Mens Europa samler sig til mesterskab i fodbold, slider Europas muslimer med kravet til faste under deres hellige måned, ramadan. Fordi det kan være en påkendelse at arbejde uden mad i sommervarmen, foreslås det, at norske mus­limer hellere skal ta ferie for ikke at skulle sløjfe fasten. Så bør man måske også overveje at tilføje en ekstra bestemmelse for muslimer i ferieloven.

I Frankrig er der noget ganske andet, man tænker på i den hellige måned. Det er afsløret omfattende forsøg på indsmugling af våben og sprængstoffer til brug under fodboldmesterskabet. Der var tale om sådanne mængder, at våbnene formentlig neppe var til eget forbrug. Dette har sat kontinentet i alarmberedskab, og både USA og Storbritannien har givet deres borgere advarsler mod at rejse til Europa denne sommer. Også Udenrigsministeriet hel­gar­derer med for­sig­tige rejs­eråd. 

Vi har fått et inntrykk av at denne måne­dens hel­lighet har noe å gjøre med ter­ror­is­ters tilbøye­lighet til å slå til akku­rat da.  Poli­tikere vil sikkert ile til med for­sikringer om at dette årvisse sam­men­tr­e­f­fet ikke har noe med islam å gjøre, men det skjer også innrøm­melser fra kom­pe­tent hold, – at islamsk ter­ror net­topp har med islam å gjøre.Det er ikke bare i Brüs­sel og Paris det ter­roris­eres nå om dagen.  Den 8. juni smalt det igjen i Tel Aviv, og fire israelere mis­tet livet.  Ter­ror­is­tene, – to nære slek­t­ninger fra trak­tene omkring Hebron, – var utstyrt med hjem­me­lagde våpen og slo til mot en full­satt restau­rant, slik ”frigjøringskam­pen” mot sivil­be­folknin­gen i Tel Aviv også tidligere har vært prak­tis­ert fra palestinsk side.  Ter­ror­is­tene som hylles av ledelsen i Hamas for sine gjerninger ble begge arrestert.  Saken har skapt sterke inter­nasjonale reak­sjoner, men vestlige land føl­ger gamle opp­trukne spor.  Det har ennå ikke gått helt opp for Vesten at en ny realitet er i emn­ing i Midtøstenhvor det er nye mak­tkon­stel­lasjoner som gir Israels poli­tikk støtte.Til forskjell fra tidligere ter­rorhan­dlinger, tok det et døgn før det van­lige ekkoet fra Uten­riksmin­is­teren kom om at han fordøm­mer denne ter­rorhan­dlin­gen.  Han uttalte at ”… ingent­ing kan legit­imere vold mot uskyldige sivile,”  Men, finnes det skyldige sivile?  Hva er de skyldige i og hva legit­imerer i så fall vold mot dem?  Hva er det i det hele tatt uten­riksmin­is­teren mener kan legit­imere vold, – eller slår han bare om seg med departe­men­tale floskler?

Det spørsmålet som reiser seg så vel for den jevne israeler som for myn­dighetene i lan­det er hvilke nye tiltak som må iverk­settes for å redusere eller kon­trollere ter­ror­faren.  Vi øyner et møn­ster som likner intifadaen vi hadde for 15 år siden hvor det vik­tig­ste langsik­tige forsvarstil­taket var en sikker­hets­bar­riere mot de områ­dene hvor ter­roren mot Israel har sitt arnested.  Men ingen slike tiltak kan gi garanti mot ter­ror.  Det som der­for også i fort­set­telsen vil måtte bli israelske myn­digheters valg, er å forsterke de tiltak­ene som allerede er iverk­satt, og belage seg på å måtte holde fast på denne poli­tikken i all over­skuelig fremtid.

Å forestille seg at man i en slik situ­asjon kan skape fred basert på en tostat­sløs­ning er en farlig illusjon.  Dette er israelske myn­digheter smertelig klar over.  Det finnes ikke noen myn­dighet eller organ­isas­jon på palestinsk side som tilnærmelsesvis vil være i stand til å kon­trollere islamsk ter­ror mot den jødiske staten.  Det palestinske sam­fun­net er, i likhet med alle andre ara­biske sam­funn, split­tet opp i grup­peringer som holder fast ved sine tradis­joner for stamme- og klan­til­hørighet, hvor uenighet gjøres opp gjen­nom blod­fei­der heller enn ved demokratiske valg.  Det finnes erfar­ingsmes­sig bare én sam­funns­mod­ell som klarer å kon­trollere dette sosiale og poli­tiske kaoset, nem­lig et mil­itært sterkt og bru­talt dik­tatur som har tilslut­ning fra dominerende lokale stam­me­høvdinger og krigsh­er­rer.  Norske poli­tikere og mediefolk har aldri forstått dette.

