De fleste kjenner begrepet Seksdagerskrigen som betegner Israels frigjøring av de delene av det britiske mandatområdet som ble ulovlig okkupert av Jordan og Egypt i 1948.  Opprinnelsen til mange av de konfliktene vi i dag opplever i Midtøsten går imidlertid tilbake til rettsoppgjøret etter den første verdenskrig, hvor de allierte stormaktene, og i første rekke kolonimaktene Frankrike og Storbritannia, på forhånd hadde avtalt hvordan Midtøsten skulle inndeles i deres respektive interesseområder når krigen mot aksemakten Tyrkia var vunnet.  Det tyrkiske imperiet hadde da okkupert og kontrollert det meste av regionen i fire hundre år.

En av de avtalene som lå til grunn for de alliertes omorganisering av det tyrkiske imperiet var den såkalte Sykes-Picot-avtalen mellom Frankrike og Storbritannia.  Avtalen ble utarbeidet midt under verdenskrigen av franske og britiske tjenestemenn uten nevneverdige kunnskaper om eller hensyntaken til det kompliserte mønsteret av etniske og religiøse folkegrupper og minoriteter som befolket regionen.  Kolonimaktenes fokus var rettet mot regionens ressurser og den strategiske betydning området hadde i forhold til deres evne til å betjene og kommunisere med sine egne verdensomspennende imperier.  De satte seg sammen rundt et kart og streket opp den fremtidige Midtøsten med sine linjaler, akkurat slik de hadde gjort det på det afrikanske kontinentet.

Det er i stor grad resultatet av dette arbeidet vi ser igjen i det kaoset av Midtøsten-konflikter som i dag er i ferd med å ødelegge regionen og gjøre den ubeboelig for mennesker.  Ved å utruste det store og mangfoldige ottomanske imperiet med en struktur av arabiske ”kongedømmer” med pomp og prakt, glitter og stas etter europeisk tradisjon, kom de på mange måter i skade for å erstatte den tyrkiske imperialismen med noe som mer minner om det arabiske imperiet fra Middelalderen.

Ved å bryte opp det århundrelange mønsteret av forholdsvis små lokalstyrte områder med etnisk og kulturell homogen bosetting, og innlemme de mange stamme- og klanpregete minoritetsområdene i store statsdannelser med en sentral ledelse og offentlig sivil og militær forvaltning etter vesteuropeisk modell, la stormaktene, antakelig uten å forstå det selv, grunnlag for en tilbakeføring av regionen til en tilstand av stammekonflikter og blodfeider som rådde et årtusen tidligere.

Det er den prosessen og de nødvendige konsekvensene av den vi i dag er vitne til så langt borte som i Norge.  Det er lite som tyder på at europeiske ledere i dag forstår mer av det som skjer i Midtøsten enn byråkratene Mark Sykes og François Georges-Picot gjorde i 1916.

Men rettsoppgjøret etter verdenskrigen ble ikke like tragisk for alle i Midtøsten.  Den første blant de mange minoritetsbefolkningene i Midtøsten som fikk oppleve den moderne frigjøringen og selvstendigheten som var ment å skulle være selve grunntanken i rettsoppgjøret, var den jødiske som etter britisk initiativ fikk anerkjent og gjenopprettet sitt gamle historiske bånd til det opprinnelige fedrelandet mellom Jordanelven og Middelhavet og som nå er Landet Israel.

De fatale historiske feilgrep som ble begått under oppgjøret etter første verdenskrig fikk langvarige konsekvenser for mange etniske og religiøse folkegrupper i Midtøsten.  Store nasjoner med klare historiske og geografiske bånd til sine hjemland, så som kurdere og berbere, ble oversett i likhet med restene av Midtøstens gamle, men fremdeles store religiøse nasjoner som de kristne i Egypt, Syria og Irak. Disse ble henvist til fortsatt å leve under det islamske åk, nå i radikalisert arabisk utgave.

Vesten synes imidlertid ikke å ha lært av sine feilgrep.  Fremdeles er vestlige statslederes holdninger til de ufattelige tragediene som utspiller seg i Midtøsten som for hundre år siden preget av hvordan de best skal ivareta sine egne interesser.  Vi ser det i den måten strømmen av flyktende mennesker blir møtt på i europeiske land, og vi ser det i den likegyldige måten vestlige ledere stadig føyer seg etter arabiske lederes fiendskap mot undertrykte minoritetenes frihetskamp.

Den eneste av Midtøstens minoriteter som har greid å gjennomføre en vellykket frigjøringskamp og som i dag lever i et fritt og velstående hjemland i denne regionen er den jødiske.  Det synes å være en av forklaringene på hvorfor den jødiske staten stadig er gjenstand for en slik overveldende oppmerksomhet som den bl.a. får i FNs forskjellige organer.  Nylig opplevde vi at FNs organisasjon for fremme av utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, UNESCO, etter arabisk initiativ og med sterk europeisk støtte, vedtok en resolusjonstekst som fornekter det jødiske folks historiske tilknytning til Landet Israel.  Det er en tilknytning som Israels rettslige legitimitet støtter seg på.

At arabiske land finner på slike stunt i desperasjon etter å avlede internasjonal oppmerksomhet fra egen udugelighet og for å snakke sine egne radikale islamister etter munnen, har vi vært vant til gjennom mange år.  Det spesielle ved saken er den smiskende støtten denne atferden oppnår blant europeiske statsledere som den franske, den svenske og rett som det er også den norske.  Norsk FN-støtte til arabisk diplomatisk terror mot Israel består som oftest i at Norge avstår fra å stemme når araberne får vedtatt en løgn om Israel.  Norge viser aldri styrke til å stemme imot disse falske anklagene, men foretrekker med sin stemmegivning å si at ”vi er enige, men tør ikke si det høyt.”

Alt dette er med på å gjøre det politisk umulig for den israelske regjeringen å begi seg inn på de mange initiativene som kommer fra europeiske ledere om å restarte fredsforhandlinger med de palestinske selvstyremyndighetene.  Det er bare så altfor åpenbart at formålet med de europeiske fremstøtene langt mindre dreier seg om å skape fred mellom jøder og arabere enn det gjelder å mele egne kaker ved å innynde seg i den arabiske verden.  Slik kommer det til å fortsette, i hvert fall til vi ser et resultat av det amerikanske presidentvalget til høsten.  Om Donald Trump skulle vinne, vil han kanskje få en høyere stjerne blant folk ved å vingestekke FN fremfor NATO.  I diplomatiet vil han likevel neppe vinne særlig mange stemmer.

Bildet: Sykes and Picot