Når kirken svigter

I kampen mot islam blir den kristne kirke anklaget for unnfallenhet og feighet. Det som har kjennetegnet de siste års lære er pasifisme og mangel på mot til å akseptere striden i kampen for vår sivilisasjon. Det er lite igjen både av viljen til å identifisere fiender, som det å akseptere fysisk innsats for å forsvare seg. Martin Luther var i sin tid ikke redd for å kalle Tyrkia ondskapens mørke, og i kampen mot nazismen ba kirkens menn om velsignelse i korstoget for å frigjøre Europa. I dag er det imidlertid som om bønnen alene skal gjøre alt arbeide. Kristen tro er blitt en religion for de som ikke ønsker aktiv handling.

Men er det en rett forståelse av kristen tro?

En av de fremste formidlerne av den kristne tros mangfoldighet, var G.K. Chesterton, og i boka Ortodoksi tok han et kraftig oppgjør med dem som angriper kristendommen for at den enten bare er det ene eller det andre, fred eller krig. Et av Chestertons mål var å vise at det alltid har vært kirkens mål å holde to farger opp på samme tid, men uten å blande dem sammen.

Han skriver at slik er det også med beskyldningen om at kirken enten har vært preget av underdanighet eller maktlyst, Chesterton mener det ikke stemmer. Han peker på at det er sant at kirken ba noen menn om å kjempe og andre om å la være å kjempe. Og at det var sant at de som kjempet, var som lyn, og de som ikke kjempet var som statuer. Han ser det gode i å kjempe for det som er rett, på samme tid som det må være noe godt i pasifismen, men at det kirken i sin tid gjorde, var å hindre at disse to gode tendenser utelukket hverandre.

Middelalderens pasifister ble munker, mens krigerne ble korsfarere, begge deler like godt og riktig fra kirkens ståsted, og Chesterton skriver:

Pasifistene forsikrer oss alltid at når løven legger seg ved siden av lammet, da blir den som et lam. Men det er brutal anneksjonslyst og imperialisme fra lammets side. Det betyr jo ganske enkelt at lammet sluker løven i stedet for, som ellers, at løven sluker lammet. Det virkelige problem er: Kan løven legge seg ved siden av lammet og fremdeles beholde sin kongelige villskap? Det er dette problemet kirken har prøvd å løse, og miraklet er at det lykkes.

Chesterton skriver videre at det er denne oppdagelsen, at det er mulig å være barmhjertig, men samtidig streng, som er den nye likevekten i den kristne etikken. Han mener at hedenskapet er som en marmorsøyle som beholder sin reisning på grunn av de symmetriske proporsjoner, mens kristendommen er som er kjempemessig forreven og eventyrlig klippe som svaier ved den minste berøring, men den har allikevel tronet i årtusener fordi alle dens besynderlige utvekster holder den nøyaktig i likevekt. Samtidig er Chesterton klar på at kirken veldig lett kan la seg bli misbrukt, og da særlig hvis man svekker den ene tanken i forhold til en annen. Han peker på at den kristne hyrden ikke leder en flokk av sauer, men en horde av okser og tigre, av forferdelige idealer og fortærende dogmer, alle sammen sterke nok til å lage falske religioner med makt til å legge verden øde. Det var derfor så nødvendig å definere troens læresetninger så bestemt som mulig, også for at menneskene skulle få nyte alminnelige friheter, og han skriver:

Dette er eventyret om den ortodokse kristendom. Folk har fått for vane å snakke nokså tåpelig om ortodoksi som noe tungt og kjedsommelig og firkantet. Det har aldri vært noe så farlig og nervepirrende som rettroenheten. Den skaper sunnhet, og det er mye mer dramatisk å være sunn enn å være gal. Det betyr å holde seg i likevekt bak et spann av galopperende hester, slik at man svaier snart hit og snart dit, men likevel hele tiden beholder statuens ynde og matematikkens nøyaktighet. Kirken red i sine unge dager sterkt og hurtig på mang en stridshest. Men det er i høy grad uhistorisk å si at den drev en enkelt idé ut i vanvidd, i vulgær fanatisme. Den dreiet til høyre og venstre, akkurat passelig til å unngå dødelige hindringer. På den ene siden skilte den seg av med arianismens veldige masse, som var stivet opp av alle verdslige makter i den hensikt å gjøre kristendommen verdslig. I neste øyeblikk dreiet den av for å unngå en orientalisme som ville ha gjort den uverdslig. Kirken har aldri vært spak og medgjørlig, den har aldri vært respektabel. Det ville vært det letteste å ta imot arianismens jordiske makt. I det kalvinistiske syttende århundre ville det vært lett å falle i predestinasjonslærens avgrunn. Det er lett å være gal, det er lett å være kjetter. Det er alltid lett å la tidsånden få herredømmet, vanskeligheten er å beholde tøylene selv. Det er alltid lett å være moderne, akkurat som det er å være snobb. Å gå i disse fellene som mote etter mote og sekt etter sekt har stilt opp langs kristendommens vei, med all den villfarelse og alle de overdrivelser de representerer – det ville i sannhet ha vært lett. Det er alltid meget enkelt å falle, det er uendelig mange vinkler som fører til fall, det er bare én som gjør at vi står. Å falle i en av disse fellene fra gnostisisme til Christian Science, det er kjedsommelig liketil. Men å unngå dem alle sammen, det er et makeløst eventyr. Og for mitt syn er det som om den himmelske stridsvogn farer tordnende gjennom tidene, med sannheten svaiende på bukken, men uten å falle. Og slengt til jorden ligger alle de dumme kjetteriene.

Der var det igjen, dette ordet som vi ikke liker å høre; sannheten. Chesterton trodde, og var overbevist om at sannheten var i Gud, og at Gud var sannheten. En sannhet som begrenset Gud, på samme måte som den måtte begrense menneskets rett til å gjøre hva det selv ønsket. Og i en tid der biologi og kultur utfordres på de mest grunnleggende måter, og kirken ikke har annet å si enn at vi alle må være gode, uansett motstand, at sannheten finner vi alle på hver vår måte, er det grunn til å spørre om det ikke er lammets naivitet og godtroenhet som har fått sluke løvens kongelige villskap? Og er det derfor kirken ikke forstår islams a-moralske uforutsigbarhet eller kjønnskampens naturstridige premisser? Har kirken forkastet sannheten til fordel for en tidsånd preget av gudløs relativisme?