Kunstneren Thomas Knarvik er ved å sette spor etter seg. Hans bøker utkommer ikke i Norge, men fra sitt “eksil” i utlandet lykkes han å påvirke norsk debatt. At han ble utestengt fra Facebook forrige helg var et bevis på det. “Noen” var blitt kraftig irritert over hans satire, som begynner å tiltrekke seg større oppmerksomhet.

Satire er et farlig våpen. Smaksdommere som Lars Gule tror de må beskytte publikum, men faktum er at Thomas Knarvik ved sine collager driver “undervisning” og utvikler publikums dømmekraft. Det gjør han ved hele tiden å kommentere aktuelle personer og begivenheter.

Venstresiden synes det var morsomt så lenge satiren rammet andre enn dem selv. Som da Hanna Kvanmo sa til Kåre Kristiansen: – Ta vekk den klamme prestehånda di.

Men når en helt annen, tyngre og klammere prestehånd melder seg, blir fallhøyden stor for de som ikke forstår dobbeltkommunikasjonen de selv driver med. Årets Oslo-borger var gefundenes fressen for en satiretegninger.

Knarvik: Mohsan Raja og debattredaktør i VG, Hans Petter Sjølie.

Satire har alltid tatt fatt i der hvor det er diskrepans mellom det personen utgir seg for og det han viser uten å være klar over det. Det er klart at katolske geistlige som lar sin sans for unge gutter får fritt utløp, stiller seg laglig til for hogg.

En ny klasse skinnhellige

Vår tid har fått en egen klasse skinnhellige; folk som messer om godhet og menneskeverd, men i praksis viser helt andre sider. Jean-Claude Juncker har noe til felles med Jonas Gahr Støre og Stefan Löfven eller en David Cameron: Hele establishment er midt oppe i en tillitskrise, og det er en av hovedforklaringene på de sterke politiske rystelsene vi ser.

Satire er en måte å se verden fra en annen vinkel på. Den kloke forstår det. Hvis du forsøker å fordrive den, vil du bare øke dens appell.

En fyr som Lars Gule ser ikke dette. Han er, som kommissærtype, blottet for humor og selvironi og disponerer med den største selvfølgelighet over ord som “menneskeverd” og piskeordene: rasisme, fremmedfrykt osv.

Gule er eksempel på en type som har dukket opp igjen og igjen i historien. De tiltrekkes av en bestemt rolle som er disiplin og straff, håndhevet av dem selv. Med makt.

Med sin selvhøytidelighet, som fortsterkes av medienes overdrevne bruk av ham, er Gule sin egen verste fiende. Han er en vandrende satirefigur.

Dette har definitivt noe med at den offisiøse selvhøytidelige retorikken er ved å få noe latterlig ved seg. Den offentlige personen som ikke fornemmer hvordan persepsjonen av ham forandrer seg, blir en taper. Ted Cruz hadde tapt da han begynte å se latterlig ut på TV. Da han lanserte Carly Fiorina som visepresidentkandidat var hans tale nærmest standup.

Trump har så langt lykkes å betvinge mediene. Det er en utrolig bedrift i vår mediestyrte tid. Hillary Clinton snakker mediene etter munnen, men hun ser komisk ut i sin selvhøytidelighet, hvor hun sitter og feller dommer over motstanderen for å være unfit to govern, og samtidig synker tilliten til henne blant velgerne. Ett ord forklarer hvorfor det går galt: Ydmykhet. Med så mange svin på skogen vil amerikanerne se litt ydmykhet før de vurderer å stemme på henne. I stedet ser de en arrogant, selvgod politiker.

Derfor går hun “ned”.

Satire kan melde seg når man minst venter det. I medieverdenen har man ikke kontroll over hvordan man fremstår. Men det vil Gule, Rune Bergund Steen og Snorre Valen ha. De blir rasende når noen pirker i deres selvbilde,

Ikke våg å le av meg og kameraten min/Allah 

Knarvik: Rune Berglund Steen, Antirasistisk senter

Det er venstresidens gamle nemesis. De har aldri likt humor som rammer dem selv. Kapitalister med flosshatter, arbeidere med kropper av stål er ok. Men ikke kødd med kameraten min, betyr i dag: Ikke våg å le av meg, ikke kødd med Allah eller muslimene.

Gule, Berglund Steen, Ali Esbati & Co har forstått at muslimers kulturelle analfabetisme gjør dem til takknemlige klienter. De kan bli nyttig stemmekveg mot den folkelige protest som er ved å reise seg mot politisk korrekthet, dvs politisk galskap: De mobliserer Allah og muslimene, anstendigheten og bruker nazismen som historisk svøpe. En ganske potent kombinasjon.

Men den forutsetter at det ikke finnes kritikere som kan påpeke at disse menneskene de facto er allierte med menneskene som truer kunstnere til taushet og endog dreper dem. For hvis demokratiet var potent og tok kampen opp mot terroren og truslene, ville det rulle helt andre hoder: Da ville hatpredikanter og islamister få det tøft og terroristene ville bli ekspedert hinsides. Det ville være non pardon.

Men så lenge det er hatpredikantene som går fri og de som blir truet som må gjemme seg og aldri kan bevege seg utendørs uten massiv politibeskyttelse, er kommissærenes potens intakt.

