Den algeriske for­fat­ter Boualem Sansal (f. 1949) vandt i 2015 Det franske akademis pris for bedste roman med sin bog «2084 — Slutten på verden», en fremtidsvision om et totalitært religiøst diktatur, som det er umuligt ikke at associere med islam.

Sidst søndag gav han et interview til den tyske avis Welt am Sonntag, hvor han lægger for dagen en stærk pessimisme på Europas vegne. Han sier, at Europa knapt udviser vitalitet, og spår at islam kommer til at sprænge vores samfund i stykker – hvilket også må forstås som en udfordring til samtiden om at forhindre det.

Den 9. mars 2016 skrev vi om Sansal i forbindelse med et interview han, kort tid i forvejen, havde givet til Corriere della Sera. I den sammenhæng lod undertegnede det falde et hjertesuk, om at islamkritisk litteratur – selv skønlitteratur som den i komposition og tittel Orwell-inspirerede roman – sjælden udkommer på norsk. Sansal er derimod udkommet med to bøger på dansk: Tyskerens landsby (2012) og Tilbage til Rue Darwin (2013), begge på forlaget Turbine.

Det er derfor særlig gledelig at konstatere at en artikkel i Aftenposten den 25. marts gør hjertesukket til skamme: Forlaget Bokvennen har sikret sig rettighederne til «2084», og udgivelse på norsk skal være nært forestående.

Boualem Sansal

Det er Martina Meister, der har interviewet forfatteren – som i øjeblikket er i Paris og rejser ofte. Samtalen kredser naturligt meget om Tyskland, men de taler først om romanen:

Welt am Sonntag: Monsieur Sansal, Deres bog er svært dyster. Hos Orwell findes der i det mindste en kærlighedshistorie.

Boualem Sansal: Jeg ønskede også noget opmuntrende. Men i den islamistiske verden havde kærlighed ikke været troværdig. Orwell kan have været en ateist kommunist, men hans forestillingsverden var præget af kristendommen. I kristendommen er det kærligheden, der former livet.

Det er ingen dårlig attest den sekulære muslim giver vår religion:

Den former ikke bare livet, men også selve religionen.

Tanken om forløsning gennem kærlighed er allestedsnærværende i det kristne univers. I islam findes kun morskærlighed og kærlighed til Gud. Kvinderne er skjult i kærligheden, og spilder ingen egen rolle. Kærligheden er jo nettop dét, som islam bekæmper.

Skrækvisionen om det islamske diktatur, med et “psykopoliti” der læser folks tanker og offentlig henretter dem der tenker fejl, er blevet en bestseller. Sansal forklarer hvorfor:

Selv om Deres bog ikke er fornøjelig læsning, har den i Frankrig alene blevet solgt i over 300.000 eksemplarer. Hvordan forklarer De denne succes?

Folk er i færd med at vågne op. De forstår at islamiseringen ikke er noget lokalt fænomen, men at den rammer hele Europa. Vi er alle ængstelige, selv om nogle ikke vil indrømme det.

Sansal skyder ind, at folk i muslimske lande er endnu mere bange for islamismen, end europæerne er. Meister antyder at Paris måske har forandret det. Ikke i januar, men i november, replicerer forfatteren. Bataclan blev opfattet som værre end Charlie Hebdo. Om sidstnævnte siger han:

De fleste kunne forstå motivet. De hadde jo faktisk publiceret blasfemi. Folk sagde: Det er galt at dræbe, men se, hvad de hadde gjort …

I folks bevidsthed var 13. november noget helt andet:

Bataclan var et islamistisk angrep, hvor de andre ble angrepet for det de var, for sin kultur og sin livsstil. Det var et sted for unge mennesker, som barene, stadion – steder som Vesten består av.

