Det liberale samfund ønsket at være så forekommende: Muslimerne skulle erfare vores storsind. Her var ingen diskriminering. I Vesten skulle de virkelig kunde leve som muslimer. Det har de da også gjort.

Den ene indrømmelse efter den anden: Halal, også for de vantro, bederum, tildækning, segregering mellem kønnene, osv.

Naturligvis har den mere aggressive del vidst at benytte seg af toleransen: De har dannet miljøer, ikke bare i bo-områderne, men udnyttet fordelene til kriminalitet, overførselssvindel og til at knæsætte sharia midt i det åbne, demokratiske Danmark.

Når terroren rammer, bliver det politiske system og medierne lammet: De sidder som fikseret. Deres svar er at isolere ekstremisterne til et fænomen for sig, og sette ind kontrol og overvågning.

Men det både generer og provokerer andre muslimer. Vi får det vi kan kalde den liberale rekyl.

Man skulle tro at det var muslimerne der var ilde ude efter det man tror var et nyt terrorangreb. I virkeligheden er det det liberale samfund der møder sig selv i døren og det ved ikke hvad det skal bestille. Det har ingen strategi, ingen analyse, og er bange for i det hele taget at tænke situationen til sin logiske konklusion.

Dagens forsøg er på norsk, og det kan ikke hjælpe den her gangen. Bær over.

Skaden er allerede sket

Selv om det ikke skulle være terror, har MS804 likevel utløst en masse reaksjoner, som om det var terror. Det gjelder medienes store utrulling og sikkerhetsmyndighetenes store bekymring for utro tjenere på innsiden. Dette er i neste omgang politikernes bord. Til syvende og sist er det de som bestemmer hvor hardt man skal gå frem.

Den franske nasjonalforsamlingen skulle torsdag stemme over forlengelse av unntakstilstanden med tre måneder. Alt tydet på at politiet ville få fornyet fullmaktene til å rykke inn hvor de vil når de vil, og overvåke nettrafikk i sanntid.

Den elektroniske overvåkingen har tatt kvantesprang på bare fem år. Nå vil man kunne kartlegge det sosiale nettverket til passasjerer, besetning og alle som hadde med flyet på bakken å gjøre, og alt de måtte foreta seg, fra finanstransaksjoner til hva de leser, hvor de beveger seg osv. Denne “mapping” kan skje i løpet av timer bare man har autentiske navn. Det blir langt vanskeligere dersom man ikke har sikker identitet. Det er foreløbig terroristenes forsprang. Biometriske ID-kort vil krympe dette rommet.

Det er slik adgang PST og Benedicte Bjørnland ønsker seg og trolig vil få. For hver gang det skjer en ulykke av en slik dramatisk karakter, stiger politikernes villighet til å skrive ut blankofullmakter.

Full-spektrum elektronisk kartlegging vil garantert bli et faktum i ettertid, men trolig også i forkant. La oss si at alle passasjerer på et fly blir sendt gjennom en slik screening-prosess. Den vil være viktigere enn sikkerhetssjekken på flyplassen, men passasjerene vil ikke vite om den.

Men ikke bare passasjerene. Selvsagt vil alle ansatte på flyplassene måtte gjennomgå en slik overvåkning og kontroll, og den vil trolig bli permanent: Alt de foretar seg elektronisk, alle logger, alle bevegelser blir logget og det ligger inne definerte kriterier for hva som utløser flagg: Gule eller røde. Spørsmålet er: Hvem definerer kriteriene for hva som er mistenkelig oppførsel.

Her møter politikere og medier seg selv i døren. De har lagt inn en brannmur mellom mainstream sunni-islam og voldsvillig salafisme. Men fungerer denne i praksis? Tilsvarer den realitetene? Eller skjer det en rekruttering fra mainstream til radikal islam? Slike spørsmål gjør politikerne nervøse. De liker dem ikke.

Mainstream-islam har skaffet seg en plass i Vesten og vil forsvare den mot nærgående spørsmål. Det handler om ære og posisjon, og et bakland som frontfigurene ikke ønsker eksponert.

Selv politisk korrekte medier som ellers hevder at islam betyr fred, har informasjon som viser noe annet: Fra tallrike avsløringer av imamer som sier en ting utad og noe annet innad, av et utbredt jødehat, av fremstilling av sharia som noe ukontroversielt med rett til gjennomslag i vestlige samfunn, til krav om bønnerom, halalmat, segregert svømmeundervisning, hijab i barneskolen osv.

Islamiseringen er på fremmarsj med myndighetenes velsignelse. Så hvordan skal de kunne stramme inn?

Det blir vanskelig.

