Jean-Antoine Watteau (1684–1721)

Olje på lerret, 163 x 306cm, Charlottenburg, Berlin.

Bildets franske titel er A l’Enseigne de Gersaint.

Kunst oppstår alltid i en sammenheng – for den saks skyld også i en politisk/samfunnsmessig. Men når det er sagt, må det også advares på det kraftigste mot en dogmatisk politisk “fortolkning” av kunstverk generelt. Dessverre har vi sett – til dels latterlige – forsøk på å lese politisk propaganda inn i ethvert kunstnerisk uttrykk, noe som fortsatt er en pest og en plage når “progressive” forsøker å belære andre om kunst og kultur. Vi sliter fortsatt med kultur-maoismen og dens disipler-

For enkelhets skyld skal vi her gjøre bruk av begrepene barokk, rokokko og klassisisme (som alle sammen opprinnelig er hentet fra arkitekturhistorien). skiltet viser hvordan barokkens prangende malerier pakkes vekk, og et interessert publikum studerer sin egen samtidskunst i rokokko-stil. Her er ingen imposante medlemmer av den herskende klasse eller mytologiske scener. De avløses av motiver fra italiensk Commedia dell’arte, stilleben, eller interiører. Det vises gjerne til at det ikke bare var kirke, kongelighet eller adel som var kunstnernes opdragsgivere, men også et mer og mer velstående borgerskap med ønske om motiver fra sin egen virkelighet, og i samsvar med deres egne idéer.

Det hører med til historien at Watteau selv ble devaluert av en ny periode. Hans bilder ble assosiert med l’ancien regime (kongedømmet), og med revolusjonen fulgte også en dreining mot klassisime, særlig representert av Jacques-Louis David.

Det fortelles at Davids elever ved kunstakademiet moret seg med å kaste ting på Watteaus mesterverk Avreisen fra Kythera (som noen av oss mener er den korrekte betegnelsen for dette maleriet fra 1717, nå i Louvre).