Dette skjer i samsvar med en krig som, uten at det blir forstått, stadig i hovedsak er åndelig:

Men islamistene ville jo utløse nettopp denne bevisstgjøringsprosessen. De vet at de ikke kan beseire Vesten militært. De kan ikke en gang beseire de svake arabiske statene. Derfor må de få Vesten til å ødelegge seg selv. De ønsker å splitte samfunnet, og hvis de lykkes med det, vil alt styrte sammen av seg selv.

Meister trekker en sammenligning mellom Sansal og noen av samtidens franske intellektuelle, som hevder at islam er i ferd med å fortrenge sivilisasjonen.

Men egentlig sier De jo det samme. Går vår kultur under?

Som demokrat ser jeg med dyp beklagelse at sivilisasjonen vår går under, for den har satt menneskeligheten over alt annet, selv om dens overdrivelser forlengst har skadet oss.

Intervjueren lure på hvorfor Sansal blir boende i Algerie, hvor det er farlig for ham. “Jeg yter motstand,” repliserer han.

Kan man kjøpe boken Deres i Algerie?

Etterhvert kan man det, men det har tatt flere måneder. Til å begynne med trodde folk at den var forbudt. Man har skaffet seg den under disken. I januar var den plutselig over alt. Skjønt ”overalt” er ikke det rette ordet – bare i de få bokhandlene som fortsatt finnes. Etter uavhengigheten fantes det 150 kinoer og 250 bokhandler i Algerie. I dag finnes det ikke en eneste kino, og kanskje fire-fem bokhandler i Alger. Til gjengjeld er det kommet tusenvis av nye moskéer.

Samtalepartnerne begynner å snakke om Tyskland. Den algeriske forfatteren mener landet ligger svært dårlig an, kanskje dårligst. Det har vært naivt å ta imot over en million flyktninger, hvorav de fleste er muslimer, sier han.

Naivt på hvilken måte?

Fordi Tyskland i lang tid har innbilt seg at det ikke var rammet av problemene. Islam var i Frankrike og i Storbritannia, men ikke hos oss. Og på grunn av krigserfaringene er Tyskland blitt et ekstremt tolerant samfunn. Det blir utnyttet. Da de algeriske islamistene ble fordrevet, fikk de opphold i Tyskland, hvor de ble anerkjent som politiske flyktninger.

Frankrike og Storbritannia er i parentes bemerket utenrikspolitisk drevne stormakter, og de har en større evne til kynisme enn et Tyskland med tendens til at romantisere og forbanne seg på at man skal klare ting.

Til tross for at Sansal ikke har så mye konkret å si om Tyskland, fornemmer han altså en mangel på åndelig beredskap. Fienden er det ute, og han vil gjøre seg bemerket.

Hva slags belegg har De for at denne kulturkrigen allerede pågår også i Tyskland, og at islamiseringen av samfunnet går fremover?

Det klareste beviset er Bataclan. De angrep ikke en militærforlegning, men et konsertlokale, for de ønsket ingen klassisk maktovertagelse, de ville snarere føre en kulturkamp. For det andre kan man bare kaste et blikk på den arabiske verden, hvor denne kampen føres helt åpenlyst og uforstyrret. For Tysklands del er jeg ikke så sikker på hva som skjer. Tyrkisk islam kan ikke sammenlignes med nordafrikansk. Tyrkerne som kom til Tyskland på 70-tallet, arbeidet fra første stund i industrien. I Frankrike overlot man innvandrerne til seg selv. Man blandet sammen algeriere og togolesere, og innlosjerte dem til å begynne med under umenneskelige forhold.

I Tyrkia ser vi hvordan samfunnet islamiseres under Erdogan. Hvordan ser De på utviklingen?

Det religiøses tilbakekomst, fremfor alt blant unge mennesker, forurenser hele samfunnet, og det vil man snart merke i Tyskland også.

Vi har nettopp sett denne innblandingen, eller forurensningen om man vil, i forbindelse med Böhmermann-saken.