Etter massakrene i Paris fredag 13. november 2015 foretok man en sikkerhetsscreening av ansatte på Charles de Gaulle-flyplassen. 70 mistet jobben. Men det er ikke på sikre indisier. De kan være svake eller indirekte. Hvor trekker man grensen? Er det å være venn med eller ha en slektning som er salafist nok til at man får yrkesforbud? Trenger man bevise at vedkommende visste om bekjentskapets religiøse holdning?

Investigators have focused on potential threats from airport insiders, scrutinizing the security badges of 86,000 airport staff, starting with the security guards. Of these, 85 have had their badges withdrawn or blocked because they are on government watch lists for radicalism and other security risks, according to a spokesman for police overseeing the airport. Six hundred lost their security clearances because they have criminal records, the spokesman added. WSJ.com

Jo flere terrorhandlinger jo mindre hensyn tar man.

Men det koster. Man vil trampe på menneskers liv. Deres evne til å forsørge seg og sine. Denne framferden vil antagonisere mange mennesker.

Jihad er kjernen i en mye større bevegelse som omfatter mange unge europeiske muslimer. De reagerer med vrede når de blir rammet fordi de var venn med eller kjente en person som dro til Syria.

At the Brussels airport, authorities have stripped security clearances from dozens of people because of associations they have had with people who went to Syria.

Slik øker tillitskløften og polariseringen. Myndighetene har ingen strategi. Den ene hånden vet ikke hva den andre gjør. Med den ene later de som om mainstream-muslimer er fullt ut akseptert, og med den andre viser de at muslimer er under mistanke.

Denne motsigelsen er en elendig kommunikasjonsstrategi og kan bare øke mistilliten hos muslimer. Når den gir seg synlige uttrykk styrker den den innfødte befolkningens mistenksomhet overfor muslimer generelt.

Ingen vestlig politiker har våget å stå opp og fortelle muslimer i Vesten at terroren først og fremst er deres problem. Hvis de ikke overbeviser den innfødte befolkningen om at de vil gjøre noe med den – lip service duger ikke – vil deres posisjon i Vesten bli undergravet av deres likegyldighet og stadige eksempler på at ekstremismen trives i mainstream-islam. Det er allerede i ferd med å bygge seg opp en følelse av at muslimer utgjør et problem det ikke går an å leve med. Det er farlig for den sosiale fred i Europa.

Politikerne vet eller aner, men tør ikke ta fatt i problemene.

Denne “toleransen” som er et annet ord for la skure-mentalitet har åpnet døren for islamister og salafister på arbeidsplassen. Akkurat som i boligområder danner de et miljø som de rekrutterer til. De bygger seg opp, sten for sten. Underveis får de fotfeste innenfor arbeidslivet og får innsikt i samfunnets sårbarhet.

Jobber innen vakttjeneste, budtjeneste, vaktmester, portør, drosjesjåfør osv er kanskje ikke de mest prestisjefylte, men man kommer borti mye som gir innsikt i samfunnets sårbarhet. Miljøene bygger opp en kompetanse. Hvis de samler inn informasjon systematisk og har folk på innsiden, kan de både utføre enkelte terroraksjoner og i en gitt situasjon gå til angrep på samfunnsstrukturen. Det skal ikke så mange til for å lamme dagens kompliserte samfunn.

Men disse spørsmålene ser du ikke omtalt i mediene. De er tabu. Bare det å reise dem er å så mistillit til nye landsmenn.

I stedet velger politikerne å gi sikkerhetsmyndighetene stadig større fullmakter.

Det er en vanvittig politikk. Man åpner døren på forsiden og forsøker å filtrere på baksiden. I lengden vil ikke politiet kunne klare jobben, eller: Det vil skje after the fact. Etter at terroren er begått.

New York Times hadde 20. februar en artikkel om problemene på de offentlige arbeidsplassene i Paris: After Paris Terror Attacks, France Struggles With Faith on the Job

Sikkerhetsvakt ved Orly, Bachir B, er en religiøs from muslim, dvs han overholder bønnetider og har skjegg. Etter 13. november strammet vaktselskapet Securitas inn. Han fikk beskjed om å trimme skjegget. Det hadde ikke vært så farlig før. Nå fikk han advarsler og så oppsigelsen. Et titall andre var i samme situasjon. De føler seg forurettet og har gått til sak.

Men hvordan skal en arbeidsgiver se forskjell på et ortodoks skjegg og et salafist-skjegg?

Frankrike har et skille mellom religion og politikk som gjør at man i utgangspunktet ikke liker synlige uttrykk for religion. Men man har latt det skure. Når man strammer inn tar man i. Tvil kommer ikke de ansatte til gode.

“Most companies don’t know much about Islam,” he said. And in the current climate, “we are seeing companies confuse strict religious practice, which is already difficult to accept in France, with radicalization.”

