Terrorens hellige måned

Mens Europa samler sig til mesterskab i fodbold, slider Europas muslimer med kravet til faste under deres hellige måned, ramadan. Fordi det kan være en påkendelse at arbejde uden mad i sommervarmen, foreslås det, at norske muslimer hellere skal ta ferie for ikke at skulle sløjfe fasten. Så bør man måske også overveje at tilføje en ekstra bestemmelse for muslimer i ferieloven.

I Frankrig er der noget ganske andet, man tænker på i den hellige måned. Det er afsløret omfattende forsøg på indsmugling af våben og sprængstoffer til brug under fodboldmesterskabet. Der var tale om sådanne mængder, at våbnene formentlig neppe var til eget forbrug. Dette har sat kontinentet i alarmberedskab, og både USA og Storbritannien har givet deres borgere advarsler mod at rejse til Europa denne sommer. Også Udenrigsministeriet helgarderer med forsigtige rejseråd.

Vi har fått et inntrykk av at denne månedens hellighet har noe å gjøre med terroristers tilbøyelighet til å slå til akkurat da. Politikere vil sikkert ile til med forsikringer om at dette årvisse sammentreffet ikke har noe med islam å gjøre, men det skjer også innrømmelser fra kompetent hold, – at islamsk terror nettopp har med islam å gjøre.Det er ikke bare i Brüssel og Paris det terroriseres nå om dagen. Den 8. juni smalt det igjen i Tel Aviv, og fire israelere mistet livet. Terroristene, – to nære slektninger fra traktene omkring Hebron, – var utstyrt med hjemmelagde våpen og slo til mot en fullsatt restaurant, slik ”frigjøringskampen” mot sivilbefolkningen i Tel Aviv også tidligere har vært praktisert fra palestinsk side. Terroristene som hylles av ledelsen i Hamas for sine gjerninger ble begge arrestert. Saken har skapt sterke internasjonale reaksjoner, men vestlige land følger gamle opptrukne spor. Det har ennå ikke gått helt opp for Vesten at en ny realitet er i emning i Midtøstenhvor det er nye maktkonstellasjoner som gir Israels politikk støtte.Til forskjell fra tidligere terrorhandlinger, tok det et døgn før det vanlige ekkoet fra Utenriksministeren kom om at han fordømmer denne terrorhandlingen. Han uttalte at ”… ingenting kan legitimere vold mot uskyldige sivile,” Men, finnes det skyldige sivile? Hva er de skyldige i og hva legitimerer i så fall vold mot dem? Hva er det i det hele tatt utenriksministeren mener kan legitimere vold, – eller slår han bare om seg med departementale floskler?

Selv om vi heller ikke skal legge for mye i slike fordømmelser, som jo er helt uforpliktende, er dette likevel en detalj i bildet. En alvorlig terrorhandling i den samme byen hvor Utenriksdepartementet har valgt å gjemme bort sin ambassade, er tross alt bemerkelsesverdig, spesielt ettersom det bare er noen få dager etter at Utenriksministeren var i Paris for å forsøke å gjenopplive den fredsprosessen som både palestinerne og israelerne for lengst har skrinlagt.

Det spørsmålet som reiser seg så vel for den jevne israeler som for myndighetene i landet er hvilke nye tiltak som må iverksettes for å redusere eller kontrollere terrorfaren. Vi øyner et mønster som likner intifadaen vi hadde for 15 år siden hvor det viktigste langsiktige forsvarstiltaket var en sikkerhetsbarriere mot de områdene hvor terroren mot Israel har sitt arnested. Men ingen slike tiltak kan gi garanti mot terror. Det som derfor også i fortsettelsen vil måtte bli israelske myndigheters valg, er å forsterke de tiltakene som allerede er iverksatt, og belage seg på å måtte holde fast på denne politikken i all overskuelig fremtid.

Å forestille seg at man i en slik situasjon kan skape fred basert på en tostatsløsning er en farlig illusjon. Dette er israelske myndigheter smertelig klar over. Det finnes ikke noen myndighet eller organisasjon på palestinsk side som tilnærmelsesvis vil være i stand til å kontrollere islamsk terror mot den jødiske staten. Det palestinske samfunnet er, i likhet med alle andre arabiske samfunn, splittet opp i grupperinger som holder fast ved sine tradisjoner for stamme- og klantilhørighet, hvor uenighet gjøres opp gjennom blodfeider heller enn ved demokratiske valg. Det finnes erfaringsmessig bare én samfunnsmodell som klarer å kontrollere dette sosiale og politiske kaoset, nemlig et militært sterkt og brutalt diktatur som har tilslutning fra dominerende lokale stammehøvdinger og krigsherrer. Norske politikere og mediefolk har aldri forstått dette.