Det er denne uun­ngåelige og allest­ed­snærværende realiteten Israels reg­jer­ing til enhver tid må forholde seg til.  En fred­sav­tale med en palestinsk ”pres­i­dent” vil ikke ha annen legit­imitet enn den han per­son­lig og på vegne av sin egen organ­isas­jon kan gi avtalen.  Slik forhold­ene på palestinsk side er, ville en fred­sav­tale måtte reforhan­dles hver gang en ny ”pres­i­dent” med en annen organ­isas­jon­s­mes­sig mak­t­base over­tar ledelsen.

De ”stats­byggende” tiltak­ene som er gjort for å kval­i­fis­ere de palestinske selvstyre­myn­dighetene til å for­valte en palestinsk stat, har vært vel­mente fra de lan­denes side som har støt­tet pros­essen, og de er ikke nød­vendigvis alle sam­men like bortkast­ede.  Israels opp­gave vil imi­dler­tid i årene fre­mover være å utvikle en form for kon­flik­tkon­troll som både vil gjøre tilværelsen mer lev­elig i Israel og som en gang i en mulig fremtid vil kunne frigjøre det palestinske sam­fun­net fra den islamistiske ter­ror­is­mens jern­grep og lede fram­tidige gen­erasjoner av folket inn på et fre­delig spor.  Det vil blant annet kreve at bevil­gende myn­digheter i land som Norge beg­yn­ner å stille strenge krav til hva deres human­itære bis­tand fak­tisk brukes til av de palestinske myn­dighetene.

Tors­dag kunne FNs gen­er­alsekretær Ban Ki-moon fortelle at Saudi-Arbia og dets allierte i regio­nen, tvang ham til å fjerne Saudi-Ara­bia fra lis­ten over land som er ans­varlig for at hun­drevis av barn er drept pga krig og over­grep. For Saudi-Ara­bias del er det snakk om kri­gen i Jemen. Men kongedøm­met fant seg ikke i å bli hengt ut på denne måten og truet med å droppe alle støtte til FN-sys­temet. Det fikk med seg allierte og til sam­men ville det ført til et inntek­ts­bort­fall FN ikke kunne leve med. Ban Ki-moon ble tvunget til retrett.

Ban Ki-moon, the U.N. sec­re­tary-gen­eral, con­firmed Thurs­day he was essen­tially black­mailed into remov­ing the Saudi-led mil­i­tary coali­tion in Yemen from a U.N. black­list of coun­tries, rebel move­ments, and ter­ror­ist groups that have killed, maimed, or oth­er­wise abused chil­dren in con­flict.

The move fol­lows For­eign Pol­icy’s exclu­sive report Tues­day that Saudi Ara­bia pri­vately threat­ened to break rela­tions with the United Nations and cut hun­dreds of mil­lions of dol­lars in human­i­tar­ian and coun­tert­er­ror­ism funds if it was not taken off the list. In response to the threat, Ban agreed Mon­day to remove Saudi Ara­bia and its allies from the black­list, pend­ing a joint review of the mat­ter by the U.N. and rep­re­sen­ta­tives of the Saudi-led coali­tion.

..

Ban told reporters in a pre­pared state­ment that unnamed coun­tries threat­ened to cut off finan­cial sup­port for vital U.N. pro­grams if Saudi Ara­bia and its allies were not removed from the list.

U.N. offi­cials said Ban received calls of protest from senior offi­cials from Saudi Ara­bia, Jor­dan, the United Arab Emi­rates, and other close Saudi allies who demanded the stigma be lifted.

Pri­vately, U.N.-based offi­cials said senior Saudi rep­re­sen­ta­tives, includ­ing For­eign Min­is­ter Adel al-Jubeir, threat­ened to cut fund­ing to such vital pro­grams as those for dis­placed Pales­tini­ans and des­ti­tute Yeme­nis. They also said Riyadh raised the specter that other Arab nations, prin­ci­pally the oil-rich Per­sian Gulf states, would also fol­low suit, risk­ing bil­lions of dol­lars in human­i­tar­ian aid com­mit­ments.

Utspillet sier noe om hvor lite Saudi-Ara­bia bryr seg om men­neskene det hjelper. Man anklages for over­grep, og svarer med et nytt.

Ban Ki-moon sa det var en smertelig avgjørelse.Delisting the Saudi-led coali­tion “was one of the most painful and dif­fi­cult deci­sions I have had to make,” Ban said. “I … had to con­sider the very real prospect that mil­lions of other chil­dren would suf­fer griev­ously if, as was sug­gested to me, coun­tries would defund many U.N. pro­grams. Chil­dren already at risk in Pales­tine, South Sudan, Syria, Yemen, and so many other places would fall fur­ther into despair.”

U.N. Chief Says He Went Soft on Saudi Ara­bia and Allies to Avoid Aid Cut