The risk is that companies, in a quest to protect their staff and their clients, unfairly profile certain employees.

Bachir is convinced that he was fired over fears that his religious expression made him a possible security threat. He filed a discrimination complaint against Securitas with French prosecutors, who are reviewing it.

He is one of at least a half-dozen security guards — all bearded Muslim men — who have been let go by Securitas since the November attacks. They are all challenging their dismissals in a French labor court.

Spørsmålet om hvem som utgjør en trussel er komplisert. Definisjonene vil varierere. Det som for et vestlig samfunn er tegn på radikalisering, vil offisiell islam forsvare som normalt og legitimt. F.eks synet på Israel, homofile og kvinner, for å ta tre sensitive emner.

Her møter den vestlige eliten seg selv i døren. De har selv vært med å gi muslimer inntrykk av at Israel-hat, hat til Vesten, les: korstog og imperialisme, er helt i orden. Nå får de plutselig vite at det er tegn på radikalisering.

Vaktene ved Orly fikk plutselig beskjed om å være glattraket eller ytterst velpleid skjegg, ikke knyttnevestort som salafistenes.

 “The face must be close-shaven, goatees, mustaches and beards kept short, trimmed, tidy and maintained,” the warnings stated. Weeks later, they were sent dismissal letters. The letters refer to repeated violations of the dress code, while a few, including Bachir’s letter, also list additional infractions such as unexcused absences and tardiness.

Muslimske menn føler seg ydmyket når vestlige gir seg til å bestemme hvordan deres tro skal se ut. Først gir man innrømmelser, så tverrvender man. For mange muslimer er det det samme som å bryte en kontrakt, de trodde de hadde med det vestlige samfunnet. De har en annen forståelse av sosial kommunikasjon enn vestlige. Tydelighet er viktig. Hva står Frankrike eller Norge for? De har forskjellige måter å gjøre ting på. I stedet har myndighetene slått døren på vidt gap og sagt: Føl dere som hjemme.

Securitas har 400 sikkerhetsvakter på Orly og 1.000 på Charles de Gaulle. De har en kontrakt med offentlig myndighet som de føler seg nødt til å oppfylle. Det innebærer, under de endrede forutsetninger, les: terror, at skillet mellom religion og offentlighet håndheves strengt.

Men muslimske ansatte forstår ikke helomvendingen. De føler seg mistenkeliggjort. Advokater og NGO’er står klar til å tale deres sak.

SUF og senere AKP(m-l) brukte fagforeningene som springbrett for politisk infiltrering og undergraving. De sto sterkt i offentlig transport, særlig Oslo sporveier.

På samme måte har salafister infiltrert offentlig transport i Paris. Fordi salafister holder sammen, støtter hverandre og opptrer kollektivt overfor ledelsen, har de skaffet seg fordeler.

In the days after the deadly November attacks, it emerged that one of the gunmen identified in the attack at the Bataclan concert hall had once worked as a bus driver for RATP, the Paris transportation authority. Almost immediately, the French media questioned whether more radical Islamists might be lurking among the RATP’s staff. Some labor union leaders complained that managers, fearful of complaints from Muslim employees, had long tolerated religious behavior on the job that was explicitly prohibited by the company’s own policies.

Offisielt skal offentlig sektor strengt opprettholde laïcité, skillet mellom samfunn og religion. Private arbeidsgivere må i større grad respektere ansattes religion. Men i praksis har det offentlige vært slappere.

Et samlet Frankrike har forsøkt å sette ned noen grenser. I 2004 vedtok man forbud mot hijab for offentlig ansatte og i den videregående skolen. I 2011 kom forbudet mot niqab i det offentlige rom.

Frankrike har fem millioner muslimer. Mange av dem oppfatter lovene som stigmatisering.

En meningsmåling blant 1.300 franske selskaper forteller at 13 prosent opplevd økende problemer med religion på arbeidsplassen:

Among the most difficult situations cited included employees’ rejection of the company’s authority to set limits on religious behavior as well as refusals by some men to work alongside women, either as a colleague or a boss.

Dette handler om at mange muslimer setter sharia over demokrati, hvilket også gjelder synet på og forholdet til kvinner. Disse muslimene godtar ikke ledelsens rett til å bestemme at de må jobbe med kvinner, selge svinekjøtt eller alkohol osv.

Det liberale samfunns personvern beskytter også salafister og jihadister mot innsyn. Personvern forbyr private firmaer å få tilgang til navn på mistenkte radikaliserte muslimer, selv de som er definert som farlige.

Arbeidsgiverne har således en umulig oppgave. De skal oppfylle krav til sikkerhet, men får ikke midlene til å gjøre det med. Selv flyselskaper støter på disse hindringene.