Det er denne uunngåelige og allestedsnærværende realiteten Israels regjering til enhver tid må forholde seg til. En fredsavtale med en palestinsk ”president” vil ikke ha annen legitimitet enn den han personlig og på vegne av sin egen organisasjon kan gi avtalen. Slik forholdene på palestinsk side er, ville en fredsavtale måtte reforhandles hver gang en ny ”president” med en annen organisasjonsmessig maktbase overtar ledelsen.

De ”statsbyggende” tiltakene som er gjort for å kvalifisere de palestinske selvstyremyndighetene til å forvalte en palestinsk stat, har vært velmente fra de landenes side som har støttet prosessen, og de er ikke nødvendigvis alle sammen like bortkastede. Israels oppgave vil imidlertid i årene fremover være å utvikle en form for konfliktkontroll som både vil gjøre tilværelsen mer levelig i Israel og som en gang i en mulig fremtid vil kunne frigjøre det palestinske samfunnet fra den islamistiske terrorismens jerngrep og lede framtidige generasjoner av folket inn på et fredelig spor. Det vil blant annet kreve at bevilgende myndigheter i land som Norge begynner å stille strenge krav til hva deres humanitære bistand faktisk brukes til av de palestinske myndighetene.

Mannen bak tronen: Saudi-Arabias maktfulle prins, forsvarsminister Mohamed bin Salman og innenriksminister Mohammed bin Nayef.

Torsdag kunne FNs generalsekretær Ban Ki-moon fortelle at Saudi-Arbia og dets allierte i regionen, tvang ham til å fjerne Saudi-Arabia fra listen over land som er ansvarlig for at hundrevis av barn er drept pga krig og overgrep. For Saudi-Arabias del er det snakk om krigen i Jemen. Men kongedømmet fant seg ikke i å bli hengt ut på denne måten og truet med å droppe alle støtte til FN-systemet. Det fikk med seg allierte og til sammen ville det ført til et inntektsbortfall FN ikke kunne leve med. Ban Ki-moon ble tvunget til retrett.

Ban Ki-moon, the U.N. secretary-general, confirmed Thursday he was essentially blackmailed into removing the Saudi-led military coalition in Yemen from a U.N. blacklist of countries, rebel movements, and terrorist groups that have killed, maimed, or otherwise abused children in conflict.

The move follows Foreign Policy’s exclusive report Tuesday that Saudi Arabia privately threatened to break relations with the United Nations and cut hundreds of millions of dollars in humanitarian and counterterrorism funds if it was not taken off the list. In response to the threat, Ban agreed Monday to remove Saudi Arabia and its allies from the blacklist, pending a joint review of the matter by the U.N. and representatives of the Saudi-led coalition.

..

Ban told reporters in a prepared statement that unnamed countries threatened to cut off financial support for vital U.N. programs if Saudi Arabia and its allies were not removed from the list.

U.N. officials said Ban received calls of protest from senior officials from Saudi Arabia, Jordan, the United Arab Emirates, and other close Saudi allies who demanded the stigma be lifted.

Privately, U.N.-based officials said senior Saudi representatives, including Foreign Minister Adel al-Jubeir, threatened to cut funding to such vital programs as those for displaced Palestinians and destitute Yemenis. They also said Riyadh raised the specter that other Arab nations, principally the oil-rich Persian Gulf states, would also follow suit, risking billions of dollars in humanitarian aid commitments.

Utspillet sier noe om hvor lite Saudi-Arabia bryr seg om menneskene det hjelper. Man anklages for overgrep, og svarer med et nytt.

Ban Ki-moon sa det var en smertelig avgjørelse.Delisting the Saudi-led coalition “was one of the most painful and difficult decisions I have had to make,” Ban said. “I … had to consider the very real prospect that millions of other children would suffer grievously if, as was suggested to me, countries would defund many U.N. programs. Children already at risk in Palestine, South Sudan, Syria, Yemen, and so many other places would fall further into despair.”

U.N. Chief Says He Went Soft on Saudi Arabia and Allies to Avoid Aid Cut