slår innledningsvis fast at den indre sikkerhet i Tyskland er under kraftig svekkelse, og det tas ikke overraskende til orde for betydelige reformer – et systemskifte – med blant annet en kraftig skjerping av sanksjonene. At man vil senke den kriminelle lavalder til 12 år, har vakt bestyrtelse hos kommentatorer som i humanitær selvtilfredshet lukker øynene for den virkelighet som programmet beskriver, nemlig ”den økende brutalitet som utvises av unge kriminelle og den graverende problematikk med hyperaktive ungdomskriminelle”.

Til slutt i denne innledende presentasjonen skal vi omtale det som man av pressen kan få inntrykk av er det eneste partiet er opptatt av, nemlig innvandringspolitikken. Og spørsmålet er selvfølgelig helt sentralt. Det er viet et eget kapittel (9), men dukker opp også mange andre steder. Det er i kapittelet om Kultur, språk og identitet (7) man finner den kjente antitesen til Merkels tvetydige erklæring: Islam gehørt zu Deutschland. Dette kan forstås som en beskrivelse av et faktum. AfDs negasjon av dette er tydeligere i sitt budskap: Islam gehørt nicht zu Deutschland. Hvordan betydningsinnholdet best kan formidles på norsk kan likevel diskuteres. Vi har valgt ”Islam hører ikke hjemme i Tyskland”. Man kunne ut fra komteksten velge en mildere oversettelse som ”Islam er ikke tysk”. Kapitel 9 inneholder ellers en slik katalog over skarpe observasjoner og gode forslag at det er vanskelig å gjøre utvalg.

Øivind Østberg. advokat

Billedet: AfD består ikke kun af Frauke Petry, også Beatrix von Storch gør sig bemærket, så bemærket at hun har døgnkontinuerlig politibeskyttelse.