Gilles Leclair, the head of security for Air France, told a French parliamentary committee last spring that the airline was particularly sensitive to the threat of infiltration by radical groups. “But legally, we can’t force employees to inform us” about troubling behavior, he said, and individuals were often able to successfully challenge such dismissals in French labor courts. “It’s all well and good to detect radical phenomena, but we also need the legal means” to respond, Mr. Leclair said.

Fagforeninger og tillitsmenn

Fagforeninger er brobyggere i arbeidslivet. Men venstreorienterte og sekulære som de er, er de ikke vant til å håndtere konflikter rundt religion. Løsningen for mange er å gå som katten rundt grøten.

I praksis får medgjørlige muslimer en røffere behandling enn islamistene. De står sammen og arbeidsgiver og kontrollører er redde for å provosere dem.

“Radical people make some managers nervous, and so they leave them alone,” Lionel Honoré, director of the Observatory of Workplace Religious Practice said.

I busselskapet RATP er det på papiret et strengt skille mellom religion og arbeid. Men praksis er annerledes.

So when Christophe Salmon, a delegate for CFDT, a leading French labor union, started receiving complaints about a group of male bus drivers who were refusing to address female colleagues or shake their hands, he raised the alarm. At certain bus depots, he said, some male employees wouldn’t take the wheel of a vehicle that had been previously driven by a woman.

Rather than report the behavior to the authority’s human resource managers, Mr. Salmon said that supervisors simply adjusted the drivers’ schedules and routes to avoid handoffs between women and men. In one case, Mr. Salmon said, a woman who lived within walking distance of her depot asked to be transferred to a job across town rather than stay and continue to endure the harassment.

Some of the drivers were ultimately reprimanded, but none were fired, an outcome that Mr. Salmon said amounted to “a kind of trivialization” of such behavior. The authority responded by distributing a 34-page handbook in 2013 that defines the principles of religious neutrality and diversity to managers and describes a number of common workplace situations. However, Mr. Salmon said, few supervisors received formal practical guidance on how to address conflicts when they arose.

“These guys have been very well trained to drive buses and trains, but they know nothing about laïcité,” Mr. Salmon said, referring to the supervisors. “All they have is a bunch of guidelines on paper.”

Men for muslimske sjåfører og andre fra ikke-vestlige land, betyr ikke retningslinjene noe. Det er praksis som teller. Signalene ovenfra. Får regelbrudd konsekvenser? Hvis svaret er nei innretter de seg som de selv vil.

Vest-Europa har omfavnet dialog-samfunnet. Alle vil det samme. Terroren ødelegger denne idyllen og tvinger myndighetene til å legge om kursen.

Men linjeskiftet møter liten forståelse fra muslimer som rammes.

De gjør sin egen tolkning av sikkerhetstiltakene:

“Today in France, laïcité only has one meaning, and it is anti-Islam,” he said. “It has become so widespread. And now, yes, it has infected the workplace.”

For dem er hijab-forbudet i skolen og offentlig sektor og niqab-forbudet bevis på at Frankrike stigmatiserer muslimer. Sikkerhetstiltakene blir bare enda et bevis på denne fiendtligheten.

I Norge har det kommet flere lignende forslag om å stramme inn og ikke tillate at segregering, halal, bønnerom og hijab får spre seg. Men hver gang har politikerne og myndighetene veket unna. Man går i akkurat samme felle som Frankrike: Åpner opp hoveddøren og forsøker å reparere skaden på bakrommet.

Vi har ikke engang en debatt om problemene. Det er å uttrykke mistillit til det nye Norge og dets nye landsmenn.

Slik garanterer man at innstramminger og tiltak vil utløse reaksjoner når de kommer. De vil bli oppfattet som løftebrudd, hvilket de også er ut fra den forståelsen som myndigheter og offentlighet selv har gått inn for.

Bilde: Kontrollen på flyplasser er rettet mot passasjerer, men hva hvis det er kontrollørene som ikke er til å stole på? Da blir det komplisert.

http://www.nytimes.com/2016/02/18/world/europe/frances-emergency-powers-spur-charges-of-overreach-from-muslims.html?version=meter+at+0&contentId=&mediaId=&referrer=https%3A%2F%2Fwww.google.no%2F&priority=true&action=click&contentCollection=International%20Business&module=RelatedCoverage&region=EndOfArticle&pgtype=article

http://www.nytimes.com/interactive/2016/02/16/world/europe/france-constitution-new-laws.html?version=meter+at+0&module=meter-Links&pgtype=article&contentId=&mediaId=&referrer=http%3A%2F%2Fwww.nytimes.com%2F2016%2F02%2F21%2Fbusiness%2Finternational%2Fafter-paris-terror-attacks-france-struggles-with-faith-on-the-job.html%3F_r%3D0&priority=true&action=click&contentCollection=meter-links-click