Erdogan oppfører seg som en kalif, tyrkerne forholder seg til ham som undersåtter, og han har også bygget seg et palass allerede. Det osmanske riket var uten tvil det voldeligste kalifatet i den islamske verden. Vi opplever nå en retur til denne volden. Erdogan vil gjenoppbygge kalifatet, men han vet at araberne aldri vil godta det. Kanskje tenker han på å utvide riket sitt til Europa. Av denne grunn er Tyskland mest truet.

Samtalen tar en særdeles uventet vending, idet forfatteren nærmest psykoanalyserer de andre europeernes forhold til Tyskland:

Mener De på grunn av tyrkerne eller på grunn av flyktningene?

Hverken det ene eller det andre, men på grunn av at alle europeere bærer nag til Tyskland. Tyskland er rikt, innflytelsesrikt og overordentlig godt organisert. Folk drømmer ikke om annet enn en nedtur for Tyskland. Den ene drømmen utfyller den andre. Og Erdogans drøm deles av mange europeere.

Konsekvensene blir ikke hyggelige. Sansals dom er nådeløs:

Tenker man tanken helt ut, betyr jo det at vi vil leve under Erdogans kalifat i Tyskland. Det lyder helt absurd. Er Europa ved veis ende?

Ja. Det har ikke lenger noen fremtid.

Ytringsfriheten er allerede fjernet på en raffinert måte, og mer står for tur:

Kan De fortsatt si hva De tenker i Europa?

Nei. Det er slutt med det. På den ene siden blir jeg invitert fordi man trenger å høre andre oppfatninger som ikke er politisk korrekte. Men samtidig er man redd for at jeg lager ubehageligheter.

Hva er det De ikke kan si?

Det sier ingen rett ut, det er mye mer subtilt. Men all kritikk av islam skaper problemer. Som om man i dag kan kritisere alt, til og med Gud, men ikke islam.

Er De islamofob, Monsieur Sansal?

Ikke i den forstand ordet vanligvis brukes. Jeg liker ikke islam, jeg tror ikke på den, og jeg fastslår at den ikke bare er en fare, men en enorm fare. Den vil sprenge vårt samfunn i stykker.

Sivilisasjonen har som antydet en svak fiende. Det må bety at vi selv er blitt noen blautfisker, resonnerer Meister.

Mangler vi tilstrekkelig mot og overbevisning for å kunne forsvare våre verdier?

Islamistene kjemper svært modig for det de tror på. Det skal de ha. Når det gjelder oss selv, må jeg dessverre si: Det finnes ikke noe som ansporer oss. For ordet frihet var vi tidligere villige til å gå til verdens ende. I dag klinger det hult.

Hva med demonstrasjonene etter Charlie Hebdo? spør Meister. Peker ikke de i en annen retning? Det var bare føleri, svarer Sansal (og minnet om teddybjørnene i gatene bekrefter vel det). Når folk overveldes av følelser, inntreffer det han kaller “et vanvittig kollektivt hykleri” – noe man kan legge til at vi også har sett i vårt eget land.

Mener han så at spillet er over? Ikke nødvendigvis. Noe uventet kan skje. Og det trenger ikke å være et mirakel. Når betingelsene ligger til rette for det, vil noe utløses. Vi vet ikke hva dette noe er.

Skal vi ta tittelen på boken Deres – ”Slutten på verden” – bokstavelig? Finnes det ikke håp?

Som De vet er en bagatell, en idé eller en setning mange ganger nok til at alt tar en ny vending. I Algerie gikk ordene fra forfatteren Tahar Djaout gjennom landet som ild i tørt gress. Folk følte hvordan skylappene falt. Han hadde rett. Ordene hans inngav mot.

Hva hadde han sagt?

Med sitt beskjedne smil sa han i et intervju: ”Tal, og du dør. Ti stille, og du dør også. Altså: Tal og dø.” En uke senere var han myrdet.

Etter mordet på Djaout i 1993 pågikk borgerkrigen i Algerie i nesten ti år til. Måtte det ende bedre på vår side av Middelhavet.

Die Welt (Documents oversettelse)