Elev av Lars Vilks

Det er et viktig poeng at Thomas Knarvik er tidligere elev av Lars Vilks. Rett etter angrepet på Krudttønden skrev Knarvik en innsiktsfull kommentar: Terror mot kunstneren Lars Vilks hvor han nettopp påpeker det groteske i at det er kunstneren som må gjemme seg og de som vil slå ham ihjel som går fri.

At demokratiet finner seg i denne situasjonen undergraver dag for dag vår ytringsfrihet. Den jobben overlates noen få, og når disse blir overlatt til seg selv, sier demokratiets forvaltere i praksis: – Sorry, vi kan ikke hjelpe dere.

Livvakter er bare en erstatning. Det er ikke noe svar.

Det finnes en slags kristen nestekjærlighet eller gylden regel til stede i politikken: Du skal gi folk the benefit of the doubt. Du skal ikke ta alt i verste mening.

Verre enn løgn

Men kommissærtypene går enda lenger: De konstruerer sammenhenger som ikke er der. De lar ikke den andre få en sjanse.

Det er grunnen til at typer som Gule, Valen, Berglund Steen og Esbati er synkende stjerner. Deres tricks virker ikke lenger. Folk har gjennomskuet dem. De ser hva de virkelig driver med.

Snorre Valen serverer seg selv nærmest på et fat: Han ser nazister under enhver busk. Han mente at Documents forside minnet om Der Stürmer. På venstresiden har det alltid vært trumf å dra nazi-kortet. Men nå virker det ikke lenger. Av to grunner: Fordi Ed MacLachlans milde tegninger ikke bærer noen likhet med Der Stürmer og fordi Europa står overfor trusler som virkelig minner om Der Stürmer. Disse truslene snakker Valen, Gule og Berglund Steen svært lite om. De forsøker tvertimot å nedgjøre de som er opptatt av å bevisstgjøre europeere om farene.

Bevisstgjøring

På 60-tallet var ordet bevisstgjøre et nøkkelord. Vi skulle bevisstgjøre folk om undertrykkelse, også deres egen. Både arbeidere og kvinner. Som hippier ville vi frigjøre oss selv.

Dette begrepet var selve essensen av 60-tallet. Nå står de som fortsatt kaller seg radikale for det motsatte: De forsøker av all kraft å hindre bevisstgjøring ved hjelp av de skitneste tricks, og i allianse med de kreftene som truer demokratiet og friheten.

Derfor har Knarkviks satire fått et stadig større publikum. Folk ser når han treffer. Han har en god del bomskudd også. Litt vel mye butt plugs og opptatthet av klerikal og islamistisk pedofili kan være overflødig eller endog farlig.

Men suksessene overskygger bomskuddene og det er suksessen Gule klager over, ikke bomskuddene. Ved å få Facebook til å fjerne hans konto og tegninger og angripe ham i avisene, viser de bare hvem de er: Akkurat som Knarvik fremstiller dem.

Når man kjenner Gules fortid og har hørt hans tirader i eteren og i kommentarfeltene, er det noe i denne ustanselige strømmen som ber om å bli stanset. Berglund Steen kunne godt rett inn i inkvisisjonen, og slik er den politiske korrektheten blitt: Et tanke- og meningspoliti. Enten det er Erna Solberg eller Angela Merkel: De trenger noen nidkjære voktere.

Dette er deres gutter.

Det er en ganske syk verden.

Visualisert følelsesliv

Knarvik får oss til å se noe visuelt som vi kjenner igjen fra følelseslivet. Vanlige borgere har aldri bedt om å få en Gule eller Berglund Steen sittende og titte dem over skulderen. Hvem gav dem denne retten?  Apetitten deres vokser mens de spiser.

Men det som gjør at selvgodheten og selvmordsbeltet, Berglund Steens brystvorte og kondom går opp i en høyere enhet er deres angrep på alle som viser at de tar fullstendig avstand fra islamismen og jihadismen. Disse guttene lefler, de flørter og jeg kan forstå at for Knarvik kan dette gi assosiasjoner til noe seksuelt perverst.

Den samme Gule var svært opptatt av ytringsfriheten til Ubaydullah Hussein da staten ville ha ham dømt for å hylle massakrer og drap. Da er Gule opptatt av ytringsfriheten til jihadister. Men ellers vil han gjerne ha umyndiggjort alle han kan definere som del av den nye høyresiden, ytre høyre, høyreradikale, høyreekstremister og nynazister. De tilhører alle samme kontinuum, og det er Gule, Snorre Valen og Berglund Steen som definerer hvem som fortjener stemplet.

De vil gjerne ha den retten, de mener at den er selvskreven.

Slik var det ikke så stor forskjell på bolsjeviker, nazister og dagens islamister. De vet hvem fienden er.

Nå forventer de at det demokratiske samfunn godtar deres definisjoner.

Er dagens politikere og kulturarbeidere så dumme? Slik ser det ut..

Men blant vanlige mennesker finnes det mer vett og fornuft og det er disse som er potensielt farlige.

Knarvik hjelper dem med sin satire til å “se” med sin satire, og det er fordi han treffer at han nå møter motstand..

Per Elvestuen: Svenske tilstander

Lars Gule: Satire versus mobbing

Snorre Valen: Si unnskyld til Esbati!